NASJONALHELT: Hvem er det de tenker på med sine utsagn: Er det innvandreren Farouk Al-Kasim (bildet), som er gitt mye av æren for den norske inntektsmodellen for oljesektoren som har gitt oss vår rikdom, spør kronikkforfatteren. Foto: Vervik, Marius

Ja takk til innvandrere!

Det offentlige ordskiftet som har fått utviklet seg, og nå domineres av innvandringskritiske stemmer, fremmer ikke integrering.

  • VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

INGE TVEDTEN, seniorforsker. Chr. Michelsens Institutt

Inge Tvedten, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt. Foto: Chr. Michelsens Institutt

Det er noe underlig med utgangspunktet: Norge er et bitte lite land med 0.007 prosent av verdens befolkning i det mange nok vil betegne som klodens utkant - og de som nå dominerer debatten om innvandring er ikke bare overbevist om norsk kultur og levemåtes overlegenhet, men også at innvandrere vil være ødeleggende for vår økonomiske framtid og velferd.

Nesten like surrealistisk er det med forskeren Terje Tvedt, entusiastisk heiet fram av Hege Storhaug, Kjetil Rolness og flere av landets aviskommentatorer: I sin nye bok «Det internasjonale gjennombruddet» argumenterer Tvedt bombastisk og selektivt for at innvandringen har endret den norske befolkning «med varige, ugjenkallelige konsekvenser».

les også

Nordmenn er blitt mer positive til innvandrere

Norge har gått gjennom store forandringer de siste tiårene. Verden der ute har banket på, med påvirkning politisk, økonomisk og sosialt. Alt dette har ført til endringer i den typiske norske tenke- og væremåten - eller «norsk kultur». Vi er likevel godt gjenkjenbare i det nye, både for oss selv og for utenforstående.

Debatten om innvandring vil tjene på å bevege seg mot et sterkere fokus på faktiske møter mellom det norske samfunn og innvandrere. For mange er dette personlig. Først og fremst for innvandrere selv, selvfølgelig, som stadig får høre at de er en fare for landet og våre omgivelser. Men også mange av oss andre, med første- eller annen generasjons innvandrere som venner, kolleger, naboer eller familie, får ikke det dominerende bilde av «de andre» til å stemme med våre egne erfaringer.

les også

Ap har mye å lære av sine danske kolleger

Hvem er det de tenker på med sine utsagn: Er det innvandreren Farouk Al-Kasim, som er gitt mye av æren for den norske inntektsmodellen for oljesektoren som har gitt oss vår rikdom? Hadia Tajik som er en av våre dyktigste politikere? Yama Wolasmal, som flyktet fra Kabul som barn og nå er anker i Dagsrevyen? Eller Iram Haq som er en av de tydeligste og viktigste stemmene i ordskiftet om innvandring og islam?

Eller er det de tamilske innvandrerne som i praksis holdt liv i mange fiskevær i nord på 70- og 80-tallet? Alle kvinnene som er helt avgjørende for å få holde hjulene i gang på våre sykehjem? Alle førstegenerasjons innvandrerne som har gjort så godt de kan med sitt utgangspunkt og har bidratt til at deres døtre nå gjør det bedre på skolen enn sine norske jevnaldrende? Eller er det de nye gründerne - der hver femte nå er innvandrer?

Det er selvfølgelig også mange, til dels alvorlige, utfordringer. Mange innvandrerkvinner mangler helt sentrale rettigheter i familierelasjoner. Mange unge innvandrere , gutter spesielt, faller utenfor og blir del av kriminalstatistikken. For mange eldre innvandrere er ikke i jobb. Og mens det overveldende flertallet av muslimer forholder seg til islam som en religion som gir mening og trøst i livet og en viktig ramme rundt sosialt liv er det også noen som forherliger radikal islamisme.

les også

Her sponser de flyktninger

Den sikreste måten å møte disse utfordringene er å bedre integreringen og forholde oss til innvandrere på en ordentlig måte - også i det daglige - og dermed fremme det som for mange av oss fortsatt er kjernen i det å være norsk: Fellesskap, likhet og likestilling. Det er jo også fraværet av slike verdier som har gjort at mange innvandrere og flyktninger har forlatt sine hjemland.

Med det offentlige ordskiftet som har fått utviklet seg, og nå domineres av innvandrerkritiske stemmer, fremmer ikke integrering. Det gjør tvert imot at mange innvandrere mister troen på at de vil kunne integreres og i noen tilfeller på seg selv, og mange nordmenn mister motet eller lysten til å bli kjent med innvandrere.

Media har et stor ansvar her. Fokuset har i for stor grad fulgt historien den blå-blå regjeringen har villet fortelle. Sverige har utfordringer i forsteder til de større byene, men topper også internasjonal statistikk over integrering i forhold til arbeid og sosial deltakelse. Oslo har problemområder, men byer som Bergen og Drammen er aktive og gode på integrering. På mange småsteder er innvandrere blitt viktige og naturlige deler av lokalsamfunnet. Og det finnes sammenlignbare land - som Canada - der innvandrere blir ønsket velkommen og mangfold sett på som en styrke.

Mantraet blant innvandringskritikerne er at det er innvandrerne som må tilpasse seg. De fleste av oss har opplevd å være innflyttere, og vet at det å finne seg til rette på et nytt sted avhenger dels av en selv men også av at en blir møtt ordentlig og imøtekommende. Det burde ikke være vanskelig: Etter 35 år med arbeid i den type land innvandrere kommer fra er min grunnleggende erfaring at folk er folk og mye likere enn vi tror, bare vi behandler hverandre skikkelig.

Det er nok fortsatt slik at Norge trenger verden mer enn verden trenger Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder