LANG HISTORIE: – Fremmedkrigerfenomenet har en 30 år lang historie i Skandinavia, og fenomenet stikker dypt og kan ta tid å få bukt med. Det begynte ikke med Syria-farerne og vil antakelig ikke slutte med dem heller, skriver Thomas Hegghammer. Foto: STRINGER / X80002

Debatt

Skandinavias ukjente jihad-historie

Jihadismen i Skandinavia er eldre enn tidligere antatt. Det kan bety at den også vil bli seiglivet.

THOMAS HEGGHAMMER, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt og professor II ved Universitetet i Oslo.

Året er 1993. Norge forbereder seg til Lillehammer-OL, og det er lenge til islamistisk terror bekymrer Skandinavia. Denne høsten gjør politiet i Aarhus et skremmende funn: en koffert full av bombeoppskrifter, kvikksølv til fenghetter, og et kart over København med jødiske mål markert.

Koffertens eiere viser seg å være medlemmer av den egyptiske terrorgruppen Gama‘a Islamiyya, og en av dem har undervist om eksplosiver i fire år i en treningsleir i Afghanistan. I Aarhus har de gjort flere forsøk å kjøpe bombekjemikalier. De tiltales for terrorplanlegging, men frikjennes fordi retten finner komplottet for vagt. Mange år senere viser journalisten Matias Seidelin i en bok at mennene i Aarhus sannsynligvis planla det som ville ha vært Europas første jihadistiske terrorangrep.

Thomas Hegghammer. Foto: Magne Antonsen

Dette var ingen tilfeldighet, for Skandinavia var et yndet oppholdssted for jihadister på 1990-tallet. Aarhus-cellen inngikk i et stort miljø i Danmark som blant annet innbefattet Gama’a Islamiyyas europeiske hovedkvarter. Også i Sverige fantes et aktivt jihadistmiljø som drev støttevirksomhet til en algerisk gruppe kalt GIA. Gruppens nyhetsbrev al-Ansar ble en periode distribuert til hele Europa fra en adresse i Haninge utenfor Stockholm.

Hovedårsaken til at Danmark og Sverige fikk slike miljøer var at de – i likhet med mange andre europeiske land på denne tiden - ga politisk asyl til opposisjonelle nesten uavhengig av agenda. På starten av 1990-tallet fikk flere titalls militante islamister opphold ved å vise til at de var ettersøkt i hjemlandet. Aarhus-cellen, for eksempel, besto av egyptiske jihadister som hadde ankommet Danmark i 1992 etter å ha blitt kastet ut av Pakistan. I asylintervjuene brakte de selv opp sine medlemskap i Gama’a Islamiyya og sin våpentrening i Afghanistan som argumenter for opphold – og ble hørt.

Men hvorfor søkte disse folkene seg mot Skandinavia i utgangspunktet? I en nylig utgitt artikkel i tidsskriftet Babylon ser jeg nærmere på dette spørsmålet. Det viser seg at de kom fordi de kjente folk her fra før. Nye kilder viser at det allerede på 1980-tallet fantes et islamistmiljø i Skandinavia, og disse tidlige aktivistene ble vertskap for de som kom utenfra senere.

les også

Ny rapport: Disse krisene kan ramme oss

Historien om den skandinaviske jihadistbevegelsen begynner på midten av 1980-tallet. Etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 mobiliserte islamister i den arabiske verden støtte til den afghanske opprørsbevegelsen, de såkalte Mujahedin. Det begynte med nødhjelp, men etter hvert kom fremmedkrigerne. Den pakistanske byen Peshawar ble et valfartssted for krigsfrivillige fra hele den muslimske verden. Mange var inspirert av den palestinske ideologen Abdallah Azzam, som bodde i Pakistan og mente at muslimer har en religiøs plikt til å forsvare hverandres territorier fra angrep utenfra.

I 1984 trapper Azzam opp rekrutteringsvirksomheten til Afghanistan. Sammen med Osama bin Laden etablerer han det såkalte Tjenestekontoret i Peshawar, lanserer det arabiskspråklige tidsskriftet al-Jihad, og reiser på forelesningsturne verden over. Han når raskt ut fordi han har en fortid i Det muslimske brorskapet, en ikke-voldelig islamistbevegelse med et stort internasjonalt nettverk.

Også i Skandinavia sitter det muslimbrødre fra den arabiske verden, og det tar ikke lang tid før Azzams budskap når det kalde nord. Allerede høsten 1985 finner vi leserbrev fra Sverige i tidsskriftet al-Jihad. Noen etterspør informasjon, andre sender penger, mens andre igjen bidrar med lokale nyheter. Når nynazister bomber Nor-moskeen på Frogner i Oslo i juni 1985, blir hendelsen omtalt i al-Jihad få måneder senere.

les også

Utvandringstilskudd som integreringstiltak

Bare et drøyt år etter lanseringen har Azzam funnet faste distributører til al-Jihad i alle de skandinaviske hovedstedene. Fra mars 1986 inneholder bladet en liste med adressene til 17 internasjonale distributører, deriblant «Islamic Center, Youngs gate 7, Oslo 1». På forsiden finner vi den skandinaviske løssalgsprisen: 15 kroner. Antallet norske lesere var lite; kanskje bare noen titall per utgave.

Etterspørselen var større i Sverige, og det er svenskene som sender flest brev til al-Jihad. Det er også de som i 1989 inviterer selveste Abdallah Azzam til å holde foredrag. Han har ikke tid, men lover å sende sin adjutant Tamim al-Adnani, som også er kjent for flammende Afghanistan-foredrag. Når også han lar vente på seg, ringer de til Tjenestekontoret i Peshawar og maser, men al-Adnani dør av hjerteinfarkt før han får kommet seg nordover.

Selv uten inspirasjonsforedrag velger minst et titalls skandinaviske muslimer å reise til Afghanistan for å sloss. I februar 1990 publiserer et arabiskspråklig jihad-tidsskrift i Peshawar portrettintervjuer med to av dem. Her forteller den svensk-algeriske 19-åringen Abu Musa hvordan han ble oppfordret til å dra til Afghanistan av en person i Stockholms moské.

Vi møter også Abd al-Malik, en svensk-italiensk konvertitt som også reiste fra Stockholm i 1989. Begge fremstår som svært religiøse, fiendtlige til det svenske storsamfunnet og oppsatt på å kjempe videre i andre konfliktsoner.

LES OGSÅ: VG SPESIAL – DE VERVET SEG TIL IS

Avdekningen av et skandinavisk afghanarabermiljø på 1980-tallet er ny, men ikke overraskende, for det pågikk støttevirksomhet til Mujahedin fra mange hold på denne tiden. Eksilafghanere – som var nasjonalister og ikke må forveksles med de arabiske «internasjonalistene» – drev informasjonsarbeid. Afghanistankomiteene samlet penger og sendte hjelpearbeidere. Venstreradikale samlet penger til våpen for Mujahedin, mens høyreorienterte leiesoldater reiste nedover for å sloss mot russerne. Til og med Stortingets utenrikskomité dro til Peshawar og møtte Mujahedin i 1986.

Mens de ikke-muslimske aktørene avsluttet støttevirksomheten da Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, hadde jihadistene bare så vidt begynt. For dem var Afghanistan bare ett av flere muslimske områder som trengte hjelp, så fremmedkrigervirksomheten fra Skandinavia bare fortsatte, først til Bosnia, Tsjetsjenia og Kasjmir på 1990-tallet, så til Irak, Somalia og Pakistan på 2000-tallet.

les også

PST: – Trusler mot politikere er et demokratisk problem

De skandinaviske fremmedkrigerne var aldri mange – de telte fra et par stykker til noen titall i hver konfliktsone. De fleste holdt seg også til fremmedkrigervirksomhet og støttevirksomhet til grupper utenlands. Fra slutten av 2000-tallet endret miljøene seg både i karakter og omfang, og vi fikk angrepsplott i Danmark og Sverige og ikke minst den store fremmedkrigerutfarten til Syria. I dag har Syria-reisene stoppet opp, og de radikale islamistmiljøene er under press, men de er ikke borte, aller minst i Sverige, hvor miljøet teller opp mot 2000 personer.

Historien hjelper oss blant annet å forklare hvorfor jihadistmiljøene i Sverige og Danmark har vært større enn i Norge. Våre naboland hadde flere arabiskspråklige innvandrere og ble derfor mer eksponert for jihadistpropaganda i den formative fasen på 1980-tallet. Når utenlandske islamister så etter tilfluktssteder på 1990-tallet, trakk de til steder hvor det allerede fantes likesinnede, og slik ble trenden forsterket.

Men den viktigste innsikten angår fremtiden. Hvis fremmedkrigerfenomenet har en 30 år lang historie i Skandinavia, har vi å gjøre med et fenomen som stikker dypt og som det kan ta tid å få bukt med. Det begynte ikke med Syria-farerne og vil antakelig ikke slutte med dem heller.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder