Kommentar

Justismord som underholdning

Få ting er så underholdende som et justismord. Hvis bare bevisene stokkes riktig.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Foto: MORTEN MØRLAND

Det svenske tidsskriftet Filter lanserte denne uken en ny mulig gjerningsmann bak drapet på den svenske statsministeren Olof Palme i 1986: En mann som jobbet i Skandia-huset i sentrum av Stockholm. Mannen stemplet ut fra jobben klokken 23.19, et par minutter før Palme Palme ble skutt på Sveavägen rett i nærheten.

«Skandiamannen» var blant de første vitnene som sto frem i mediene, men var selv aldri på listen over mistenkte. Nå har Filter gjennomgått hele hans bakgrunn og funnet ut at han tilhørte et høyreekstremt miljø som hatet Palme, var våpenkyndig, og hadde tilgang til en pistol med samme kaliber som den Palme ble skutt med.

Etter drapet skal livet hans ha skeiet ut, han ble drakk for mye, ble førtidspensjonert og skilt i 1999 og tok livet av seg året etter.

Så da var det altså ikke kurdiske PKK, eller Sør Afrikas etterretningstjeneste, eller personer fra den svenske Stay Behind-organisasjonen, eller agenter fra Jugoslavia, eller den såkalte «Baseballigaen» i Stockholmspolitiet, eller Christer Pettersson eller de drøyt 130 ukjente personene som skal ha tilstått drapet til politiet i løpet av de 32 årene som har gått.

les også

Utpekes som Palmes morder: Hvem var den mystiske «Skandiamannen»?

Pluss content

«Skandiamannen» er den perfekte skurken i en ny type Cold Case-dokumentar hvor vi vil bli presentert for en haug med bevis som alle peker i en retning men som likevel pretenderer å bare stille noen spørsmål. Ikke minst fordi fyren har vært død lenge og ikke kan forsvare seg mot en slik post mortem uthenging.

Uløste krimgåter fra virkeligheten har alltid vært godt stoff. Og noen saker har større appell og lengre varighet enn andre. Det kommer stadig ut bøker og tv-dokumentarer om hvem som egentlig kidnappet flygerhelten Charles Lindberghs baby i New Jersey i USA i 1932.

Bare 33 prosent av amerikanerne tror på den offisielle versjonen om at det var Lee Harvey Oswald som skjøt og drepte president John F. Kennedy i Dallas, Texas i 1963.

Her hjemme har vi våre egne saker å stri med: Torgersensaken, Lilandsaken, Birgittesaken, Orderudsaken, etc.

les også

Hvem drepte JFK?

Selv om interessen alltid har vært der, fikk sjangeren en vitamininnsprøytning da den amerikanske podkasten «Serial» tok av senhøstes 2014. Journalisten Sarah Koenig nesten vimsete, men samtidig målrettede forsøk på å finne ut om Adnan Masud Syed var uskyldig dømt for å ha drept ekskjæresten Hae Min Lee i Baltimore 15 år tidligere, skapte en helt ny gren innen feltet.

Ved å dokumentere sin egen naivitet og nysgjerrighet for åpen mikrofon ble podkasten en slags blanding av journalistikk og amatørdetektiv-virksomhet. Jakten på gamle vitner, dokumenter og åsteder kombinert med stadige intervjuer med «hovedpersonen», Adnan Syed selv, pretenderte å være en helt åpen jakt på fakta. Men det er liten tvil om at det underliggende premisset var at han var offer for et justismord.

Dokumentarserien «Making a Murderer» på Netflix et år senere oppgraderte formen et hakk videre med sin historie om Steven Avery fra en by i den amerikanske midtvesten som først sonet en dom på 18 år for en forbrytelse det viste seg at han ikke hadde begått (en annen mann har tilstått) for så å bli frikjent, slippe ut og så bli dømt igjen for et drap han nekter skyld i.

Dette er begge spennende, velkomponerte historier fra «virkeligheten», fortalt på en dramatisk måte som gjør at hver episode slutter med en «cliffhanger», en uavklart situasjon eller opplysning som gjør at du holder pusten til neste episode.

les også

VG vant – «Uløst» kåret til årets podkast

Alle som har overvært en rettssak vet at de som regel preges av en total mangel på en slik dramaturgi. «Rettssaltdramaene» er tvert imot flate, ganske langdryge forestillinger uten noe eget fortellergrep hvor partene bruker store deler av tiden til å diskutere formaliteter; hvilke bevis som skal kunne føres, hva vitner skal kunne forklare seg om, hvorvidt tiltalte trenger å svare på alle spørsmål, også videre.

Og det viktigste av alt: Kontradiksjonsprinsippet gjør at enhver påstand, enhver opplysning, ethvert bevis som presenteres skal kunne kommenteres av motparten. Det skaper langt færre wow-øyeblikk i salen enn på skjermen. Og jury og dommere har ikke den samme underholdende oppgaven som du og jeg, etter at Sara Koenig har fått oss til å tro at hele skyldspørsmålet henger på om det fantes en telefonkiosk hos elektronikkjeden BestBuy i Baltimore i 1999.

Det vil derfor aldri bli noen rettssak hvor aktoratet presenterer navnet på en avdød man som jobbet i nærheten av åstedet for Palmedrapet, hadde ekstreme meninger og tilgang på skytevåpen og derfor teoretisk kan ha drept Palme. I hvert fall kanskje. Det kan i hvert fall ikke motbevises.

For en rettssak hviler på helt andre premisser en manipulerende dramaturgi, håndplukkede bevis og luftige teorier.

Og det skal vi alle være glad for.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder