MARIAKIRKEN: Hvis Gud viser seg i stillhet, har bergenserne et problem. – Men det er håp, skriver kronikkforfatteren.
MARIAKIRKEN: Hvis Gud viser seg i stillhet, har bergenserne et problem. – Men det er håp, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hommedal, Marit / SCANPIX

Stillheten

MENINGER

Hvis det er sant at Gud viser seg i stillhet, så er travle mennesker og ordrike bergensere ille ute.

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Jeg har hørt for mange prekener, lyttet til for mange foredrag, deltatt på for mange seminarer og konferanser. Jeg er rett og slett mettet av ord, trøtt av det som forkynnes fra diverse scener, ord som påpeker feil og mangler ved mitt liv, som forteller alt som bør gjøres, høres, alt som forventes. Jeg merker mer og mer at ordene preller av og blir bare lyder, liksom. De har forsvinnende liten kraft og tyngde, og jeg antar at denne trøttheten ikke bare er et lokalt problem hos meg, men deles av flere.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor det har blitt sånn. Kanskje har det med alderen å gjøre, kanskje har jeg blitt sløvere med årene, mindre engasjert, eller kanskje handler det om en snikende mistanke og mistillit til dem som forkynner: Ordene er ikke godt nok forankret i budbærernes liv. For jeg vet, fra egen erfaring, at det er lettere å snakke om tro, håp og kjærlighet, enn å leve i det.

Det er kanskje urettferdig å si noe sånt, ja, kanskje litt hovmodig, og ikke minst er det en veldig beleilig unnskyldning som kan brukes for å unngå konfrontasjoner i mitt eget liv. For jeg har oppdaget at det er ganske lettvint å distansere seg fra budskapet, fra innholdet, fra ubehaget i ordene. Å leve opp til idealene, derimot, å ta sitt liv på alvor, og leve i pakt med sin tro, er hardt arbeid. Det vet alle som har prøvd.

Jeg tror dette er noe av årsaken til at flere og flere troende vender blikket andre steder, til andre «scener», til roligere og fredfulle steder, hvor refleksjon og nærvær står mer sentralt i troslivet. Flere erfarer at det å bli stille, rolig i kropp og sinn, bidrar til en åpenhet mot det guddommelige på en helt annen måte enn å bare lytte til et lite bearbeidet budskap, hvor avsender ofte står i veien for budskapet. Mange erfarer at stillheten skaper et rom som gjør det mulig å lytte til Gud. For mennesker i dag kan dette være velsignede rom som gir kraft og styrke til å takle livets utfordringer.

Kirken har alltid betraktet stillheten som en uvurderlig kilde i troslivet. Stillheten har en iboende verdi. Munker og nonner anså den som en viktig vei til hellighet, en nødvendig ressurs for å komme nærmere Gud. Flere reformbevegelser i kirkens historie har det til felles at de går i retning av mer stillhet, mer tilbaketrukkethet og et større fokus på det kontemplative livet. Noe av grunnen er tanken om at i stillheten avslører Gud seg selv, og ved at mennesker søker den, skapes det en dypere kontakt med virkeligheten som alle mennesker «tørster etter».  Å søke stillhet handler derfor om å berede grunnen til et møte med Gud, og bærer i seg et underliggende premiss: Uten stillhet er det nærmest umulig å være åpen og disponibel for Gud, slik at en kan erfare den glede, fred og kjærlighet som Gud ønsker å formidle til alle mennesker.

Dette forklarer hvorfor det å søke et slikt liv ikke var noe som skulle lønne seg eller som skulle brukes effektivt mot et eller annet bestemt mål. Ifølge kirkens tradisjon var stillheten det rommet hvor Gud taler til mennesket, hvor mennesket kan hvile og vokse og kanskje få et blikk av det uutgrunnelige, ja, et blikk av Gud selv. Derfor kunne Thomas Aquinas si: «Menneskelivets høyeste fullkommenhet består i at menneskets sinn er tomt og åpent for Gud.».

Tradisjonelt har kirken skilt mellom to former for tilnærming med tanke på hvordan man kan erfare Gud: den positive og den negative, eller mer teknisk, den katafatiske og den apofatiske. Den apofatiske tilnærmingsmåten vektlegger stillhet, passivitet og fravær av bilder og metaforer, og beskriver erfaringen av at Gud drar seg unna, forblir uutgrunnelig og alltid større – tidvis som et nærværende fravær. Erfaringer av Guds uutgrunnelighet, annerledeshet og storhet kan sies å være bestemte fellestrekk ved denne formen. Den katafatiske tilnærmingen er noe annerledes og tar i bruk både bilder og ord. Den anvender en mer aktiv rolle i møte med Gud, ofte med utgangspunkt i Guds selvåpenbaring i skriften og i naturen. Her beskrives de guddommelige erfaringene i positive ordelag.

Kirken har alltid anbefalt begge disse tilnærmingene for å møte det guddommelige, både den ordrike delen, og den mer ordløse delen. De har sine ulike virkeområder. Men i vår tid, som nærmest flyter over av ord, støy og underholdning, er det kanskje på tide å løfte frem den apofatiske eller mystiske tilnærmingen til Gud, hvor man i mindre grad prøver å tilpasse Guds mysterier til menneskelig tanke eller språk, men heller fokuserer på det å hvile i Gud. Noe av formålet med den tilnærmingen blir da å fornemme at alle ting står i relasjon til Gud og bli bevisst Guds stadige nærvær i og gjennom dem.

Stillheten kan åpne dører i oss, som ikke så lett lar seg åpne med ord. Likevel er det slik at stillheten kan gjøre mennesker redde, for i stillheten møter Gud oss på en annerledes måte. Det er likevel mulig å bestemme seg for å holde ut i denne uroen som inntreffer i stillheten, og ifølge munken og forfatteren Wilfrid Stinissen, vil de som klarer det ikke oppleve at stillheten er en trussel, men en beskyttende rustning.

Stillheten trenger altså ikke å stå i motsetning til kirkens aktive og ordfulle arbeid. Det er håp for travle mennesker og bergensere. Stillheten utfyller kirkens mangfoldighet og bidrar til vekst og modning for den enkelte, og på den måten blir den «kirkens pryd og et kildevell av himmelsk nåde».

Her kan du lese mer om