Fremskrittspartiets konspirasjonssnakk

Fremskrittspartiet benekter at de sprer konkrete konspirasjonsteorier, men deres politiske propaganda kan med rette betegnes som konspirasjonspolitikk som sprer mistillit og nører opp under hatefullt konspirasjonssnakk på sosiale medier.

TERJE EMBERLAND, seniorforsker ved Holocaust-senteret

Fremskrittspartiet blir til stadighet anklaget for å spre konspirasjonsteorier rettet mot både muslimer og Arbeiderpartiet. Selv benekter partiets ledere dette. Begrepene «konspirasjonssnakk» og «konspirasjonspolitikk» kan være avklarende. 

Konspirasjonsteorier forklarer hendelser som resultat av aktørers bevisste handlinger. Det er noen som har ønsket å frembringe disse hendelsene og systematisk planlagt og iverksatt tiltak, som regel i det skjulte, for å forårsake dem. Selvsagt forekommer slikt. Vi «sammensverger» oss hele tiden med og mot hverandre, og politikk med skjulte virkemidler er ganske vanlig. Innen forskningen benytter man imidlertid ordet konspirasjonsteori om noe mer presist og særegent, nemlig spesielt tvilsomme fortellinger med flere typiske fellestrekk, som at «faktaene» som presenteres er høyst diskutable og udokumenterte og at teoriens premisser og konklusjoner er preget av merkelige og ofte ulogiske tankesprang.

Forskere har dessuten observert at tro på slike konspirasjonsteorier ofte springer ut av en grunnleggende konspirasjonsmentalitet som drives av mistillit. Statsviteren Michael Barkun oppsummerer denne slik: «Ingenting er tilfeldig, ingenting er hva det utgir seg for, og alt henger sammen.»

Helhetlige konspirasjonsteorier er omfattende, komplekse og nedlesset av påstander. De er derfor en mettet og temmelig tungt fordøyelig materie. Hvis konspirasjonsteoriene var avhengige av å formidles i denne fullstendige formen, ville svært få av dem overlevd og blitt populære. For å appellere må de forenkles og kommuniseres på en kortfattet og innforstått måte. Det er slik konspirasjonsforestillinger i første rekke blir formidlet, både i dagliglivets og nettsamfunnenes samtaler, i det offentlige ordskifte og gjennom politisk propaganda. 

Begrepet konspirasjonssnakk kan betegne denne formidlingsformen. Det dreier seg om menings- og fellesskapssøkende samtaler der konspirasjonstematikk er involvert i en fragmentarisk, komprimert og stor grad underforstått form. Samtalene er ladet med følelsen av overhengende fare og bekrefter fiendebilder av minoriteter og mistroen til samfunnets eliter og informasjonskanaler. 

Nettet er i dag konspirasjonssnakkets viktigste arena. Her ytrer konspirasjonssnakkets seg gjerne gjennom posting av nyhetsmeldinger, fengende slagord og bilder, etterfulgt av kommentarer og samtaler. Her er det lett å finne fellesskap hvor man møter mennesker som deler ens mistillitsfølelse og fiendebilder. 

Konspirasjonssnakket er ofte utprøvende og antydende. Det sås tvil om «de offisielle sannhetene» uten at det lansert noen konsistent mot-hypotese. Dette gjør deltagelsen relativt uforpliktende. Man behøver ikke binde seg til en bestemt, tankemessig krevende konspirasjonsteori. Konspirasjonssnakket er samtidig så underforstått og insinuerende at kritikk kan avvises som feiltolkning og dessuten en urettmessig stempling av en meningsmotstandere: «Det må da være lov å stille spørsmål!?»

Konspirasjonssnakket kan også ha en humoristisk vri. Postene kan være vitsetegninger – memer – rettet mot felles hatobjekter. Dette som bidrar til fellesskapsfølelsen. Den som skjønner spøken, som altså er i stand til å lese det underliggende budskapet, føler seg innlemmet. Gjennom deltagelse i slik konspirasjonssnakk blir man sluppet inn i et fellesskap av «medvitere», «de som skjønner hvordan ting egentlig henger sammen». Gjennom samtalene vil gradvis mer av de bakenforliggende konspirasjonsforestillingene tre frem for nye samtaledeltagere og kanskje adopteres av dem.

