Kommentar

Skatteflådd i retten!

Artikkelforfatteren, Erik Stenbeck, er direktør i Skattebetalerforeningen.

Til tross for fullt medhold i retten må en av fem skattytere betale egne saksomkostninger i skattesaker. Det viser en rask oppsummering for de to foregående år. Med andre ord: Skattyter taper selv når han vinner. Det er en uholdbar situasjon og en trussel mot rettssikkerheten.

ARTIKKELEN ER OVER 21 ÅR GAMMEL

VG Debatt
Erik Stenbeck

En meget viktig rettssikkerhetsgaranti i et demokrati er at borgerne kan gå til domstolen å få avgjort hvem som har rett. Å føre en sak, koster imidlertid penger, og kombinasjonen høyt kostnadsnivå og dagens regler for dekning av saksomkostninger, medfører at folk flest ikke lenger har domstolprøvingen som en reell rettssikkerhetsgaranti.

I tvistemålsloven har vi regler som regulerer hvem som skal dekke saksomkostninger i sivile saker, dvs. saker som ikke er straffesaker. Den part som får fullt medhold av retten i sakens realitet, skal også få dekket saksomkostninger. Den som taper saken, må dekke motpartens saksomkostninger i tillegg til egne. Hvis saken er tvilsom, kan domstolen bestemme at hver av partene må betale egne saksomkostninger. Det samme gjelder når saken dels vinnes og dels tapes.

Dette er regler som i utgangspunktet kan være fornuftige og forsvarlige: Vinner du saken, slipper du å betale din advokat, men taper du, må du holde motparten «skadesløs». Hvis domstolen er i tvil om hvem som egentlig har rett, må hver av dere bære egne omkostninger.

Men prinsippet om at den som taper saken også skal bære motpartens saksomkostninger, er bare forsvarlig så lenge det dreier seg om tilnærmet likeverdige parter, men ikke når motparten er det offentlige.

For likeverdige parter er saksomkostningene en like stor belastning for begge. I saker hvor det offentlige er motpart, har man imidlertid en situasjon hvor den ene part overhodet ikke behøver å bekymre seg om eventuelle saksomkostninger.

Skattesaker

Det er ikke likeverdige parter i skattesaker, og på dette området er dagens regler for dekning av saksomkostninger i rettssaker en særlig trussel mot rettssikkerheten. I skattesaker blir hver enkelt av oss presentert for en ligning basert på ligningskontorets syn. Blir klagen til ligningsnemnd og overligningsnemnd avslått (for øvrig med det samme saksforberedende kontor i alle instansene!), er domstolen siste utvei. Men med dagens regler for dekning av saksomkostninger, er dette intet reelt alternativ for den vanlige skattyter. Domstolprøving av ligningsavgjørelser er i dag i realiteten forbeholdt de ressurssterke skattyterne.

Ligningsmyndighetenes syn blir stående uprøvd og uimotsagt i rettsapparatet fordi skattyter av økonomiske hensyn ganske enkelt ikke tør å gå til sak, og det fordi skattyter risikerer å måtte betale 25 000-30 000 kroner bare i egne saksomkostninger. Dette gir ikke tilfredsstillende rettssikkerhet. Et moment i tillegg er at man i skattesaker ikke kan å «true» med rettssak for å komme i forhandlingsposisjon, noe man kunne ha gjort hvis en likeverdig motpart også måtte kunne betale egne saksomkostninger.

Fare

Reglene for dekning av saksomkostninger i skattesaker er også en fare for den generelle rettsutviklingen. På sikt får vi en rettsutvikling innenfor skatteretten som i altfor stor grad bygger på ligningsmyndighetenes rettsoppfatning. Ligningsavgjørelser i skattyters disfavør blir stående uprøvd og gir etter noen tid som resultat «langvarig og fast ligningspraksis». Domstolsavgjørelser i statens favør som har prinsipiell betydning, blir ikke overprøvet fordi skattyter i den konkrete saken ikke ser seg i stand til å bære ytterligere saksomkostninger.

Forholdene bedres ikke av at ligningskontorene ikke så rent sjelden «fremprovoserer» en rettssak fordi staten ønsker en prinsippavgjørelse av domstolen. Saksomkostningene i slike rettssaker (helt opp til Høyesterett) er det altså den enkelte skattyter som helt eller delvis risikerer å måtte betale - ikke staten selv, som er den som faktisk har behov for en prinsipiell avklaring.

Rettsutviklingen på et område som berører alle landets skattytere, kan ikke være avhengig av enkeltskattyteres egen økonomi.

Staten må betale

Vanlige skattytere får først en reell mulighet for domstolprøving av sin ligning når vi får en regel om at skattyter aldri skal måtte betale statens saksomkostninger. Risikoen for å bære egne saksomkostninger hvis man taper, bør i slike saker være en god nok sperre mot «grunnløse» rettssaker.

I skattesaker hvor skattyter får medhold, må han alltid få dekket egne saksomkostninger. Ingen skattyter får fullt medhold når vedkommende allikevel må dekke sine egne saksomkostninger (som kanskje er større enn det reduserte skattebeløpet). Skattyter skal ikke måtte risikere å betale for at saken har vært tvilsom eller reiser prinsipielle spørsmål, ei heller skal han måtte blø for at lovgiver ikke gir tilstrekkelig klare skatteregler. For slikt burde staten selv betale.

En rask oppsummering av skattesaker i 1997 viser at i ett av fem tilfeller av de sakene hvor skattyter fikk fullt medhold, måtte han allikevel dekke egne saksomkostninger. Dette ene og alene fordi sakene var tvilsomme eller hadde prinsipiell interesse. I 1996 måtte skattyter bære egne saksomkostninger i 17 prosent av de sakene hvor skattyter fikk fullt medhold av retten.

Restad

Stortingsrepresentant Torbjørn Andersen (Frp) tok opp disse forholdene i Stortingets spørretime 28. januar i år. Han stilte blant annet følgende spørsmål: «Er finansministeren fornøyd med de rettstilstandene som er gjeldende for skattyters reelle muligheter til å få en rettslig belysning av korrektheten i ligningsnemndenes vedtak?» Finansministeren svarte: «Hvorvidt man kan si seg fornøyd med rettstilstanden og rettssikkerheten, har jeg egentlig ikke forutsetning for å svare på, for jeg har ikke hatt konkrete saker på bordet, så jeg kan ikke si om dette er rimelig eller ikke. (...)»

Jeg skjønner ikke finansministerens svar. Det kan da ikke være vanskelig å konkludere med at dette er regler som både er urimelige og en fare for rettssikkerheten, når vi vet at selv en relativ enkel og oversiktlig skattesak med én dags rettsforhandling koster skattyter 25 000-30 000 kroner bare i egne advokatutgifter. Skulle han tape og derfor også dekke statens saksomkostninger, må han betale 50 000-60 000 kroner for å få rettens vurdering av ligningsresultatet. Og det bare i by-/herredsretten. Skulle skattyter vinne i første instans, og staten «forfølge» saken helt til Høyesterett fordi saken har prinsipiell interesse, kan resultatet bli økonomisk ruin for skattyter.

Jeg er enig med finansministeren i at han faktisk ikke har forutsetninger for å uttale seg om problemet. Det har derimot høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. I siste nummer av Økonomisk Rapport kritiserer han rettstilstanden når det gjelder saksomkostninger. «Det er en moralsk plikt å sørge for at borgerne får sin rett,» sier han. Dette er signaler som finansministeren må ta alvorlig.

Finansministeren må snarest igangsette arbeidet med å få utvidet adgangen til dekning av saksomkostninger i skattesaker, slik at også vanlige skattytere får en reell mulighet til å få prøvet skattesaker i domstolen, og det må bli slik at:

I skattesaker som skattyter taper, skal han kun måtte betale egne saksomkostninger - aldri statens. Dette suppleres med regler for fri rettshjelp i alle saker som har prinsipiell interesse. Når skattyter får medhold av domstolen, skal han alltid få dekket sine saksomkostninger av staten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder