VOLDTEKT: –  Vi må kreve at alle typer voldtekter blir kriminalisert, skriver kronikkforfatteren.
VOLDTEKT: – Vi må kreve at alle typer voldtekter blir kriminalisert, skriver kronikkforfatteren. Foto: Johannessen, Sara

Vi trenger en samtykkebasert voldtektslovgivning

MENINGER

Det finnes en type voldtekter som er lovlige. Slik kan vi ikke ha det.

debatt
Publisert:

HEIDI HELENE SVEEN, skribent og forfatter

I forbindelse med et bokprosjekt har jeg fulgt et tosifret antall rettssaker om voldtekt fra begynnelse til slutt, jeg har lest tilnærmet hundre dommer, og har nå konkludert med at vi trenger en samtykkebasert voldtektslovgivning. La meg forklare hvorfor.

Med mindre vi har som utgangspunkt at et hvert menneske går rundt til enhver tid og er klar for sex med hvem som helst inntil det motsatte er kommunisert, må vi faktisk kreve at den initierende part forsikrer seg om at det foreligger et frivillig gitt samtykke.

Slik loven er formulert i dag, stilles ikke et slikt krav eksplisitt. Faktisk er det slikt, at gjeldende rettspraksis tar utgangspunkt i at det forelå samtykke, med mindre det motsatte kan bevises. I rettssaker skjer dette ved at man kun ser etter såkalte samtykke-utelukkende momenter under bevisvurderingen (vold, tvang eller utnyttelse av hjelpeløs tilstand). Jeg mener en slik tilnærming helt klart representerer et problem, og at det svekker rettsvernet ved at det ikke fanger opp alle former for ufrivillig seksuell omgang.

En rekke dommer viser tilfeller der en person ikke har samtykket til seksuell omgang, kanskje til og med sagt uttrykkelig ‹nei», men hvor det ikke er snakk om vold, trusler eller hjelpeløs tilstand i juridisk forstand, og hvor saken har endt med frifinnelse. Slike saker viser at det relevante momentet ikke bør være hva som utelukker et manglende samtykke, slik praksis er i dag, men hvordan en annen forholder seg til personer som ikke har uttrykt et frivillig gitt samtykke, og om samtykke i det hel tatt er forsøkt innhentet.

Dersom en person er kommet i en hjelpeløs tilstand, og av den grunn har tapt vilje og evne til å motsette seg seksuell omgang, må det være klanderverdig at en person utnytter denne tilstanden. For å gjøre ansvarsfordelingen tydelig, må den som initierer seksuell kontakt ha plikt til å innhente frivillig og aktivt samtykke. Handlingslammelse og passivitet vil dermed stå i direkte motstrid til et frivillig og aktivt gitt samtykke. Ved tvil bør den initierende part alltid avstå fra videre initiativ. Dersom det er almen enighet om en slik plikt, er spørsmålet da om brudd på denne plikten skal anses så alvorlig at den er straffeverdig.

Etter mitt skjønn er slike voldtekter ikke mindre alvorlige enn andre typer voldtekter, og bør derfor straffes.

I loven stilles det riktig nok ikke krav til at den fornærmede må yte motstand, med mindre det ikke foreligger objektive vilkår som vold, trusler eller bevisstløs tilstand. Dersom retten mener den fornærmede ikke var forhindret fra å yte motstand, vil dette blir brukt mot den fornærmede. Det spiller ingen rolle at samtykke aldri ble gitt.

Et ankepunkt for de som er imot en lovendring er at endringen vil føre til økt fokus på fornærmede, noe som ikke er ønskelig. Erfaringer fra land som allerede har innført samtykkelov har ikke avdekket negative bivirkninger. Motstandernes bekymring på dette punktet er så lagt høyst hypotetisk. Det samme kan man si om bevisbyrden. Den blir verken snudd eller svekket ved å innføre en samtykkelov, slik mange av gjerningsmennenes forsvarere påstår, formodentlig mot bedre vitende.
Mange motstandere av en samtykkelov latterliggjør forslaget ved å spørre om vi nå må signere på sex-kontrakter. Slike avsporinger er uverdige og dypt useriøse. Fravær av samtykke bevises på samme måte som vi i dag beviser fravær av frivillighet.

Det sier seg selv at det ikke er mulig å dømme i voldtektssaker uten å ha fokus på begge partenes handlinger. Dagens rettspraksis legger allerede stor vekt på fornærmedes atferd. Det springende punktet er derfor ikke om vi i det hele tatt skal fokusere på fornærmedes handlinger, men i hvilken grad og hvilken vekt disse tillegges. Hvordan dette blir utført er ikke overlatt til tilfeldighetene, men reguleres tradisjonelt gjennom styringsdokumenter som gir føringer for rettspraksis, som for eksempel i forarbeidene til loven. Og dersom partene i en rettssak ikke gjør rimelige vurderinger, så er det fagdommerens plikt å gripe inn.

Et krav til aktiv innhenting av samtykke vil nødvendigvis lede oppmerksomheten mot til talte og dennes handlinger. Det er ingen automatikk i at et slikt krav vil gi økt fokus på fornærmede, heller tvert om, det vil flytte fokus over på gjerningsmannen. Spørsmål som «hvordan innhentet du samtykke?», «hvordan forsikret du deg om at hun hadde lyst?» er spørsmål de tiltalte slipper å svare på etter dagens lovgivning.

Slik kan vi ikke ha det. Vi må kreve at alle typer voldtekter blir kriminalisert.

Vi må snu rettens oppfatning om at «den som tier samtykker», til «den som tier samtykker ikke.» Det er på høy tid vi får en samtykkebasert voldtektslovgivning.

Her kan du lese mer om