TILBAKE I MANESJEN: Forza Italias partileder Silvio Berlusconi støttet Nello Musumeci (t.h.) i guvernørvalget på Sicilia. Dermed fikk han igjen spille en hovedrolle i italiensk politikk. Nå samler han høyresiden foran parlamenstvalget til våren.
TILBAKE I MANESJEN: Forza Italias partileder Silvio Berlusconi støttet Nello Musumeci (t.h.) i guvernørvalget på Sicilia. Dermed fikk han igjen spille en hovedrolle i italiensk politikk. Nå samler han høyresiden foran parlamenstvalget til våren. Foto: Antonio Parrinello Reuters

Silvio vant valget – uten å stille selv

MENINGER

Han var ikke kandidat selv denne gangen, men Silvio Berlusconi er den klare vinneren av regionvalget på Sicilia og lokalvalgene på fastlandet.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 07.11.17 22:02

81-åringen har maktet å gjenforene høyresiden i italiensk politikk, og sørget i helgen for at hans kandidat ble valgt til ny guvernør i landets største region.

Nello Musumeci overtar etter sosialdemokraten Rosario Crocetta, Italias første åpne homofile ordfører og profilert antimafia-politiker, som ikke fikk stille til gjenvalg etter en administrativ nominasjonsblunder.

Det i seg selv antas å ha påvirket den svake valgdeltakelsen, men det er likevel lite sannsynlig at Crocetta kunne ha vunnet. Venstresiden ligger for tiden med brukket rygg på Sicilia.

Ikke bare der, for øvrig, men også i mange andre regioner sliter den regjerende sentrum-/venstrekoalisjonen med oppslutningen. Neste vår skal Italia velge ny nasjonalforsamling, og forhåpentligvis en regjering med tydeligere mandat enn den sittende.

Ifølge meningsmålingene (samt helgens valgresultater) er den systemkritiske Femstjernersbevegelsen (M5S) største parti, men den nye valgloven som nettopp er vedtatt gir et fortrinn til partier som inngår valgforbund.

Koalisjoner som blir størst får bonusmandater tilsvarende en tredjedel av representasjonen i Deputertkammeret (underhuset), mens to tredjedeler velges på representativt grunnlag. Det uttalte målet er å gi Italia styringsdyktige regjeringer, noe landet ikke er bortskjemt med. Samtidig betyr den nye loven at de etablerte partiene med dette kan søke sammen og danne lister for å stenge M5S ute fra regjeringskontorene.

Det er matematikk som ringreven Silvio Berlusconi skjønner. Han har allerede inngått et formelt samarbeid med det innvandringskritiske separatistpartiet Lega Nord og med nasjonalistene i Fratelli d’Italia (Italias brødre), som er en videreføring av den ytterliggående Nasjonalalliansen og nyfascistene i Movimento Sociale Italiano («Den italienske sosiale bevegelse», MSI).

Les også: Comeback for EU-vennlig Berlusconi

Denne falanksen av høyrekrefter treffer bredere enn partirøtter og svartskjorte-fortid umiddelbart tilsier, og hadde det vært parlamentsvalg i morgen ville Berlusconi-bevegelsen ut fra Sicilia-resultatet ha seiret på alle fronter. Selv kan han ikke stille som kandidat fordi han i 2013 ble dømt for grovt skattesvik.

Dommen er rettskraftig, men mangemilliardæren har anket den inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Senere denne måneden vil det bli tatt opp til vurdering om Berlusconi kan få saken ført på ny. Hvis den delen av dommen som sier at 81-åringen ikke kan ha folkevalgte verv før i 2019 oppheves, er det ingen ting i veien for at Silvio Berlusconi kan stille som statsministerkandidat for fjerde gang.

I hovedsak er det bare enighet om streng innvandringspolitikk som forener de tre høyrepartiene, som alle synes å ha tonet ned andre flaggsaker. Lega Nord, opprinnelige dannet for å løsrive Nord-Italia fra det fattigere sør, snakker nå mindre om separatisme for å trekke velgere fra nettopp Sør-Italia. I likhet med nasjonalkonservative Fratelli d’Italia har Lega Nord også en anti-EU-agenda og et uttalt ønske om å forlate Eurosonen. Men heller ikke det er noen kampsak lenger.

Årsaken er Silvio Berlusconi. Han er selv EU-skeptiker, og ble som følge av gjensidig skepsis fra Brussel indirekte avsatt som statsminister i 2011, etter at han ikke klarte å håndtere den pågående eurokrisen.

Men Berlusconi har også sett hvordan enøyd EU-kjør slo tilbake mot blant annet Marine Le Pen i Frankrike, Geert Wilders i Nederland og faktisk styrket de Europa-orienterte partiene. Hans reformerte Forza Italia går dermed til valg med en ny EU-agenda hvor viktigheten av europeisk samarbeid og integrasjon er blankpusset til det ugjenkjennelige.

Med dette selger Silvio Berlusconi seg inn som garantist for en «moderat politikk», det er hans eget uttrykk, hvor han også skal vise at han klarer å holde de noe mer rabiate samarbeidspartiene i ørene. Men først og fremst er han selvfølgelig garantisten for å bringe seg selv tilbake til det politiske maktsentrum igjen, noe italienske kommentatorer frykter kan ramme den økonomiske snuoperasjonen Italia sakte, men sikkert holder på å jobbe seg gjennom.

I kjent superoptimistisk modus engasjerte Berlusconi mange sicilianere med fromme løfter om mer selvstyre, færre flyktninger, mindre skatt, nye jobber, casino i Taormina, bro over Messinastredet og en egen Marshall-plan for den finansielt skakkjørte øya. Løfter som analytikere nokså raskt regnet ut at hverken Sicilia eller Italia vil ha råd til. Men valgkamp er valgkamp, det skjønner de fleste.

Det som bekymrer fastlandskommentariatet er at det fortsatt hefter så mye internasjonal usikkerhet ved Silvio Berlsuconi som person, at hans blotte tilstedeværelse i politikken sender helt hårreisende signaler om hvordan han og hans samarbeidende partier har tenkt å styre eurosonens tredje største økonomi. Det gikk forferdelig dårlig forrige gang, og markedene vendte seg mot Italia.

Hvis det samme skjer igjen, mens bank og finanssektoren nærmest bokstavelig kjemper for livet for å gjenvinne tillit og posisjoner, kan det få uopprettelige skader – for Italia og for Europa.

Samtidig fremholder andre observatører at man ikke skal legge altfor mye vekt på akkurat dette regionvalget, selv om det avspeiler noen uomtvistelige tendenser.

For det første er det regelen, ikke unntaket, at Sicilias velgere slutter opp om sentrum-/høyrepartier. Siden øyas første president (guvernør) i moderne tid ble valgt i 1947, og i de neste sammenhengende 46 år, var dette en kristeligdemokratisk bastion. Fra 1993 og frem til Crocetta ble valgt i 2012 har Sicilia kun hatt en annen guvernør fra venstresiden.

Det andre man bør ta med i betraktningen, er valgdeltakelsen. I helgen var den historisk lav. Drøyt to millioner av Sicilias 4,6 millioner stemmeberettigede gadd å gå til urnene, ifølge Gazetta del Sud. Det gir en oppmøteprosent på 46,7, som også er enda lavere enn ved regionvalget for fem år siden. Bare i provinsene Messina og Catania tippet valgdeltakelsen over 50 prosent.

Likevel er det vanskelig helt å overse det faktum at tidligere statsminister Matteo Renzis sosialdemokratiske parti PD gjør det temmelig elendig for tiden. Mye av skylden for det legges på Renzi selv, og stadig oftere spekuleres det i italienske medier om han kanskje ikke blir partiets toppkandidat likevel.

For bare en uke siden viste en stor nasjonal meningsmåling at den politikeren som folk flest i Italia har størst tillit til, er landets forhenværende utenriksminister Paolo Gentiloni – nåværende regjeringssjef. En mann som Matteo Renzi fikk plassert i stillingen mens han selv skulle berede grunnen for en ny Renzi-regjering.

Mens Silvio Berlusconi har klart å forene høyresiden i italiensk politikk, i hvert fall frem til valget, synes Renzi å ha oppnådd det motsatte.

Venstrepartiene krangler innbyrdes og hans eget PD holder på å gå opp i limingen. Matteo Renzi – som kom inn i nasjonal politikk med kallenavnet «Knuser’n», fordi han hadde smadret opposisjon, korrupsjon og forsteinet byråkrati i hjembyen Firenze – har frem til nå ligget så vidt i tet på mange målinger. Nå synes det som at han først og fremst har knust lojaliteten til mange av sine egne velgere, især eldre partifeller.

Flere profilerte politikere har takket for seg, og nylig meldte en av de mest kjente seg ut av partiet i protest mot den nye valgloven som Renzi har kjempet frem.

Pietro Grasso er leder i Senatet og dermed statens fremste i rang etter presidenten. Den partiløse senatoren nyter stor respekt, og en av spekulasjonen som nå går i italienske medier er at han kan bli landets neste statsminister. Simpelthen fordi meningsmålingene viser nokså dødt løp mellom Berlusconis valgforbund, Renzis potensielle koalisjon og Femstjernersbevegelsen.

President Sergio Mattarella kan da velge å peke på Grasso og be ham danne en samlingsregjering.

* * *

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Her kan du lese mer om