FRITT VILT? – Vil Black Box teater ha amerikanske tilstander hvor hele familier og deres privatliv skal være fritt vilt hvis noen orker å ta på seg politiske verv, spør Laila Anita Bertheussen.
FRITT VILT? – Vil Black Box teater ha amerikanske tilstander hvor hele familier og deres privatliv skal være fritt vilt hvis noen orker å ta på seg politiske verv, spør Laila Anita Bertheussen. Foto: PRIVAT

«De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv.»

MENINGER

Kjære Pia Maria Roll – dette er ikke kunst. Det er et hensynsløst og et grovt overtramp.

debatt
Publisert: Oppdatert: 01.12.18 21:15

LAILA ANITA BERTHEUSSEN, mor

28. november stiller Pia Maria Roll, regissør av teaterstykket «Ways of seeing» på radioprogrammet Dagsnytt 18. Temaet er en forestilling som, blant annet, viser film av mitt hjem. Jeg har alltid valgt å holde meg unna offentligheten, det hadde jeg også tenkt å gjøre denne gangen. Nå har jeg derimot ikke lenger noe valg. Roll sitter på Dagsnytt 18 og bringer meg som person inn i offentligheten med en merkelig fortelling hvor hun hevder jeg er aggressiv fordi at jeg sto oppreist og filmet filmen hun har tatt av mitt hjem. Sannheten er at jeg ikke kan sitte som vanlige publikummere på grunn av muskel- og skjelettsykdommer. I perioder kan jeg ikke reise meg, ikke gå, ikke kle på meg. Dette er min fortelling.

Regissøren svarer på kritikken her: – Helt uproblematisk

Rett før påsken 2018 kommer det en telefon til vårt hjem. Kjæresten min gjennom 24 år blir spurt om å bli landets neste justisminister. Jeg og barna må snakke om det, tenke på det og prøve å forstå hva det kan komme til å innebære. Ingen av oss tre jenter her i huset har noen gang søkt offentlighetens lys. Vi har tvert imot gjort alt vi kan for å holde oss unna. Hele familien var enig om at det ikke skulle være noen hyggelig «hjemme hos» reportasje hos oss. I løpet av disse 24 årene har ingen journalist vært innenfor våre dører med mindre de har vært her som venn.

Vi står nær hverandre vi fire i vår lille familie, vi tåler at han tar på seg dette ansvaret. I et åpent demokrati skal og bør politikerne våre fremstå i offentlighet. Jeg er glad noen orker det. Jeg orker det ikke. 

4. april får landet en ny justisminister. 5. april filmer fremmede mennesker vårt hjem uten tillatelse. Et hjem jeg befinner meg i nesten hele døgnet, hver dag, hver uke, tidvis med sterke smerter. Jeg føler meg trygg i eget hus. Gardinene åpne og lyset på. Jeg ante ingenting om hva som skjedde på utsiden, rett utenfor mitt eget trygge hjem. Der står de, på privat grunn, og filmer i skjul mens jeg er hjemme. De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys. Jeg som alltid har satt pris på min anonymitet. Det er inntrengere og jeg er uten mulighet til å forsvare meg. Hadde jeg visst at de var der ute hadde jeg selvsagt fått dem fjernet.

Gjennom vår og sommer jobber min kjæreste nesten døgnet rundt for oss som bor i dette lille landet. I mens sitter det en gjeng «kunstnere» og syr sammen en røverhistorie hvor han, den beste av oss alle, blir skrevet inn i deres absurde verden med antydninger om at han er rasist og nazist. De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv.

Høsten kommer og jeg blir enda dårligere. Samtidig sitter de i smug og syr videre på sin fortelling med film fra mitt hjem som bakteppe. De har filmet soverommet mitt, hvor jeg visstnok deler seng med en rasist. Jeg ante ingenting om at scenekunstneren Sara Baban brukte disse mørke novemberkveldene til å invadere mitt privatliv. Sara, hvis Facebook-side viser en tegning av en kvinne som poserer med et maskingevær over skulderen.

