debatt

Brende skjøttet jobben, men ikke spesielt bra

Publisert:
MENINGER

IVER NEUMANN, direktør for velferdsinstituttet NOVA.

Høyres tidligere statssekretær, Sigbjørn Aanes, kommenterer i VG 10. april syv NUPI-forskeres vurdering av Børge Brendes innsats som utenriksminister. Aanes hevder at Brendes, og dermed hans egen, innsats var langt bedre enn det vi kom frem til. Det er neppe overraskende at en egenevaluering er mer positiv enn en ekstern evaluering, og det er uansett alltid rom for uenighet om hvor god en innsats har vært og jeg ser lite rom for å gå inn i en substansdiskusjon. Aanes bygger imidlertid på tre forutsetninger som ikke bør få stå uimotsagt.

For det første skriver Aanes: «Mens Neumann satt bak skrivebordet på NUPI var jeg en del av Solbergs delegasjon til Kina». Dette er feil, jeg var professor i internasjonal politikk ved London School of Economics på den tiden, men la nå det ligge. Den underliggende påstanden er at bare den som står midt oppe i utførelsen av utenrikspolitikk, eller for den saks skyld enhver virksomhet, har legitimitet til å bedømme hva som skjedde. Som vi alle vet av egen erfaring, tenker man ganske riktig annerledes når man står midt oppe i noe, enn i eftertankens klare lys. Det følger imidlertid ikke at eftertanke, i dette tilfellet i form av evaluering, er illegitimt. Om det var slik, ville ethvert forsøk på oppsummering, læring og evaluering være tøv. Aanes har derfor ikke rett i at mine kolleger og jeg ikke kan evaluere ført utenrikspolitikk simpelthen fordi vi ikke var der da den ble utført.

Aanes skriver videre at vår oppsummering av Brendes, og dermed hans eget, virke er «et dårlig organisert kollokvium. Utvalg av temaer, empirisk belegg for påstander, vitenskapelig metode - er enten fraværende eller virker å ha vært helt opp til den enkeltes personlige preferanser. Og viktigst, det ligger ingen klare kriterier til grunn for hva NUPI mener er avgjørende for en vellykket utenriksministerperiode». Utvalg, belegg, metode og eksplisitte kriterier er grunnleggende vitenskapelige øvelser. Dette utsagnet setter altså et spørsmålstegn ved hvorvidt vi kan vårt yrke, og krever derfor et svar. La meg derfor gjenta kollokviets grunnlag i kortform. Utvalget av temaer følger to kriterier: hva som tradisjonelt er blitt vektlagt i norsk utenrikspolitikk, og hva Brende selv har fremhevet som spesielt vellykket. Belegg til utsagn og handlinger gis løpende i form av referanser. Metoden er, slik vi eksplisitt gjør rede for, sammenlignende. Som referansene viser, er den mest sentrale inspirasjonskilden Henry Kissingers doktorgrad fra 1959. Først og fremst sammenligner vi med det vi kan best, nemlig innsatsen til andre norske utenriksministre som har vært virksomme de siste syv tiår. Kriteriene er også eksplisitte. De går på i hvilken grad Brende forsøkte og klarte å utvide handlingsrommet for norsk utenrikspolitikk (ikke i det hele tatt), i hvilken grad han tok nye initiativer på innarbeidede felter (i liten grad) og hvor godt han hamlet opp med løpende hendelser (i noen grad). Gitt disse kriteriene var vår konklusjon at Brende skjøttet jobben, men ikke spesielt bra.

Endelig skriver Aanes om «Iver Neuman og tidligere politisk rådgiver for Jens Stoltenberg, Nina Græger, sin oppsummering» av kollokviet. Aanes ser her ut til å bygge på at Græger og jeg er blitt sitert i samme avisoppslag. Går man imidlertid til kollokviet i tidsskriftet Internasjonal Politikk som Aanes tilsynelatende kritiserer, er det jeg alene, og ikke Græger, som står som forfatter av oppsummeringen. Den underliggende påstanden her er at partipolitisk tilknytning bestemmer våre vurderinger. Vel, forskeren som skrev vurderingen av Brendes Colombia-politikk, som Aanes liker spesielt dårlig, er tidligere leder av Vestfold Unge Høyre. Selv er jeg tidligere medlem av Høyres internasjonale utvalg. Men, det er altså ikke derfor jeg bruker våre eksplisitte kriterier om utenriksministres utgangsposisjon til å hevde at Høyres sittende utenriksminister sannsynligvis har en lys fremtid på taburetten.

I dagens klima, der fake news og angrep på kunnskap sprer seg, er det viktig at stemmer som kan bedømme ting i dyp historisk og bred sosial kontekst fortsetter å delta i det offentlige ordskiftet. Et av mine bidrag i så måte har vært, og vil fortsette å være, løpende å bedømme norske utenriksministres innsats.

Her kan du lese mer om