Foto: Roar Hagen

Kommentar

Til høyre for virkeligheten

Frykten for at Brussel-skeptiske fløypartier skal vinne frem og demontere EU innenfra, er reell. Faren for sabotasje fra passive velgere er større.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Denne uken skal EU-borgere fra 28 land utpeke 751 representanter til det nye Europaparlamentet. 17.000 kandidater kjemper om 400 millioner stemmeberettigede velgeres gunst.

På meningsmålingene er det tilnærmet dødt løp mellom den sosialdemokratiske grupperingen (S&D) og de konservative (EPP). Begge får rundt 28 prosent. I øyeblikket leder EPP med tre mandater.

Høyrepopulistene som er samlet under paraplyen EFD kan få inn ca. 40 representanter, mens den nye alliansen mellom Marine Le Pens Nasjonal Front og nederlenderen Geert Wilders Frihetsparti - hvor også Sverigedemokratene, italienske nyfascister og høyreekstreme partier fra Østerrike, Belgia og Slovakia inngår - ligger an til samme representasjon, ifølge Electio2014 som meningsmåler stemningen i samtlige EU-land.

I tillegg har de britiske konservative brutt ut av EPP og slått seg sammen med en obskur gjeng mørkeblå reformister, i hovedsak fra gamle østblokkland, som i 2009 dannet den euroskeptiske gruppen ECR.

Antikrefter

For bare noen uker siden ble EU-fiendtligheten i kriserammede medlemsland tolket og vektet til å utgjøre nesten en tredjedel av det nye Europaparlamentet. Fortsatt frykter mange at antikreftene som finnes både på høyre og venstre side av euroaksen skal søke sammen og bli stor nok til å blokkere alle forslag om ytterligere integrering av unionen.

Et handlingslammet EU-parlament i en situasjon hvor man har søkt å overføre stadig flere og tyngre beslutninger fra byråkratiet og administrasjonen til de folkevalgte for nettopp å imøtekomme kritikken om demokratisk underskudd, vil være ødeleggende. Ikke bare for det reformerte Europaparlamentet, men for store deler av EU-samarbeidet.

Men etter hvert som valgdagene har nærmet seg - valget foregår fra og med torsdag til og med søndag 25. mai - har begeistringen for de mest ekstreme partiene sunket. Meningsmålingene antyder en oppslutning for de to høyrealliansene på fire-fem prosent hver seg. ECR ligger og vaker rundt seks prosent. Summen av de tre betyr like fullt at ytre høyre gjør sitt beste valg noen sinne.

Tea Party

Felles for denne europeiske Tea Party-bevegelsen er fraværet av noe som helst ønske om å bidra konstruktivt. Det er også det eneste som forener. Under begge paraplyene finnes det strømninger som ønsker seg ut av unionen. Noen vil avvikle den. Andre nøyer seg med ideen om reformer som skal gjøre EU til en løsere handelsunion, og bare det.

For noen dager siden røk den franske nasjonalistlederen Marine Le Pen og Nigel Farage, som leder det britiske Uavhengighetspartiet (UKIP), i tottene på hverandre etter at engelskmannen hadde kalt partiet hennes rasistisk.

UKIP har derimot slått seg sammen med franske nygaullister, Le Pens konkurrerende nasjonalistparti, som igjen har gjort sine hoser brune overfor italienske nyfascister, som på sin side har brutt med Alessandra Mussolinis gammelfascister. Det lyder som en Monty Python-sketsj.

Gjensidige beskyldninger om antisemittisme og lefling med standpunkter så ytterliggående at de er forbudt ved lov i Tyskland, har forsuret et tettere samkvem ekstremistene imellom. Sannsynligheten for at de skal kunne etablere et fungerende nettverk er derfor på hell. Samtidig er det mer enn nok om en dysfunksjonell flokk gjør obstruksjon til sin hovedoppgave.

Sabotasje

En større fare er likevel velgernes indirekte sabotasje ved ikke å bry seg. Oppslutningen om valgene til EU-parlamentet har tradisjonelt vært lav, under 50 prosent. Forståelig nok. Europaparlamentet var lenge bare et sandpåstrøingsorgan for EU-kommisjonen, hvor den reelle makten har ligget. Også i år anslås hjemmesitterpartiet å bli det største.

I tillegg er det en trend å stemme annerledes enn hva man ville gjort om det var nasjonale valg. Mange eksperimenterer med alternative partivalg, og andelen som ønsker å straffe hjemlige politikere ved å stemme på opponenten, er høy. Slik er det en overhengende fare for at sammensetningen ikke blir representativ for hva folk i de enkelte land faktisk mener. Vi kan få et Europaparlament til høyre for virkeligheten.

Mer makt

Til tross for at dette EU-valget er det viktigste i unionens historie ved at det nye parlamentet vil få flere fullmakter og mer faktisk makt enn noen gang, har det ikke lykkes Brussel å forklare de mange hundre m illioner stemmeberettigete at de må engasjere seg.

Dette Europaparlamentet vil fatte alle beslutninger om så å si all EU-politikk; finansreformer, banker, handelstraktater, datadirektiver, arbeidsavtaler, overnasjonale lover og disponere et avsindig billion-budsjett.

Lover og direktiver som også får også klare konsekvenser for Norge. Omtrent 70 prosent av EUs regelverk implementeres hos oss via EØS-avtalen og griper rett inn i nordmenns hverdag. Vår påvirkningsmulighet går via norske politikere og deres dialog med respektive søsterpartier i EU.

Det er en fattig trøst, men det er den eneste vi har.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder