HÅNDHILSE-DEBATTEN: – For noen sitter det langt inne å være kritisk til noe som kan sees på som et uttrykk for kultur i minoritetsmiljøer
HÅNDHILSE-DEBATTEN: – For noen sitter det langt inne å være kritisk til noe som kan sees på som et uttrykk for kultur i minoritetsmiljøer Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

En utstrakt hånd til kvinnediskriminering

MENINGER

Antje Bomann-Larsen har sikkert de beste intensjoner, men konklusjonen hennes er håpløs.

debatt
Publisert:

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

Idéhistoriker og kursholder i diskrimineringslovverket og kulturforståelse, Antje Bomann-Larsen beskriver i VG hvor dypt fornærmet hun ble da en medstudent avviste hennes utstrakte hånd.

Flere norske kvinner skriver om det samme på Facebook. Noen sier at de ikke finner seg i å bli degradert og behandlet som et seksuelt objekt på den måten, mens andre blir mer usikre. En av dem skriver: «Instinktivt blir jeg fornærmet, har selv stått der med hånden i luften mange ganger, men så må vi være smartere enn å la impulsive følelser lede veien.»

De fleste muslimer håndhilser på det motsatte kjønn, men noen få gjør det ikke. De forfekter en tolkning av islam som sier at man skal unngå fysisk berøring med utenforstående kvinner. Lærervikarassistenten på Ekeberg skole som ikke fikk forlenget vikariatet sitt og som utløste denne debatten, sa rett ut at han nektet å håndhilse på kvinner for å ikke skape seksuelle fristelser. Det sitter langt inne for en sekulær og likestilt norsk kvinne å godta en oppførsel med den begrunnelsen. Men for noen sitter det også langt inne å være kritisk til noe som kan sees på som et uttrykk for kultur i minoritetsmiljøer. 

For å finne en vei ut av dette leste Bomann-Larsen flere bøker om kulturell forståelse og endte opp med å etterrasjonalisere oppførselen som i utgangspunktet vekket ubehagelige følelser hos henne: «At min medstudent ikke ville ta meg i hånden handlet altså hverken om hans syn på kvinner eller meg, men var en kjønnsnøytral praksis.»

Ikke nok med det, hun mener det er en god idé å fremme slike verdier til elevene: «Derimot kan vi trekke en positiv verdi ut av dette. Tenk om alle barna på Ekeberg skole tok med seg følgende som sin barneskolelærdom: Jeg bestemmer selv hvem som skal ta på meg.»

Bomann-Larsen har sikkert de beste intensjoner, men konklusjonen er håpløs i et likestillings- og integreringsperspektiv.

Saken har flere dimensjoner: En handler om de praktiske og juridiske løsningene i konkrete tilfeller der det gjøres en avveining mellom retten til fri utøvelse av sin religion og andre la oss si sosiale hensyn. En annen dimensjonen handler mer overordnet om hvordan vi skal håndtere det konfliktfylte møtet mellom reaksjonær islam og det sekulære, likestilte Norge. Kan vi akseptere kvinnediskriminerende adferd side om side med norsk likestillingspolitikk - i toleransens navn, eller skal vi fastsette prinsipielle retningslinjer for norske verdier om likestilling mellom kjønnene?

Religionsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet, men den er kontekstuell. Det må skilles mellom retten til å tro, og retten til å praktisere sin tro hvor som helst og for enhver pris.

Derfor er det uheldig når Likestillings- og diskrimineringsombud, Hanne Bjurstrøm valgte å signalisere at arbeidsgivere og storsamfunnet bør tilpasse seg slike religiøse særkrav. Hun er en av flere i Norge som tenderer mot å favorisere religiøse minoritetsinteresser når de kolliderer med andre vektige hensyn. Det er helt i utakt med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som i en rekke saker har lagt begrenset vekt på religionsfriheten. Det er for eksempel grenser på hvor mye staten skal pålegge arbeidsgivere for å tilrettelegge for religiøs utøvelse på jobben.

Det er dermed ikke sagt at arbeidsgivere ikke bør bestrebe smidige løsninger. Det er ulike krav i ulike jobber. Etter min mening er det spesielt viktig å unngå at representanter for staten – og da særskilt de som jobber i fellesskolen – bidrar til kvinnediskriminerende adferd i religionens navn. Ikke minst fordi skolen er den viktigste arenaen vi har for å formidle samfunnets grunnleggende verdier til dagens oppvoksende mangfoldige generasjon.

Byrådslederen i Oslo, Raymond Johansen (Ap) slo fast at «det å ikke ville håndhilse av religiøse grunner synes jeg ikke skal være tilfelle i Oslo kommune». SV og andre partier har uttalt seg i samme retning. Og de har folkemeningen bak seg. Hele 9 av 10 nordmenn mener at innvandrere har et ansvar for å tilpasse seg.

I denne likestillingssaken var jeg paradoksalt nok mer enig med representanten for Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, som på Dagsnytt atten oppfordret muslimer til å håndhilse på tvers av kjønn enn Likestillingsombudet som sendte det motsatte signalet gjennom uttalelser av typen «det er ok å ikke håndhilse på kvinner». Ombudet burde heller bruke energi på den reelle diskrimineringen av minoriteter i for eksempel arbeidsmarkedet enn å gå høyt ut mot Ekeberg-skolens beslutning i denne saken.

Bjurstrøm understreket imidlertid at hun fant selve begrunnelsen om å skape færre fristelser som lærervikaren kom med dypt problematisk. Det kan med velvillighet tolkes som en forsiktig, men likevel en viktig avstandtaken til kvinnesynet bak den diskriminerende handlingen.

Det er dessverre ikke sjelden at vi ser at det diskriminerende kvinnesynet bli forsøkt legitimert av personer som ellers er likestillingstilhengere. Antje Bomann-Larsens VG-kronikk er et eksempel på det. Hun påtok seg oppgaven med å oversette ortodoks islamsk teologi til en spiselig likestillingsretorikk. Det er på en måte sympatisk at man er villige til å gå på akkord med egne (likestillings)verdier for å solidarisere seg med minoriteter, men det er verken nødvendig eller hensiktsmessig.

Å være inkluderende og minoritetsvennlig betyr ikke at du må forsvare alle holdninger og praksiser blant minoriteter som utsettes for kritikk eller restriksjoner. Toleranse for annerledeshet er viktig, men det er urealistisk å tro at problemene med reelle «kulturkollisjoner» løses best gjennom ensidig tilpasning fra majoritetens side. Norsk integreringspolitikk har bygget på prinsippet om gjensidig tilpasning.

Dessuten må man huske at det foregår en verdikamp blant minoriteter. Slik progressive nordmenn kjemper mot intoleranse og kvinnefiendtlige holdninger i majoritetssamfunnet, er det mange progressive norske muslimer som kjemper mot intoleranse og kvinnefiendtlige holdninger i sine egne miljøer. Man må tenke nøye hvem er det man ønsker å støtte, og om det virkelig er så minoritetsvennlig å prøve å legitimere bakstreversk kvinnesyn.

Det er i hvert fall ikke så solidarisk overfor kvinner som kjenner diskrimineringen på kroppen hver dag.

Her kan du lese mer om