Når konspirasjonssnakk brukes i det politiske ordskiftet opptrer det som konspirasjonspolitikk. Med dette menes politisk diskusjon – inkludert spørsmål, utsagn, vitser, anklager og fortellinger – som er drevet frem av insinuasjoner om en ondsinnet og skjult aktør bak hendelser eller fenomener. Bruk av en slik retorikk innebærer ikke at man direkte og eksplisitt refererer til en bestemt konspirasjonsteori, ei heller at den som bedriver slik politikk nødvendigvis tror på konspirasjonsteorier. «Konspirasjonspolitikk handler om stil og retorikk,» slår politologen Alfred Moore fast. Den appellerer først og fremst til en dyp mistro som generere ytterligere mistro og igangsetter en destruktiv kjedereaksjon. Den blir «mistro ute av kontroll». 

Da en så å si samlet politisk opposisjon og presse reagerte på Sylvi Listhaugs Facebook-post om Arbeiderpartiet og terrorbekjempelse, hevdet hun dette var en hersketeknikk for å demonisere enhver kritiker av Arbeiderpartiet «som en ytterliggående konspirasjonsteoretiker». At ordet kan brukes for å stigmatisere legitim maktkritikk, er riktig. Man kan også hevde at intet i Listhaugs post var av eksplisitt konspirasjonsteoretisk karakter.

Dette fordrer imidlertid en ganske nærsynt tolkning. Det Listhaug bedrev var ikke spredning av eksplisitte konspirasjonsteorier, men «konspirasjonspolitikk». Den visuelle utformingen av hennes Facebook-post var så å si identisk med andre poster som på samme tid sirkulerte på islamfiendtlige og ytterliggående høyreorienterte norske nettsteder, hvor det ble hevdet at Arbeiderpartiet i det skjulte arbeidet for en muslimsk overtagelse av landet. På disse sidene hadde man da heller intet problem med å tolke hennes utspill i tråd med slike oppfatninger. 

Facebook-siden «Slå ring om Norge», med over tretti tusen følgere, satte i gang en støtteaksjon og justisministerens kontor ble oversvømt med blomster som hun stolt kunne viste frem til journalistene. Snart ble det imidlertid klart at innleggene på «Slå ring om Norge» var preget av muslimhat og personangrep på sentrale arbeiderpartipolitikere, særlig de med muslimsk bakgrunn. Innlegg på samtaletrådene kunne også være klart voldsoppfordrende: «Skal nordmenn overleve må vi starte en borgerkrig. Statsforvaltningseliten må fjernes, tiltales og dømmes av en folkedomstol og vanlige nordmenn må overta.» Da dette ble kjent gjennom pressen, tok Listhaug avstand fra gruppen.

Kritikken av Listhaugs Facebook-post utløste en flom av hatmeldinger på disse nettstedene som bare nøret ytterligere opp under mistilliten og konspirasjonsforestillingene. På Facebook-siden «Vi som vil ha Sylvi Listhaug som statsminister i Norge» var for eksempel sinnet rødglødene og skjellsordene haglet. Justisministeren var rett og slett offer for et komplott fra «rødegardister», «landssvikere» som gjør «alt de kan for å destabilisere landet». Kripos nettpatrulje meldte om at antallet hatmeldinger og drapstrusler adressert til AUF-medlemmer ble mer enn tredoblet i perioden da denne debatten raste.

Det samme reaksjonene kan observeres etter Abid Rajas skarpe kritikk av Siv Jensens bruk av det konspirasjonsladede begrepet «snikislamisering» i høstens valgkamp. Detter foranlediget straks en flom av hatmeldinger på nettstedet Resett: «Abid Raja er en del av det politiske islam som vil styre hele Norge og Europa,» lyder det for eksempel i et innlegg. I et annet heter det at «Raja er den eksemplifiserte taqqiamuslim som jobber som en muldvarp for å skaffe islam en posisjon i maktens korridorer». Noen av meldingene inneholdt direkte voldstrusler som Venstre har valgt å rapportere til PST.

Opposisjonspartiene har støttet Raja i hans kritikk. «Det vi så i valgkampen var kynisk og alvorlig – et regjeringsparti som ville spille på konspirasjonsteorier,» uttaler for eksempel SVs Audun Lysbakken. «Spille på» er her de rette ordene. For vel kan Fremskrittspartiet fortsatt benekte at de sprer konkrete konspirasjonsteorier, men deres politiske propaganda kan med rette betegnes som konspirasjonspolitikk som sprer mistillit og nører opp under hatefullt konspirasjonssnakk på sosiale medier.

——

Terje Emberland er seniorforsker ved Holocaust-senteret. Han har nylig publisert artikkelen «Hat og del. Om arbeiderpartihat, konspirasjonssnakk, subversjonsmyter og Sylvi Listhaug» (Arr – idéhistoriske tidsskrift) og sammen med Asbjørn Dyrendal boken Hva er konspirasjonsteorier (Universitetsforlaget).