TO SYSTEMER: – Vi må ikke miste det av syne at vår form for kapitalisme er en kapitalisme som også forplikter med hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Vår kapitalisme er virkelig ikke den samme som den kinesiske, skriver Bård Larsen. Foto: Reuters/Civita

Debatt

En båt i et opprørt hav

Mens vi med god grunn bekymrer oss for Russland og Donald Trump, beveger Kina og kinesiske interesser seg nærmest ubemerket langt inn i hjertet av den vestlige sivilisasjonen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

I globaliseringens tid har liberale demokratier få andre muligheter enn å forholde seg til verden slik den er. Det gjelder å finne de rette strategier for å vinne gjennom, både innen handel, politikk og sikkerhet. Skal vi holde autoritære «inne i varmen», slik EU gjør med Ungarn og Polen? Heller gulrot enn pisk? Eller skal vi slå hånda av dem og flekse liberale og prinsipielle muskler? Hvordan skal Norge som nasjon orientere seg i dette landskapet?

De fleste forstår at dette er store dilemmaer uten noen åpenbar eller optimal løsning. Likevel må vi tenke over hva de langsiktige konsekvensene kan bli, dersom vi ikke manøvrerer riktig i dette farvannet. For å si det litt dystert: De autoritære kreftene som omgir oss, er attraktive for mange borgere, men også avanserte, teknologiske, mektige aktører. Vi som er liberale demokrater, har fremdeles en tendens til å tro at vår styreform er alle andre overlegne, nærmest av historisk og moralsk lovmessighet.

I tyske Kai Strittmatters bok «We Have Been Harmonised – Life in China’s Surveillance State» kan vi lese om et Kina der rettsstaten ikke eksisterer i noen meningsfull forstand. Tvangsmakten er til for å eliminere dissens.

les også

Hanne Skartveit: Kina vil forandre Norge

I Xi Jinpings rike gjøres dette ved å bruke loven, som bare gjelder borgerne, ikke staten. De må stå til rette for sin feiltenking, gjerne på TV. Det mye omtalte kredittsystemet rangerer borgere i et enormt sosialt hierarki der dydsmønstre belønnes og de «asosiale» straffes med reiseforbud og skolenekt. Såkalte «omskoleringsleire» er på vei tilbake i Kina. Den brutale nedslaktingen av demokratiforkjempere i 1989 revitaliserte kommunistpartiet. I dag er hendelsen bokstavelig talt visket ut av den kinesiske offentligheten.

Kommunistpartiet sitter på et maktapparat som ingen tidligere autokratier har vært i nærheten av. Ifølge Strittmatter har de gjenoppfunnet diktaturet og tilpasset det til informasjonsalderen. De sitter på et enormt digitalt potensiale til å underminere Vesten, noe trollfabrikkers kapasitet og effekt bør være et forvarsel om.

I 2013 lanserte Kinas eneveldige president Xi Jinping det såkalte «Belte- og vei-initiativet», delvis etter modell av den historiske Silkeveien, som gjorde Kina til en stormakt for flere hundre år siden. 

Kinas økonomiske og sosiale innflytelse over hele kloden skjer med en enorm effektivitet og hastighet. Det dreier seg om varehandel, men også om teknologieksport og infrastrukturinvesteringer.

Det er mulig å hevde at kinesernes strategi er en form for imperialisme via spredning av myk makt gjennom økonomi snarere enn gjennom diplomati eller erobring.

les også

Forsker: Kina er ikke en ideologisk fiende

Globalisering og penger innebærer politisk makt, og i Kina finnes ingen selskaper som ikke opererer under kommunistpartiets strenge bevoktning. For Kina er strategien klar: Å spille på frykt for å miste tilgang på det enorme kinesiske markedet og det de kan tilby av lukrative priser i Vesten. De økonomiske fordelene for vestlige land er ikke til å kimse av. Kineserne kan tilby rimelige teknologiske løsninger som virker uimotståelige, sist sett da britene sa ja til å slippe Huawei dypere inn i utbyggingen av det sårbare 5G-nettet.

Ifølge Strittmatter blir kinesiske myndigheter og etterretning stadig mer aggressive. Også vestlige skribenter og kritikere mottar mer eller mindre subtile trusler fra det som åpenbart er orkestrerte kampanjer gjennom ulike stedfortredere. Listen er lang som et vondt år:

Teatre i London trekker regimekritiske stykker fordi byen får besøk av prominente kinesiske gjester. De frykter at de ikke kan fortsette verdifulle samarbeidsprosjekter med kineserne. 

Da den tyske bilfabrikanten Daimler brukte et sitat av Dalai Lama i en reklamekampanje, var beskjeden fra Kina at Daimler hadde såret alle kineseres følelser. Følgen var at Daimler trakk kampanjen. 

Apple og Google har gitt etter for press og fjernet apper som kan brukes i Kina til å omgå sensuren. De har overlatt det kinesiske icloud-systemet til et kinesisk selskap. Apples administrerende direktør Tim Cook har forklart at det er bedre å være på innsiden for å påvirke enn å stå utenfor og rope, noe som vanskelig kan tolkes som noe annet enn selvlegitimering. Det finnes ingen åpninger i Apples kinesiske produkter, alt er underlagt fullstendig kontroll. Sannheten er nok heller at en av tre iPhoner i dag selges på det kinesiske markedet. Google har etablert et forskningssenter for kunstig intelligens i Beijing. «Jeg er overbevist om at kunstig intelligens og dens fordeler ikke kjenner noen landegrenser», sa forskningssjef Fei-Fei Li på åpningen av senteret i 2017.

les også

Utsetter årets folkekongress i Kina på grunn av coronaviruset

Kommunistpartiet finner vitale nedslagsområder, som vestlige universiteter. Store utdanningsinstitusjoner mottar solide pengesummer fra kinesiske givere og gjennom skolepenger fra kinesiske studenter, som er pålagt å følge partilinja. Noen steder kreves motytelser i fullt dagslys, som at pensum ved institusjonene skal vise aktelse for Kina.

Kinesiske dissidenter opplever å bli truet av regimetro studenter. Australia og New Zealand, som har Kina som viktigste handelspartner, opplever det etterretningstjenestene deres omtaler som ekstremt press. Universitetene er særlig utsatt, studenter blir oppfordret til ikke å krenke kinesiske følelser. Forlag kvier seg for å publisere Kina-kritiske bøker. Akademikere og forfattere blir utsatt for trusler.

I Cambridge i Storbritannia gjorde et velrenommert forlaget seg særlig bemerket da det fjernet 3000 artikler om Kina fra databasen sin. Også dette i frykt for å miste tilgang på det kinesiske markedet. Forlaget måtte trekke beslutningen etter massiv kritikk fra forskere verden over.

Et mer barokt eksempel er fra Danmark, der kinesiske myndigheter, ifølge kritikere, driver utpressing gjennom sin avtale om lån av pandaer til dyrehagen i København. Danmark har i de senere årene vært med på å legitimere Kinas aggressive fremferd i bytte mot store handelsavtaler, og pandaene representerer et knefall for et diktatur, mener kritikerne. Pandaene ankom Danmark med stor statlig pomp og prakt, deriblant et kostbart orkesterverk komponert for anledningen. Dyrehagen takket for gesten med å fjerne Taiwan fra det store verdenskartet i anlegget.

les også

Solberg uenig med USA om Kina: Vil trekke dem med

Metoden er klar fra kinesisk hold: Invester og kontroller. Money talks. Selv om det fremstår absurd at kommunistpartiet styrer et kapitalistisk samfunn, er fremdeles Kina et ideologisk prosjekt. Kina har aldri vært så ekspansjonistiske under kommunistpartiets ledelse som under Xi Jinping.

Det er riktig som mange hevder, at Kinas særegne form for kapitalisme har gitt landet en gigantisk middelklasse. Samtidig har gapet mellom fattig og rik vokst enormt under kommunistpartiets ledelse. Korrupsjonen florerer. Partiets «kampanjer» mot korrupsjon har langt på vei skjedd som et verktøy for å knuse interne økonomiske og politiske rivaler.

Lenge var den rådende forestilling i Vesten at kapitalisme med nødvendighet ville føre til liberale reformer og et mer åpent samfunn. Men den kinesiske kapitalismen er pseudokapitalisme. De siste tiårene har vist et Kina som blir mer og mer autoritært, samtidig med at Kina som investor vokser inn i himmelen. Kina har ikke har en fri markedsøkonomi, ingen transparens, enn si personlig frihet. Det er partiet som bestemmer.

En av de store kattepinene for liberale demokratier er hvordan de skal forholde seg til et voksende og tiltagende autoritært Kina. Hva med lille Norge?

– Vi må passe på at det som snart er verdens største økonomi med så mange mennesker, trekkes inn slik at vi snakker med dem og stiller tydelige krav, sa Erna Solberg til VG nylig. Solberg sier det alle norske regjeringssjefer vil si. Norsk utenrikspolitikk er en balansekunst mellom plikt og realisme, og utfallet vil alltid bli kritisert av noen, og ikke alltid uten grunn.

Er imaget Norge gjerne vil gi inntrykk av til utlandet er helt sannferdig? Regjeringens plattform fra Granavolden legger vekt på en «lang tradisjon for kontinuitet» der det er «bred enighet om de verdiene politikken bygger på: demokrati, menneskerettigheter og folkeretten.» Regjeringen vil «styrke arbeidet for menneskerettigheter, samt «bidra til utvikling av et sanksjonsregime mot personer for grove brudd på menneskerettighetene.» I tillegg skal eksportlisenser «legge vekt på respekt for grunnleggende menneskerettigheter.»

les også

VG MENER: Biblioteksjefen i Meråker tør der Erna Solberg tier.

Hva den såkalte normaliseringsprosessen etter at vi gjenopprettet forholdet til Kina egentlig innebærer, vet vi ikke helt. Fra regjeringshold hevdes det at menneskerettigheter er på dagsordenen. Naturlig nok får vi ikke referat fra samtaler mellom norske og kinesiske myndigheter. Det legges heller ikke skjul på at regjeringen prioriterer frihandelsavtalen med Kina høyt. Målet er å tredoble eksporten til Kina og «trettendoble» lakseeksporten.

Press mot autoritært lederskap kan gjøre vondt verre. Effekten kan være motsatt, de strammer skruen til mot egne borgere. Like fullt kan press ha en funksjon som oppdemmingspolitikk for oss som nasjon. For vår sikkerhet og våre langsiktige interesser som liberale demokratier. Her ligger det en moralsk og ideologisk dimensjon som også har et innslag av egeninteresse. Liberale demokratier må vise styrke og prinsippfasthet i en verden der grunnleggende verdikamper utspiller seg. Vi må heller ikke miste det av syne at vår form for kapitalisme er en kapitalisme som også forplikter med hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Vår kapitalisme er virkelig ikke den samme som den kinesiske. Kanskje er det også en tanke at liberale demokratier på sikt må tenke over hvem vi gjør oss økonomisk avhengige av. Det er få, om noen, som har illusjoner om at Norge kan påvirke Kina til å behandle egne borgere bedre. Det er naivt og altfor idealistisk, dessverre. Det dreier seg derimot om vår egen sikkerhet og våre egne verdier.

Tilliten til demokrati er fallende, også i vestlige demokratier. Illiberale krefter er på fremmarsj i Vesten. Autoritære stater vinner terreng langt inn til kjernen av våre frie samfunn. Det er altså ikke umulig at vi er inne i det vi kan kalle en eksistensiell fase for liberalt demokrati og at vi må jobbe hardt og kløktig for å overleve. Mye er opp til oss, og det vil kreve mot. For eksempel kan det være at norske styresmakter bør vurdere sitt forhold til Kina enda mer kritisk.

Les også

  1. Langversjon: En båt i et opprørt hav

    Mens vi med god grunn bekymrer oss for Russland og Donald Trump, beveger Kina og kinesiske interesser seg nærmest…

Mer om

  1. Kina
  2. Demokrati
  3. Xi Jinping
  4. Globalisering
  5. Donald Trump
  6. EU

Flere artikler

  1. Langversjon: En båt i et opprørt hav

  2. Kina vil forandre Norge

  3. Den liberale orden betyr orden, ikke kaos

  4. Splittelsen som svekker vesten

  5. Frihet i fare

Fra andre aviser

  1. Kina tek kvelartak på Hongkong

    Bergens Tidende
  2. Vesten skulle spre frihet til diktaturer i øst. I stedet skjer det motsatte.

    Aftenposten
  3. Liberalismen angripes også innenfra

    Aftenposten
  4. Det er på høy tid at Vesten får øynene opp for at Kina ikke er en god alliert

    Aftenposten
  5. Kina knuser Hongkongs selvstyre

    Aftenposten
  6. Human Rights Watch: Aldri før har Kinas undertrykkelse vært en større trussel mot verden

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder