«Hente i barnehagen»-debatten: – Klart vi skal ta pappaperm!

Jeg gjentar suksessen: endelig enda en pappaperm.

ØYVIND KNOP ASKELAND, pappa og kommunikasjonsrådgiver i SpareBank 1 SR-Bank.

Fra november til februar skal jeg stable Duplo, lage mat og vaske hus. Jeg skal gå i hettegenser med gulp og søl, jeg skal glemme å spise og jeg skal vaske klær. Jeg skal trille ball, vogn og barn. Sannsynligvis i pøsregn, stiv kuling og mørke.

Vi skal leke, vi skal herje, vi skal synge og vi skal le. Morgenmøtet skal byttes med drittbleie – i flertall om jeg er heldig. Morgenkaffen skal bli til grøtkaos. Og den rolige skriveøkten i hjørnet av det åpne kontorlandskapet, skal forvandles til febrilsk lukking av trappegrind. 

Jeg gleder meg!

Jeg deler Morten Rambergs syn, når han i VG skriver om den ubalanserte debatten i det å være småbarnsforelder. Det er en hel haug med oss pappaer som sjonglerer barn og jobb.

Jeg har to døtre. Ei på tre og et halvt og ei på åtte måneder. Det betyr at den eldste allerede har vært så heldig at hun har fått være hjemme med meg i pappaperm. Jeg tror konklusjonen hennes er at vi begge har kommet noenlunde godt ut av det.

Jeg er heldig som har en arbeidsgiver som ikke bare oppfordrer meg til å ta pappaperm, men som heier på både permisjon og på familien. I stedet for spørsmål om hvorfor jeg går tidlig for å hente i barnehage eller for å delta på FN-dager, blir jeg bedt om å prioritere familien én gang for mye enn én for lite. 

Til gjengjeld legger jeg inn ekstra arbeidsøkter når døtrene mine har lagt seg. Jeg er enda mer effektiv når jeg er på kontoret. Jeg gleder meg til å gå på jobb. Og når jeg kommer tilbake fra min aller siste pappaperm (lite forbehold her), er jeg supermotivert.

Å ta pappaperm bør, og skal være, en selvfølge. Samtidig ser jeg at ikke alle pappaer drømmer om å være hjemme i permisjon. At pappaer får 15 uker i stedet for 10, er derfor et viktig og godt skritt i retning mer likestilling på hjemmebane. Det gjør at pappaene må bruke mer tid hjemme – som på gjør oss til bedre foreldre.

Jeg vet det pågår barselgruppe-diskusjoner der konklusjonene er at «likestillingen har gått for langt». Når pappa får like mange permisjonsuker som mamma, da er det noe galt. Jeg tror ikke disse mammaene da skjønner – eller ønsker å skjønne – at dette er et viktig steg for likestilling hjemme. Dersom dere, som meg, ønsker pappaer som gleder seg til å være hjemme med barn, må pappaene få kjenne hvor gøy det er.

Det er helt sikkert tungt for noen mammaer å avslutte permisjonen tidligere. Akkurat som det er tungt for enkelte pappaer å forlate jobben for å være hjemme med barn. Erkjennelsen – for begge – er at dere ikke er uunnværlige. 

Selv om du kanskje tror du som mamma er den beste til å ta vare på ungene, kan pappa gjøre en like god jobb som deg. Og om du tror ingen andre kan gjøre jobben din like bra som deg, er det bare å ta pappaperm. Da ser du hvor bra det kan gå uten deg.

Fortsatt redd for å bli erstattet? Da er det bare å droppe pappapermen, være mamma hjemme i ulønnet permisjon – slik at pappa kan jobbe. En glimrende løsning hvis dere vil beholde de tradisjonelle kjønnsrollene.

Men ikke noe for meg og min familie.