23. november tikker det inn en beskjed til meg om at det går en forestilling på Black Box hvor de viser vårt hus og vever vårt liv inn i en forrykt historie. Men hva skal jeg tro før jeg selv har sett det? Neste dag stiller jeg på Black Box med en god venn. Dørene åpnes og vi finner plass. Min venn setter seg på ytterste stol for å holde meg med selskap. Jeg kan ikke og har ikke kunnet sitte på over tre år grunnet smerter. Jeg står under forestillingen, som overalt hvor jeg er. Jeg er ikke som dem som har filmet mitt hjem i skjul. Jeg er ingen snik. Jeg tar fram min mobil og filmer at de har filmet mitt soveromsvindu, mitt hjem. Jeg står og filmer, helt åpent. Det jeg ser fra scenen er skremmende. De stempler mitt hjem som rasistisk, og sprer farlige konspirasjonsteorier som er helt hinsides virkeligheten.

Etter en time blir vi kontaktet av en mann som sier det er copyright og at vi ikke kan poste det vi filmer. Jeg hadde aldri intensjon om å dele mitt opptak med noen. Jeg filmer videre, like åpent. Mannen kommer senere tilbake og gjentar sin melding. Han går deretter og setter seg på første rad og er tydelig i gang med å diskutere med sin kollega. Jeg sier til min gode venn at vi bør gå. Disse menneskene virker truende og jeg føler meg utrygg. Jeg har jo sett hva de er i stand til å gjøre.

Vi kler på oss og går ut av salen. Da kommer en ansatt etter oss og sier at vi ikke har lov til å filme og at vi må slette eventuelle opptak. Vi går rolig ut mens vi snakker om hvor oppgitt vi er over konspirasjonen de har sydd sammen. 200 meter fra inngangen kommer det en tredje ansatt og ville atter forhindre oss fra å dele våre opptak. Et opptak som aldri var ment å dele med offentligheten. De som ber meg om dette representerer de samme menneskene som har sneket seg inn på privat eiendom og filmet uten tillatelse mens jeg ligger syk i mitt eget hjem. En film som de viser for offentligheten. De fortalte aldri at de ville filme min hage, de fortalte aldri at de hadde filmet mitt hjem, men samtidig får de panikk når jeg filmer hva de har gjort. Ironien er umulig å overse. 

Påfølgende mandag ringer telefonen, det er en journalist fra Dagbladet. Han vil vite om det stemmer at jeg ble kastet ut av Black Box på lørdag for å ha filmet forestillingen og om det stemmer at jeg løp fra stedet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg er ingen offentlig person, jeg har ikke oppsøkt noe av offentlighetens lys. Han sender et bilde som visstnok skal være meg tatt på Black Box. Jeg ble redd, men han trykket ingenting i avisen. Jeg vil gi stor honnør til han og resten av pressen som i alle disse årene har respektert mitt ønske om at jeg og mitt hjem skal forbli privat. Gjennom 24 år har jeg aldri opplevd overtramp fra norsk presse. Tusen takk.

Den samme respekten for meg, mine døtre og min familie har definitivt ikke Pia Maria Roll. De som filmet mitt hus, mitt soveromsvindu mens jeg lå syk og uvitende i mitt eget hjem søker nå oppmerksomhet. Det fortjener de ikke. Jeg er ingen offentlig person og jeg vil ikke være det. Nå hadde jeg ikke noe valg. 

Jeg må si stopp!

Skal familie, barn og venner til en som våger å ta på seg offentlige verv utsettes for snikfilming, invadering av privatlivets fred og settes i sammenheng med helt vanvittige konspirasjonsteorier? Hva gjør det med demokratiet? Vil Black Box teater ha amerikanske tilstander hvor hele familier og deres privatliv skal være fritt vilt hvis noen orker å ta på seg politiske verv? 

Pia Maria Roll sier til Aftenposten at de har sittet langt unna. Det er ikke sant. De viser film hvor de står mindre enn åtte meter fra hvor jeg ligger. De står inne på privat eiendom, ikke på offentlig vei. Det oppleves veldig skremmende og jeg blir engstelig. Ikke en gardin har vært oppe her etter lørdag 24. november. Pia sitter på TV og mener at det er greit det de har gjort, at jeg må tåle dette. Sara og Pia som drar meg inn der jeg ikke ønsker å være, dere er ikke velkommen i min hage, dere er ikke velkommen i mitt liv. Jeg forvente at dere av ren skam sletter alt dere har filmet av vårt hjem og at dere offentlig ber om unnskyldning.

Dette er ikke kunst. Det er et hensynsløst og et grovt overtramp. 

Her kan du lese mer om