HOMODEBATT: – Det kan være lett å glemme hvor vanskelig det var å komme ut av skapet når man selv ikke lenger opplever disse bekymringene eller er oppmerksom på visse situasjoner, skriver kronikkforfatteren om kritikken som har kommet mot programleder Gisle Agledahl (bildet) i NRK-serien «Jævla Homo». Foto: Kim Erlandsen IKKE VG-BILDE

Debatt

Det er lett å undervurdere kampen når man selv anser seg ferdig med den!

Første gang jeg så «Jævla homo» var det vanskelig å holde tårene tilbake.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

TERESA A. (27).

Da Gisle satt i sofaen, og sa at han skammer seg over å skamme seg, fordi han skulle ønske han var mye sterkere, satt han ord på den onde sirkelen jeg selv har følt på.

Overraskelsen var derfor stor da Gisle ble kritisert for å være «den mest homofobe programlederen på norsk TV om dagen», at skeive ikke kjente seg igjen og at bildet serien tegner «står i sterk kontrast til virkeligheten». Samtidig som jeg kjente meg igjen i alle situasjoner og refleksjoner. Jeg vet jeg ikke er alene om det i min vennekrets og Gisle har i hovedsak bare mottatt støttemeldinger. Spørsmålet jeg stiller er hvorfor vi tross vår fellesnevner - legningen - har en så ulik oppfatning av programmet?

Morten Hegseth: Jævla homo er jævla irriterende

Svaret er todelt. For det første tror jeg det er helt avgjørende hvor trygg du er i ditt eget skinn som homofil, jeg kaller dette «skeiv modenhet». For det andre er mangfoldet blant de skeive like stort som ellers i samfunnet. Det fører til at det er motsetninger og alle mener å sitte på fasiten hvordan det homofile livet skal leves.

Din «skeive modenhet»

Forståelig nok kjenner ikke Leif-Erik seg igjen når han ser verden gjennom Gisles briller. Han kom ut i en alder av 16, og hadde da kjempet mot sine indre demoner allerede en stund. Jeg skal ikke spekulere i hvor vanskelig det må ha vært å komme ut for han, men jeg antar at det må ha krevd en god del styrke og selvsikkerhet i en så ung alder. Det er bare å applaudere, og jeg er veldig glad for at Leif-Erik i dag har blitt trygg i eget skinn. Samtidig tror jeg det kan være lett å glemme hvor vanskelig det var når man selv ikke lenger opplever disse bekymringene eller er oppmerksom på visse situasjoner.

Heller ikke Jonas Brenna kjenner seg igjen. Han mener NRK tegner et bilde av at «det er vanskelig å være homo«. Han har et poeng - helt objektivt sett er det ikke så vanskelig å være homo i Norge sammenlignet med veldig mange andre land.

Det som derimot er vanskelig, er den indre kampen mange homofile har kjempet ved å ikke være en del av normen. Det er en kamp som er uavhengig av landegrenser. I Norge trenger vi ikke å frykte forfølgning eller offentlige henrettelser, men livet som homofil er ikke nødvendigvis bekymringsfritt av den grunn. Selv om bekymringene selvfølgelig er av en helt annen alvorlighetsgrad.

Jeg er enig med Jonas at mye av problemet ligger i oss selv og ikke vår omverden. Men jeg synes det er feil å stemple Gisles opplevelse av å få «rare blikk» som noe som ikke hører virkeligheten til.

NRKs Gisle Agledahl og VGs Morten Hegseth: Vis homomuskler, Erna!

Hvordan vi oppfatter vår omverden er i stor grad preget av vårt indre. En som er usikker vil derfor ubevisst søke bekreftelse på sitt verdensbilde i omverden. Jonas kjenner seg ikke igjen i å få «rare blikk». Dette mener jeg skyldes at han har gått gjennom «dannelsesreisen» som han kaller det. Jeg tviler derfor på at han bruker mye tid på å analysere blikk mens han forelsket og selvsikker går gjennom gatene med sin kjæreste.

Selv har jeg fått ukomfortable blikk, og har blitt spurt om menn kan «bli med oss søte jenter». Kvinnen jeg i det øyeblikket gikk hånd i hånd med fikk dette ikke med seg i like stor grad. Det skyldes antagelig at hun har vært ute av skapet i lang tid, og derfor ikke lett etter bekreftelse på at hun ikke er en del av normen.

Det er heller ikke et fenomen som begrenser seg til Grønland. De mest krenkende og seksualiserende kommentarer har jeg fått på dagtid har vært på Aker Brygge. Å si at Gisle har funnet «nålen i høystakken» skyver derfor etter min mening bort problemet at en del fortsatt mener de har rett å mene noe om hvem og hva du skal like. Problemet er unektelig der, men hvor sterkt vi lar det gå inn på oss varierer ut fra hvor trygge vi er på oss selv.

Hovedgrunnen til at vi oppfatter programmet så forskjellig skyldes altså at vi er på ulike stadier av vår indre prosess av selvaksept.

Jeg skjønner at noen tenker «skjerp deg, det er Norge i 2017», men vi må kunne akseptere at noen synes det er utfordrende. Jeg har selv kjempet på innsiden og løyet for omverden i årevis, og er fortsatt ikke der jeg vil være. At en som har vært ute av skapet i kort tid kjenner seg så godt igjen i Gisle, sier derfor mer om hvor Gisle var i sin indre prosess enn hva det sier om å være homo i Norge i 2017. Programmet kan kritiseres for å ikke være tydelig nok på at det ikke er en dokumentar om homofile i Norge, men Gisles personlige reise. Samtidig tror jeg Leif-Erik har rett når han sier at han kanskje bare har glemt hvordan verden så ut da han kom ut.

Åpne Høyre: Erna har homomuskler

Mangfold

For det andre er det et minst like stort mangfold blant de skeive som de heterofile. Bare fordi vi opplever å ikke være en del av normen betyr ikke det at vi er mer tolerante overfor hverandre. At jeg ikke kan være homo fordi jeg ser for feminin ut har jeg hørt fra både hetero og homofile. Akkurat her synes jeg at programmet kommer til kort. Den viser bare to sider: den stereotypiske homokulturen og de som ligner mer på den heterofile normen.

Programmet gjør homofili mer «spiselig» for heterofile fordi forskjellene minskes, men jeg ser hvordan det kan oppleves som om det går på bekostning av homokulturen. Men det er ikke historieløst, som Morten skriver, at man ikke føler seg hjemme i stereotypien. Homokampen har nettopp banet veien slik at vi kan være den vi er, uavhengig av legning. Mortens kritikk er derfor et sunnhetstegn: vi er først og fremst menneske, og ikke legningen vår.

Jeg er takknemlig for at Gisle har gitt så mye av seg selv, og vist meg at jeg ikke er alene. Jeg er også glad for all den kritikken som har kommet frem. Den illustrerer at man kan bli så trygg på seg selv, at det føles uvirkelig hvor mye andre sliter med sin legning. Det er noe jeg ser frem til.

Les videre i Jævla homo-debatten: Ulrik Frost – Vi er alle skeive
Lars Joakim Skarvøy – Jævla ufortjent
Gisle A. Gjevestad Agledahl – Jeg håper det er plass til alle skeive
Morten Hegseth – Jævla irriterende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder