FINALE: Kan tradisjonsrike Liverpool ta sitt første trofé på sju år og 95 dager i kveld, eller står Tottenham i veien? Foto: OLI SCARFF / AFP

Debatt

Livet mitt kunne endt i forferdelse

Jeg kunne blitt Tottenham-supporter. Og det kunne skjedd hele to ganger. Skrekk og gru!

EGON HOLSTAD, Liverpool-supporter og kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Jeg er født sent i 1971, to år etter de første tippekampene ble sendt på norsk fjernsyn. Alle jeg kjente holdt med engelske lag. De som ikke gjorde det var noen snåle utskudd. Det var som ikke å like iskrem, kjøttkaker eller tegnefilm. Så man hadde et engelsk lag.

Som barn var mine to største idoler faren og storebroren min, og mens faren min hadde en hang til å like Tottenham, jeg vil ikke si han var skikkelig supporter, var broren min beinhard blodfan av Liverpool. Han var fire år eldre enn meg, hadde «vokst opp under Keegan» og markerte revir ved å kle seg i T-skjorter med liverbirden på brystet. Drakter var det jo ingen som hadde på den tiden.

Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

Jeg hadde tre alternativer, for en klubb måtte jeg selvsagt ha. Det ene var å følge strømmen, der jeg enten kunne gå i min fars fotspor og bli Spurs-fan, eller følge min brors befaling og bli Liverpool-supporter, et valg som allerede var tatt av mange, så populære og gode som de var også på den tiden. Det ville følgelig gi lite motstand.

Et tredje alternativ var å velge noe som opponerte mot dem begge. Det hadde åpenbart passet meg og mitt image bedre, om jeg hadde gått mot strømmen og valgt noe helt annet.

Egon Holstad. Foto: Ronald Johansen

Nottingham Forest, Aston Villa, Ipswich, Leeds og Arsenal var gode, så de kunne klart vurderes. Alternativt kunne man være helt crazy og gå for noen kuriøse klubber. Lag som Chelsea, QPR, Manchester City eller Manchester United var jo up for grabs. Men livet tar av og til noen vendinger man ikke har kontroll over. Særlig når man er bare 6 år. Og jeg ble heldigvis reddet av både tilfeldigheter, ekstern kraft, medgangsbølge og blendende fotball fra det som viste seg å være det beste laget i verden.

Kevin Keegan var helt klart en medvirkende faktor, men jeg husker ikke Keegan så godt som jeg liker å tro. Bare det at han kunne finne på å forlate Liverpool, for å dra til et tysk lag som het noe med hamburger i navnet, gjorde at han fort falmet for meg. Jeg kan heller ikke gi legenden Bill Shankly æren, da han kastet inn håndkleet og ga seg sommeren 1974. Da var jeg to år. Han er således mer en mytisk figur jeg har lært meg å elske retrospektivt.

les også

Stor analyse av Tottenham-Liverpool: Dette kan avgjøre finalen

Pluss content

For meg var det derimot deres etterfølgere, Bob Paisley og Kenny Dalglish, som skulle bli de viktigste lederstjernene. Samt en keeper.

Faren min prøvde likevel indirekte å pensle meg inn på Tottenham, han var ikke kjent for å gi seg så lett, og utpå høsten i 1978 tok han meg med til en kompis av ham, Jarle. Jarle var Liverpool i alt han gjorde. Han tenkte konstant på Liverpool. Han pustet Liverpool. Han var Liverpool. Han er det forresten fortsatt. Men her skulle den yngste sønnen få se litt kvalitetsfotball fra Londons hvitkledde sønner, mot Paisleys elegante «pass and move»-Liverpool.

Før kamp ga Jarle meg et A4-bilde av Ray Clemence, keeperlegenden på Liverpool. I likhet med Keegan, hadde han kommet fra den lille klubben Scunthorpe. Og nå sto jeg der med et bilde av ham i hendene. Jeg var selv keeper. 6 år, og den minste keeperen i hele verden. Etter alt å dømme en av de dårligste i verden også.

LEGENDEN: – Før kamp ga Jarle meg et A4-bilde av Ray Clemence, keeperlegenden på Liverpool. Og nå sto jeg der med et bilde av ham i hendene, skriver Egon Holstad. Foto: PRIVAT

Clemence var cirka tre meter høy og verdens beste. Han brukte ikke engang keeperhansker. Jeg tror bildet jeg fikk var revet ut av et blad, men det gjorde ikke noe om kantene var litt fillete. Slikt var ikke noe man hadde flust med tilgang på den gang, så bildet var uansett rent gull som ville gi meg sjukt mye sosial status i skolegården.

Allerede der var pappas vage håp om å bikke meg i retning Tottenham i ferd med å svinne hen. Da kampen startet, ble hans forhåpninger, og selvtilliten til Tottenham Hotspur, knust til pinneved.

Kenny Dalglish, «King Kenny», satte først inn to mål før det hadde gått 20 minutter. Ray Kennedy ga 3-0 til pause. Når man leder så mye, er det normalt å slå på bremsene. Men ikke denne gang. Her skulle en liten tass i Nord-Norge overbevises til å velge rett side, og da kunne ikke klubben, som allerede hadde valgt ham, ta lett på det. Jeg liker iallfall å tro det var sånn.

Derfor gikk Liverpool like godt ut av startblokkene og maltrakterte Tottenham. David Johnson, innbytteren som hadde erstattet kaptein Emlyn Hughes, scoret to. Phil Neal la på til 6-0 på straffe, før giganten Terry McDermott fastsatte sluttresultatet, med det som av mange fortsatt regnes som det peneste målet som noensinne er scoret på Anfield (og det er vitterlig noen å ta av), i et «pass and move»-bonanza som selv i dag vil gi den mest svorne tiki-taka-entusiast klissvåte drømmer.

7-0. Ray Clemence holdt buret rent. Jeg var frelst.

les også

«Vi lå underst i en mølje av svette, engelske ølmager. Vi gråt. Av pur, sinnssyk glede.»

Senere i sesongen vant vi hele driten, foran Brian Cloughs legendariske Nottingham Forest, West Brom og erkerival Everton. Leeds på femte. Langt der nede et sted surret Manchester United. Tottenham ble nummer 11, av i alt 22 lag, 27 poeng bak ligavinner Liverpool og med 14 tap, ett poeng mer i differanse enn nå i vår, og bare med ett tap mindre.

Chelsea tapte 27 kamper, kom helt i bunn og rykket ned. Det var en flott og bekymringsløs tid. Alt var slik det bør og skal være. I løpet av de neste tretten årene skulle vi, med unntak av en pinlig femteplass i 80/81, ikke bli dårligere enn nummer to. Verden var i vater, selv om jeg var litt redd for atomkrig. Og jeg ville faktisk foretrukket en atomkrig foran en ny periode med Roy Hodgson, om jeg hadde kunnet lese fremtiden.

Men pappa ville faen ikke gi seg. I 1984 tok han meg med til London for å besøke Tottenham. Han jobbet for Norges Fotballforbund, og de hadde ordnet en slags faglig studietur, som inkluderte et møte med klubben og manager Keith Burkinshaw, fortsatt regnet som en av klubbens mest suksessfulle managere. Han var for øvrig også manager i 7-0-tapet i 1978.

Mamma ble igjen i London sentrum, hun var ikke særlig interessert i Tottenham. Ikke nå heller, men hun har alle kanaler og følger Liverpool FC «through the wind and the rain», som svoren og evig optimist. Hver kamp oppsummeres på SMS og sendes til broder'n, hans to voksne sønner og undertegnede. «Aldri gi opp. Aldri mist trua. 0-3 mot Barcellona kan snus. Vi er Liverpool. YNWA». Så ei trening med Tottenham ble ofret til fordel for shopping i Oxford Street, mens pappa og jeg satte oss på T-banen til Tottenhams treningsfelt.

les også

Tottenham mot Liverpool: Slik er styrkeforholdet foran finalen

Pluss content

Husker at vi ble hentet på stasjonen av Burkinshaw, i den stilige Jaguaren hans. Venstrekjøring og greier. Pappa snakket det jeg husker som flytende engelsk. De fleipet og skravla gikk muntert på begge. Det var helt sjukt, og som å sitte midt inni en surrealistisk film. Jeg kjente ingen som hadde vært i England da. Jeg er fra bygda i Nord-Norge. England føltes lenger unna enn da enn det USA gjør nå. Nå satt jeg midt inni min egen fantasiverden.

