I en rapport fra Helse Sør-Øst heter det at «Oslo-sykehusene har en spesielt kompleks og for en del pasienter lite hensiktsmessig struktur for mottak og behandling av hjerneslag». Foto: Mattis Sandblad

«Det er en rekke alvorlige bekymringer knyttet til dagens modell, og som alltid er det pasientene som rammes og taper.»

debatt
Publisert:
MENINGER

Hvorfor finner befolkningen i Oslo seg i å ha en utdatert behandlingskjede for en så alvorlig diagnose som hjerneslag? Og hvorfor er det stille rundt det logiske prinsippet om at alle slagpasienter skal komme inn samme sykehusdør for å sikres et likeverdig tilbud?

Tommy Skar, generalsekretær LHL Hjerneslag
Marita Lysstad Bjerke, helsefaglig rådgiver LHL Hjerneslag

I 2016 kom Helse Sør-Øst (HSØ) med rapporten om akutt og subakutt behandling av hjerneslag. I rapporten foreslår utvalgsleder, overlege Christian Georg Lund og øvrige medlemmer å opprette Oslo Slagsenter; «en dør inn, flere dører ut».

Målet er å samle all diagnostikk og initial behandling på ett fysisk sted for å sikre at alle pasienter får lik tilgang til eksakt diagnostikk og eventuelt trombolyse (blodproppløsende middel) og/eller trombektomi (blodproppfisking) så raskt som mulig. Modellen følger slagenhetskonseptet ved at de pasientene som har behov for videre behandling og rehabilitering får det nær sitt bosted.

I dag er ansvaret for akutt diagnostikk og behandling av hjerneslag i Oslo delt mellom fem ulike sykehus: Akershus universitetssykehus (Ahus), Oslo universitetssykehus (OUS) Ullevål, OUS Rikshospitalet, Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet Sykehus. Pasienter bosatt i Groruddalen sendes med ambulanse til Ahus, mens pasienter fra øvrige deler av byen sendes til OUS Ullevål såfremt det har gått mindre enn fire og en halv time fra symptomdebut. Er sykehistorien på mer enn fire og en halv time, sendes man til sitt lokalsykehus. Men: dersom undersøkelsen på Ahus, Ullevål, Lovisenberg eller Diakonhjemmet viser at det er en stor blodpropp i hjernen, så må en ny ambulanse bestilles og pasienten transporteres til Rikshospitalet. I denne «runddansen» tapes millioner av hjerneceller og verdifull livskvalitet.

Det er en rekke alvorlige bekymringer knyttet til dagens modell, og som alltid er det pasientene som rammes og taper. I HSØ-rapporten heter det da også at «Oslo-sykehusene har en spesielt kompleks og for en del pasienter lite hensiktsmessig struktur for mottak og behandling av hjerneslag».

Ved hjerneslag er tidsfaktoren virkelig kritisk, mer kritisk enn ved hjerteinfarkt. Hjerneceller som ikke får blodtilførsel dør etter rundt fem minutter. Får cellene noe blodtilførsel, kan de klare seg i noen timer. Slag skiller seg fra de aller fleste andre medisinske tilstander ved at prognosen for videre liv avgjøres i løpet av de første timene. Man skulle derfor tro at i en storby med korte avstander så kommer de aller fleste slagpasienter veldig raskt til best mulig diagnostikk og behandling når hjernen svikter. Slik er det dessverre ikke. Tre av Oslo-sykehusene ligger faktisk i nasjonalt bunnsjikt når det gjelder andelen pasienter med hjerneinfarkt (blodpropp) innlagt innen fire timer etter symptomdebut. Mens landsgjennomsnittet er 42,1 prosent, kommer Lovisenberg på 29 prosent, Diakonhjemmet på 38,1 prosent og Ullevål på 38,4 prosent, ifølge tall fra Norsk Hjerneslagregister offentliggjort 13. november. Sykehusene i Oslo er kraftig slått av sykehus som Volda med 71,7 prosent, Vesterålen med 59,5 prosent og Stavanger universitetssjukehus med 53,9 prosent.

Pasientene i Oslo ligger også i bunnsjiktet på registerets oversikt over andelen som får trombolyse. Fordi trombolyse gis ved Ullevål, omfatter Ullevåls statistikk også opptaksområdene til Lovisenberg og Diakonhjemmet. Mens landssnittet er på 18,1 prosent, ligger Ullevål på kun 13 prosent.

En av utfordringene i Oslo er altså at pasienter som har hjerneslag ikke bare blir vurdert for fire mottaksadresser, men at mange kommer for sent til å få tilbud om hjernereddende behandling. Forskjellen på å komme tidlig og sent kan stå mellom liv og død, eller et liv med eller uten alvorlige utfall som lammelser, kognitiv svikt og behov for varig pleie og omsorg.

Ekstra alvorlig er det for pasienter med store blodpropper som er aktuelle for trombektomi. Ifølge Norsk Hjerneslagregister fikk bare 163 pasienter i Norge behandlingen i 2016. Dette til tross for at antallet burde vært flerdoblet om man legger internasjonale estimater til grunn. Siden det bare er fem sykehus i Norge som tilbyr trombektomi (UNN Tromsø, St. Olavs Hospital, OUS Rikshospitalet, Haukeland universitetssjukehus og Stavanger universitetssjukehus), er situasjonen også utfordrende andre steder. Men i Oslo – og i Bergen, som har de samme organisatoriske problemer som i hovedstaden – har man mulighet til å løse utfordringen gjennom å virkeliggjøre prinsippet «en dør inn».

Det som skjer i dag, er at hjerneslagpasienter i Oslo kan oppleve at store deler av hjernen dør mens man kjøres frem og tilbake mellom ulike sykehus. Ifølge HSØ-rapporten regner man på generelt grunnlag med at det går med om lag en time ekstra dersom en pasient først bringes til et sykehus, for deretter å overføres til annet sykehus for behandling, sammenlignet med å bli brakt direkte til endelig destinasjon. I Oslo brytes den grunnleggende akuttmedisinske tesen om at pasienttransporten skal gå dit man har det mest avanserte behandlingstilbudet.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie vil skape «pasientenes helsetjeneste», men for å få til det må det tas grep på hjerneslagområdet i hovedstaden. Det er på høy tid å innføre den samme likeverdige behandlingen for befolkningen i Oslo som for pasienter i Tromsø, Trondheim og Stavanger, hvor alle pasienter med akutt hjerneslag kun har «en dør inn».

Hvorfor har ikke den klare anbefalingen fra HSØ-rapporten blitt fulgt opp? Vi etterlyser handling fra ledelsen i OUS: Vil dere realisere «en dør inn»-prinsippet til beste for kommende hjerneslagpasienter? Vi etterlyser klare politiske føringer fra statsråd Høie. Og vi spør: Hvor er Oslo-politikerne på storting og i bystyre, som skal være ombud? Hvorfor skal ikke Oslos befolkning tilbys en hjerneslagbehandling av moderne og optimal standard når vi vet hvilke menneskelige lidelser og enorme samfunnsøkonomiske kostnader et slag kan medføre?

Denne artikkelen handler om