BOR PÅ HOLMLIA: - I starten husker jeg at jeg nærmest var litt flau over å si jeg bodde på Holmlia. Og deretter fikk jeg helt hetta over at jeg var flau, skriver Shana Fevang Mathai.
BOR PÅ HOLMLIA: - I starten husker jeg at jeg nærmest var litt flau over å si jeg bodde på Holmlia. Og deretter fikk jeg helt hetta over at jeg var flau, skriver Shana Fevang Mathai. Foto: Privat

Shana fra barne-TV bor på Holmlia: Jeg har ikke følt et snev av utrygghet

MENINGER

Nå har jeg bodd på Holmlia i to år. I løpet av den tiden har jeg kjørt et bittelite forskningsprosjekt: hvert nye menneske jeg møter som lurer på hvor jeg bor, får en eller annen umiddelbar reaksjon når jeg svarer «Holmlia».

debatt
Publisert:

SHANA FEVANG MATHAI, lærer og programleder.

Ut fra dette er det lett å regne ut hvor mye informasjon, falsk eller reell, som er knyttet til akkurat dette stedet i vedkommendes hode. Det er et ganske interessant lite prosjekt, selv om det fortsatt bare er en haug med fragmenterte inntrykk, og ennå ikke noe man kan kalle en ekte analyse. Men dog. Det er vel ikke superkontroversielt å påstå at Holmlia er et stigmatisert område, og alle de usikre «åh ja»-ene jeg har fått som respons taler for seg.

I starten husker jeg at jeg nærmest var litt flau over å si jeg bodde på Holmlia. Og deretter fikk jeg helt hetta over at jeg var flau. Lag på lag med implisitte fordommer og lærte prinsipper kriget iherdig med hverandre, før jeg endelig lærte meg å tenke: Hey. Jeg bor her. Jeg liker meg her. Jeg gidder verken å forsvare eller romantisere det, det er som det er.

Akkurat dette synes jeg er svært fascinerende, både i meg selv og i andre – kontrasten mellom de implisitte fordommene, de som for lengst har grodd dype røtter i oss men ikke er helt synlige, og alle de etiske og politisk korrekte holdningene vi har lært oss som ligger nærmere overflaten og er lett tilgjengelige. Jeg blir irritert på meg selv, for jeg merker at jeg skilter med eksterne faktorer som gjør at jeg virker progressiv, åpen og verdensvant: Halvt indisk, bodd mange år i utlandet, driver med alternative ting, reiser mye, bodde på Grønland og nå på Holmlia... Men jeg klarer for f* ikke å kvitte meg med basic øst/vest mentalitet i Oslo! Jeg har MASSE lyssky fordommer om vestkantfolk, østkantfolk, snobbete folk, harry folk, enkelte innvandrergrupper, enkelte yrkesgrupper, you name it. Jeg jobber med det hele tida, men det er litt som å ha litt for korte armer til å fiske opp noe fra under sofaen.  

Jeg har nemlig hørt at disse dyptliggende, implisitte fordommene setter seg tidlig. Typ allerede i barnehagen. Og derfor – ja nå begynner jeg jo å forsvare at jeg bor her likevel, det får bare stå til – derfor har jeg tenkt mye på at barna mine må eksponeres for et så bredt og heterogent spekter av mennesker, kultur og impulser som mulig. Så vidt jeg vet er det ingen steder i Oslo man kan få hele paletten full, i hvert fall ikke hvis man søker litt vekk fra det ultraurbane, men jeg synes Holmlia kommer ganske nærme. Bortsett fra rikingene da, de mangler vi. Heldigvis er Nordstrand bare et raust steinkast unna. Dette høres ironisk ut, men det er det ikke, for jeg vil ikke at mine barn skal ha den samme generaliserende skepsisen til folk med penger som jeg har. Det er komplett idiotisk å avlese personlighet ut i fra bankkonto, like idiotisk som å gjøre det ut i fra hudfarge eller legning. Og dette vet vi jo alle i teorien, men igjen – de derre små tingene som er vanskelig å fiske opp fra bak sofaen! Arrgh.

Nå har jeg snakka mye om fordommer. Jeg skulle jo snakke om Holmlia. Saken er at jeg veldig sjeldent tenker over problemaspektene ved dette området, for jeg er for opptatt av å kose meg med alt det fine her ute. Jeg vet jeg burde la meg fyre opp mer over alt som foregår, men sånn er jeg bare ikke skrudd sammen: Jeg tar innover meg de nære impulsene og stemningene, jeg påvirkes av menneskene som faktisk er rundt meg, og det jeg leser om i avisen eller hører fra andre blir for meg veldig abstrakt. Og på disse to årene har jeg ikke følt et snev av utrygghet eller skyggesider. Det kan være jeg ubevisst går med litt for hyggelige og naive briller på, men jeg vet at jeg er skarp på å fange opp atmosfærer. Og der jeg vanker så er det en direkte hyggelig og avslappa atmosfære. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg Holmliapatriot, jeg går ikke rundt og tenker Holmlia forever og lager bokstaven H med hendene, men jeg kan skrive en lang liste med ting jeg liker ved å bo her. Om noen skulle være interessert i å se den lista så er det bare å si ifra.

Her kan du lese mer om