Vi fikk overvære en hel seanse på treningsfeltet med laget, og det var faktisk et ganske stilig lag de hadde da, Spurs. Glenn Hoddle, Garth Crooks, Steve Perryman, Steve Archibald, Chris Hughton, den argentinske verdensmesteren Osvaldo Ardiles og – suverent tøffest av dem alle – Ray Clemence, som nå hadde forlatt Liverpool fordi han var mett på suksess. Han hadde i så måte kommet til rett sted, hvor feil det enn var å se ham der.

Jeg fikk gå rundt på feltet, og Burkinshaw beordret spillerne til å gi meg autografene sine på et glanset ark med Tottenhams logo på. Husker Hoddle var sur og muggen, da England hadde tapt en landskamp for Frankrike noen dager i forveien. Men han krotet pliktskyldig ned navnet sitt til meg, det skal han jaggu ha.

Det var virkelig en bisarr opplevelse i seg selv for en liten pjokk fra Fauske i Nordland, i begynnelsen av tenårene. Det som var enda villere var at Burkinshaw tok pappa og meg med på lunsj etterpå. Og så heiv pinadø Ray Clemence seg med.

Så der satt jeg, med to av mine tre største idol. Clemence var forresten ikke tre meter. Pappa var høyere. Han var 187, så Ray var litt mindre. Husker at jeg likte akkurat dette. At pappa var høyest av de to. Men han andre var like fullt Ray fuckings Clemence. Det var som å spise lunsj sammen med Batman, Donald Duck og Elvis. Jeg befant meg i surrealistisk parallellunivers.

Pappa nektet å ta bilder av oss. Vi skulle ikke bli oppfattet som noen jævla turister, hvisket han verdensvant til meg. Slapp av, disse bildene vil du uansett huske resten av ditt liv, sa han skråsikkert. Han hadde selvsagt rett.

Så kom det definerende øyeblikket. Clemence henvender seg til meg, ser ned og spør: «What English team do you support?»

Pinlig taushet rundt bordet. Alle tre så på meg. Jeg kunne, på en god dag, resitere tre KISS- og The Beatles-låter på engelsk. Og si «I love you», «Hands up» og «Fuck off». Ikke noe særlig mer. Innholdet i spørsmålet gjorde meg ekstra nervøs. Her satt selve årsaken til at jeg holdt med Liverpool, nå som fast keeper på Tottenham, sammen med suksessmanageren til Tottenham, og min Tottenham-sympatiserende far, og spurte meg hvilket engelsk lag jeg hadde. Det var på grensen til barnemishandling.

Så fikk jeg stotret frem et spakt «Liverpool». Jeg kunne jo ikke ljuge heller! Men jeg så ned. Ventet på en lusing eller kokos fra Clemence’s digre hender, kjeft fra manageren og hoderystende flauhet fra pappa.

Alle så på meg, ikke minst Keith Burkinshaw, hvis nemesis var nettopp Liverpool, de som hadde påført ham hans største nederlag noensinne. Også peker jeg på Clemence og stotrer nervøst og febrilsk frem et «Men it’s because of you! A picture, and no hansks!». Jeg viftet i lufta med åpne hender, for liksom å understreke poenget.

Så ler alle sammen, både med og av meg, tror jeg, Clemence rister vennskapelig på håret mitt, bøyer seg ned til meg igjen, og sier beroligende «Stick to you club, kiddo. I like Liverpool too». Noe i den dur, iallfall. Pappa simultanoversatte, men jeg tror jeg skjønte det selv også.

Og pappa skjønte definitivt noe mer nå, nemlig at også den yngste sønnen hans var fortapt i Liverpool. Og at dette aldri ville la seg rikke. Ikke faen.

Man bytter ikke klubb.

Man holder ikke med Tottenham.

Og man vaser ikke rundt som en sullik og roper det dvaske sloganet «COYS». Uansett hvordan noen forsøker å selge det inn.

Så la oss håpe på en reprise fra september 1978.

God kamp – og YNWA!

Se mer statistikk for Champions League på VG Live.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder