Gay på landet

kommentar
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

De erkekonservative har tapt. Det er helt greit å være skeiv på bygda. I går kveld ble landets aller første Bygdepride avsluttet i et spesielt hus. Gjett hvor!*

* Svaret på spørsmålet finner du nederst i saken. Først kan vi avsløre hvem som har skylden om landbruksoppgjøret går skeis i år. Landbruksminister Jon Georg Dale avbrøt nemlig de innfløkte jordbruksforhandlingene for å være med på Bygdepride i Ørsta og Volda i helgen. Kulturminister Trine Skei Grande kom og. Og bra var det. For bak dem dannet det seg en hale lenger enn 17. mai-toget. 2000 bygdefolk møtte opp.

Og slik fikk initiativtagerne Rune Sæbønes (55) og Anbjørn Steinholm Frislid (22) frem sitt poeng. De ville vise at det går an å bo på bygda og være skeiv.

Etter et langt liv i skapet, kom Rune Sæbønes ut for et og et halvt år siden. Even i TV-serien «Skam» var katalysatoren som fikk Rune til å hoppe. Og han ble tatt imot med åpne armer. Sambygdingene var positive, minus en liten gruppe anti-homo-aktivister fra det frikirkelige miljøet.

Sæbønes arrangerer Bygdepride for å overdøve mørkemennene. Han snakker om den voldsomme holdningsendringen.

– For 30 år siden måtte skeive på bygda ta tøffe valg. Enten flytte til byen eller gjøre som meg, bare holde kjeft. Men slik er det ikke lenger, sier Sæbønes.

Det er blitt helt streit å være skeiv på bygda. Dagens forskning viser at mange homofile trives på landet.

Mer overraskende er det kanskje, at eldre homofile sier at det kunne være greit å bo på bygda også i gamle dager. Hans W. Kristiansen, som intervjuet homofile som vokste opp midt på 1900-tallet, ble overrasket over deres fortellingene om et frodig seksualliv på bygda. Homofilt samliv i små bygdesamfunn gikk an, men bare så lenge man ikke gjorde noe nummer av det.

Det minner om sosialantropolog Unni Wikans fortellinger fra Midt-Østen i dag, hvor homofili (med viktige, dystre unntak) kan gå greit bare det ikke prates om.

Når homofili ikke ble straffet i særlig grad her hjemme – Norge hadde dødsstraff for homofili frem til 1842 og forbud til 1972 – var det av samme grunn. Staten ønsket ikke oppmerksomheten en streng straff ville gi.

Motstanden mot homofile var heller ikke sterkest i de konforme 50-årene. Skepsisen økte med 68-erne og fremveksten av en homobevegelse. Det at skeive krevde like rettigheter, førte i første omgang til mer fiendtlighet og forfølgelse. Men motstanderne tapte kampen. For det gikk ganske fort da argumenter om likebehandling av homofile begynte å spre seg.

I 1978 viste en undersøkelse utført av Gallup at så mange som 42 prosent i Norge mente at homoseksuelle ikke skulle få jobbe som leger eller lærere i grunnskolen. 17 prosent mente de ikke burde få bli soldater. Og 14 prosent mente de ikke skulle få jobbe som ekspeditører.

Ti år etter mente 20 prosent at homofili burde forbys med lov. På 90-tallet var 40 prosent imot at homofile skulle få inngå partnerskap.

Så, på 2000-tallet var motstanden krympet. Et stort flertall mente nå at homofile skulle ha like rettigheter (69 prosent).

Vi nordmenn er i dag stolte over å være åpne og tolerante. Men norske besteforeldre støttet neppe homofili og partnerskapsloven. Tvert om kunne de betrakte skeive som psykisk syke. Du skal lete lenge etter nordmenn som mener det samme nå. Unntakene finnes i innvandrermiljø, der særlig muslimer er mye mer negative til homofile enn majoriteten, også annengenerasjon, selv om det der er bevegelse i mer tolerant retning.

Argumentene mot homofiles rettigheter har handlet om at homofili bryter med tradisjoner, religion og at det er «unaturlig». Argumentene for homo-rettigheter har vært at skeive behandles urettferdig.

Den første typen argumentene har fått mindre spredning i et rikt, sekulært samfunn som Norge, fordi de slår an bare hos konservative.

Når homo-tolerante argumenter ble spredd så raskt, er det fordi alle skjønner urettferdighets-argumentet, både konservative og liberale. Det er den siden med flest universelle argumenter som får mest kraft. Men bare i trygge velstandssamfunn som det norske, hvor tradisjon og autoritet ikke er like viktig lenger.

Og dette har ikke gått Bygde-Norge forbi:

– Bygda er åpen. Se oppslutningen vi fikk om paraden, sier Rune Sæbønes, som ikke har planer om å flytte til byen:

– Eg er fyrst og fremst ein bygdegut, sier han som i går avsluttet Norges første Bygdepride. Og hvor skjedde det? Jo, finalen ble naturligvis holdt i selveste Volda kirke.

Steikje ta.

Denne artikkelen handler om