Kommentar

Ap og den store fortellingen

Aps styrke har alltid vært den store fortellingen om Norge. Partiet har samlet by og land, arbeidere og funksjonærer, kvinner og menn. Nå står vekst mot vern. Og Ap sliter.

Aps landsstyre var samlet denne uken for å oppsummere kommunevalget. Valgresultatet var en katastrofe for partiet. 24,8 prosent. Selv er Ap-folket mest opptatt av å snakke om alle storbyene de vant. Men det er en mager trøst, all den tid årets kommunevalg er det dårligste noensinne for partiet.

Spørsmålet er om Ap klarer å reise seg igjen. Om partiet også denne gangen klarer å skape den store fortellingen. Og om Ap-leder Jonas Gahr Støre er rett mann for jobben.

Mistet glansen?

Støre er på sitt beste når han tegner opp det store bildet for hvordan han ser for seg fremtidens Norge. Han kan snakke inspirerende om sammenhengen mellom teknologi og det grønne skiftet - og om hvordan dette faktisk kan styrke verdiskapningen i distrikts-Norge. Støre prøver, i motsetning til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, å tegne et optimistisk og lyst bilde av hvordan små lokalsamfunn rundt om i landet kan vokse og blomstre. Der Slagsvold Vedum beskriver problemer, er Ap-lederen opptatt av muligheter.

Jonas Gahr Støre forsøker å samle Ap bak en ny og felles fortelling. Det er ikke lett Foto: Ola Vatn / VG

les også

Ap-fylkesledere: – For ulne – for utydelige – et elendig valg

Men Støre ser ut til å ha mistet glansen. Som utenriksminister i Jens Stoltenbergs regjering var han usedvanlig populær, særlig i Nord-Norge. Støre satte fart på satsingen på nordområdene. Ingen snakket den gangen om hans bakgrunn fra vestkanten, om rikdommen og hva den kan bety for evnen til å forstå hvordan vanlige folk har det.

Skape og dele

Støre er antagelig den utenriksministeren i nyere tid som har hatt størst vyer i jobben. Som ville noe, som hadde et prosjekt. Jobben som Ap-leder er noe annet. Dag til dag-politikken og den grå hverdagen handler ikke om vyer og visjoner. Den handler om budsjettposter og reformer, om ordførere som vil ha mer penger til sine kommuner, og om lokalpolitikere som strides om plassering av flybaser og høyskoler.

les også

Ap reddes av andres ulykke

Og ikke minst - den handler om å avveie ulike interesser mot hverandre. Her har Ap tradisjonelt vært gode. I etterkrigstiden løftet partiet arbeidsfolk, og sørget samtidig for å ha næringslivet på lag. Aps ledere har forstått at man må skape for å ha noe å fordele. De har klart å skape forståelse for dette både hos arbeidstakere og arbeidsgivere.

Med tidligere Ap-leder og statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen ble partiet gjennom 1980- og 1990-tallet den viktigste forkjemperen for et likestilt arbeidsliv og familieliv. På samme måte som Brundtland løftet kvinnene, ønsket Støres forgjenger, Jens Stoltenberg, å løfte nordmenn med innvandrerbakgrunn opp i samfunnet.

Vinner ingen

I dag har Ap mistet grepet om mange av dem de ser som «sine». I Oslo var de største tapene i innvandrertette bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Nordmenn med innvandrerbakgrunn har hatt sterk lojalitet til Ap. Nå gikk mange av dem til bompengepartiet eller andre. Industriarbeidere gikk i stor grad til Senterpartiet. I Fellesforbundet, som organiserer mange av dem, viste interne målinger denne våren en markant økning i andelen som ville stemme Sp. I løpet av de siste fire årene har andelen steget fra 5 til 18 prosent.

les også

Ikke den siste olje

Ap vinner hverken blant industriarbeiderne eller klimaforkjemperne. Arbeidere i oljeindustrien og deres fagforbund mener Støre og hans folk glemmer industri, verdiskaping og arbeidsplasser i sin kamp for klima. Mens de som er mest opptatt av klima, mener at Ap løper oljenæringens ærend, og setter økonomisk vekst foran hensynet til kloden. Ingen av dem ser Ap som sitt parti.

Støres ambisjon

Tap - tap, med andre ord. På alle kanter. Men det er ikke sikkert det trenger å være slik. Fortellingen om at det er mulig å balansere vekst mot vern, og mulig å beskytte og utvikle industriarbeidsplasser gjennom det grønne skiftet, bør være mulig å lage. Jeg tror folk flest er i midten et sted, de ser at vi må endre oss, samtidig som de ønsker en utvikling som sikrer både velferdsordninger og arbeidsplasser.

Jonas Gahr Støre har en ambisjon om å få til akkurat dette. Han ønsker å sy sammen en ny fortelling om Norge. Spørsmålet er om han er typen til å kommunisere med vanlige folk. Eller om han har kraft nok rundt seg til å klare det. For hele partiet er svekket. Partiapparatet er svakt. Det er få sterke miljøer, om noen, som kan utfordre. I politiske spørsmål. Eller i kamp om posisjoner.

les også

Støre varsler ny klimapolitikk: Olje kan bli liggende igjen under havet

Hadia Tajik

Tradisjonelt har det alltid vært maktkamper i Ap. Alltid vært sterke personer og miljøer som har stått mot hverandre. Problemet i dag, som mange snakker om, er at det ikke finnes noen alternativer til Støre. Ingen sterke miljøer internt i partiet som kan utfordre dagens lederskap. Ingen åpenbare kandidater som kan rykke opp dersom Støre ikke ønsker å fortsette. Ingen som kan samle partiet i forsøket på å komme tilbake som et stort og bredt folkeparti.

Lite tyder også på at tillitsforholdet internt i partiledelsen er reparert etter at Trond Giske trakk seg som nestleder. Nestleder Hadia Tajik, som er en av partiets skarpeste politikere, er både styrket og svekket etter striden rundt metoo og Giske. Hun er elsket og beundret av mange, men også omstridt i deler av partiet. Særlig i fagbevegelsen.

Støre har antagelig det som trengs for å være en god statsminister. Men spørsmålet er om han har det som trengs for å klare å bli det. Det er et av hans og Aps store problemer akkurat nå. Et av mange.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder