På vei inn i ny krise

At de vestlige stormaktslederne som var samlet i Biarritz ikke forsøkte bli enige om en slutterklæring viser hvordan tidene har forandret seg. Den største forandringen har et navn: Donald Trump.

Vertskap for G7-toppmøtet, Frankrikes president Emmanuel Macron, mener «ingen leser slutterklæringer». Men dette er ikke vanlige tider. Det er fare for en ny global økonomisk krise. Det liberale demokrati er under både indre og ytre press, fra populistiske bevegelser og autoritære stormakter.

I dette kritisk øyeblikk ville det vært betryggende om stats- og regjeringssjefene for verdens demokratiske stormakter kunne stått sammen. Sluttdokumentet, som vi ikke fikk, kunne ha omhandlet de største utfordringene.

Som at klimakrisen må løses i nært og forpliktende internasjonalt samarbeid. At multilaterale handelsavtaler bør reformeres, ikke forkastes. At alle taper på handelskriger og at det bygges nye tollmurer. At vestlige land vil forene sine krefter for å håndtere de utfordringene Kina representerer.

I stedet for å samle seg om felles verdier og sammenfallende interesser viser de siste toppmøtene i G7 hvor stor avstanden er blitt mellom USA og allierte. I fjor trakk Trump seg fra slutterklæringen og skrev at Canadas statsminister Justin Trudeau, som var vert for toppmøtet var “veldig uærlig og svak”. Han hadde kritisert Trump for å innføre straffetoll på canadisk stål. Macron ønsket å unngå en lignende fadese. Han forsto at avstanden mellom Trump og USAs allierte er så stor at det ikke er mulig å presentere en meningsfull slutterklæring som alle kan enes om. Det er bedre å la uenigheten utspille seg bak lukkede dører.

Det var enklere i 1970-årene da G7 ble etablert med USA, Canada, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Italia og Japan som deltakere. Ideen om et slikt forum oppsto etter oljekrisen i 1973, da arabiske land startet en oljeboikott mot land som støttet Israel i Yom Kippur-krigen samme år. G7 ble varig fordi de vestlige land sto sammen mot Sovjetunionen. Da den kalde krigen tok slutt ble Russland i 1998 invitert inn i varmen og G7 ble til G8. Russland ble kastet ut av samarbeidsforumet i 2014 etter anneksjonen av Krim.

Friksjonene i G7 startet ikke med Trump og de vil trolig fortsette etter at hans presidenttid er over. Rivaliseringen mellom en gammel supermakt, USA, og en ny, Kina, om økonomisk og politisk hegemoni i verden er vår tids største konfliktlinje. Dette vil fortsette etter Trump, ettersom forholdet til Kina overskygger alt annet i amerikansk utenrikspolitikk. Hvis ikke de vestlige land bedre samordner sine interesser i forhold til Kina, vil det være en kime til konflikt i fora som G7.

Da Trump innførte de første økonomiske straffetiltakene mot Kina sa han at handelskriger er gode og lette å vinne. Forhandlingene om en ny handelsavtale med Kina har foreløpig ikke gitt andre resultater enn at Trump har bygget høyere og bredere tollmurer, og at Kina har svart med samme mynt. De siste dagene har Trump bombardert Kina med tiltak og trusler, og iblant motsagt seg selv. 

Han varsler høyere toll på kinesiske varer og ga på Twitter ordre til amerikanske selskaper til å trekke seg ut av Kina. Da han i Biarritz ble spurt om han angret på å ha trappet opp handelskrigen svarte han: Ja, absolutt - hvorfor ikke? Jeg revurderer alt. 

I den sørfranske kystbyen sa at han “vi kommer svært godt ut av det med Kina nå” og at han ikke vil kreve at amerikanske selskaper forlater landet. For å gjøre forvirringen fullstendig rykket hans talskvinne Stephanie Grisham ut noen timer senere og sa at Trump var blitt feiltolket og at hans eneste anger var at han ikke hadde hevet tollsatsene høyere.

Emmanuel Macron har tatt en europeisk lederrolle i internasjonalt diplomati. Han vil styrke en multilateral verdensorden som ble bygget opp i etterkrigstiden, med USA som pådriver. Donald Trump bryter denne amerikanske tradisjonen. Hans forgjengere har alle ment at det tjener USAs interesser å bygge sterke internasjonale organisasjoner og regelverk. Trumps agenda er en annen. Han er kritisk til multilaterale systemer og ønsker i stedet bilaterale avtaler med andre land. Da vil USA alltid være den sterkeste part.

Trump bruker også toll-våpenet mot allierte. Europeerne er bekymret for at økte avgifter på stål og aluminium vil bli fulgt opp at høyere avgifter på andre varer, som biler og bildeler. På vei til Frankrike truet Trump med å innføre en toll “ingen har sett maken til” på fransk vin fordi Macron vil skattlegge amerikanske teknologigiganter.

Trump sier de allierte “respekterer handelskrigen”. Ingen har fortalt ham noe annet, hevdet han. Da tok selv hans nærmeste allierte, den britiske statsminister Boris Johnson, ordet: Vi er tilhengere av handelsfred. Storbritannia har profitert enormt på 200 år med frihandel.

Bekymringen blant USAs allierte er at økonomiske nasjonalisme og langvarige handelskriger vil føre til økonomisk nedtur og en ny global krise. Det er bare vel et tiår siden den forrige. Som utviklingen har vist er ikke handelskriger enkle å vinne.