MGP er som vinter-OL – endelig en konkurranse Norge kan vinne!
Men med mindre det politiske tar helt over, er det en stor sjanse for at israelske Netta vinner årets Melodi Grand Prix. Jeg gleder meg uansett til festen!
LORELOU DESJARDINS, fransk blogger, bosatt i Norge
Oslo, mai 2014: Jeg sitter i en sofa sammen med en gjeng nordmenn på min første Melodi Grand Prix-fest i hele mitt liv. «France – 2 points», sier mannen. Alle nordmenn rundt meg begynner å le og gjentar på fransk «France – 2 points». Ja ja, Frankrike er ikke akkurat det mest fremtredende landet i Eurovisjonens sangkonkurranse, men hvis jeg hadde visst mer om norsk historie, hadde jeg svart «Norge – 0 poeng» – for Norge har jo ikke alltid vært på toppen, de heller. Og hvordan har det seg det at nordmenn plutselig kan snakke fransk?
Siden jeg flyttet til Norge har jeg blitt invitert på minst en Melodi Grand Prix-fest hvert år. Det var en bratt læringskurve. Før jeg kom hit hadde jeg hørt om MGP to ganger i mitt liv: I 1998 da israelske Dana International vant konkurransen. At en transperson plutselig ble kjendis var skandaløst nok til at franske medier fant grunn til å skrive og snakke MYE om det.
Den andre gangen var på universitetet, på et kurs om internasjonale relasjoner, der vi studerte nasjonal-politisk spill bak stemmegivningen i MGP. I Frankrike ble jeg aldri invitert på MGP-fest. Ingen jeg kjenner der bryr seg om konkurransen, og ingen bryr seg om hvem representerer Frankrike og hvilken låt de synger. De som representerer Frankrike er så å si alltid obskure artister, ukjente før konkurransen, og vanligvis også etterpå. Av de 52 sangerne som har representert Frankrike siden 1956, er det fem som kan kalles «kjente» i musikkindustrien. Vi har ingen Jahn Teigen, og de relativt kjente franskmennene som har deltatt i MGP, gjorde det for andre land som Luxembourg eller Sveits. For det meste er MGP sett på som en ganske mystisk konkurranse som blander musikk og politikk – spesielt for land med rar veldig rar musikksmak. For de fleste er det en ikke-sak.
I Norge, derimot, har alle et forhold til MGP. Noen hater det, mens andre elsker det. Men alle vet hva det er, og de fleste vet at det skjer i mai. Alle har hørt Bobbysocks «La det swinge» og kan gjerne synge det hvis de bli spurt. De fleste vet at Aleksander Rybak vant, og at Jahn Teigen fikk lite med poeng (eller var det null?). Jeg spurte Grand Prix-entusiasten Monika Grammeltvedt (32) fra Trondheim hvorfor Norge er så opptatt av MGP: «Det er jo en underholdende konkurranse, og det gir folk noe å snakke om, spesielt fordi alle en gang så på den samme TV-kanalen veldig lenge. Det var også på den tiden det eneste vinduet ut mot Europa og etterhvert mot Eurasia. Det er lite om land som Georgia eller Portugal i norske medier, så det var en mulighet for oss nordmenn å føle oss litt internasjonale. Populariteten til Grand Prix går opp og ned, men fikk en voldsom oppsving i 2009 da Aleksander Rybak vant. Da var plutselig alle Grand Prix-fans!»
Monika fortsetter: «Norge er et så lite land at hun som vant med Bobbysocks, Hanne Krogh, er også den som nordmenn ser på hver juleaften i Reisen til Julestjernen. Ideen bak MGP var fred etter andre verdenskrig, og det er det er: en fredelig konkurranse uavhengig av grenser og språk.»
Men er det faktisk det? Fem land har direkteplass i finalen, og det høres jo ikke veldig rettferdig ut. Det er dog rettferdig at disse vinner veldig sjelden.
Jeg liker å sammenligne MGP med vinter-OL. Endelig en internasjonal konkurranse der lille Norge har mulighet å vinne noe internasjonalt og være i rampelyset på lik linje med større og mektigere nasjoner. Den eneste forskjellen mellom vinter-OL og langrenn, er at nordmenn i MGP-sammenheng heller vil at Sverige skal vinne enn for eksempel Russland. Men hvorfor heter Eurovision noe annet i Norge? Er nordmenn så redd av å bli «smittet» av EU at de måtte finne opp et annet navn? Er det fordi nordmenn er redde at dere blir sett som en del av EU hvis dere bruker samme navn på konkurransen som alle andre? At folk i Brussel skal tro at dere er med allikevel? Ingen fare, siden Australia og Israel er i Eurovision, og vi er ennå veldig langt unna å ha dem med i EU.
Ifølge avisen du nå leser, er Alexander Rybak favoritt til å vinne hele greia. Er det egentlig lov i Norge å si at man egentlig ikke liker låten hans noe særlig? Er det å banne i kirken?
Ifølge alle «ekspert»-vurderingene jeg har sett, plasseres Norge et sted mellom tredje og sjetteplass. Men andre land kniver i år hardt om førsteplassen, blant annet Israel, Spania og Cyprus. Jeg mener israelske Netta Barzilai og hennes låt «Toy» representerer mye av det kvinner trenger i 2018.
Det er ganske inspirerende å se en fyldig dame på 25 år, med fantastiske dance moves og stor selvtillit synge helt fabelaktig, og samtidig gjøre beatbox. I tillegg er det er ikke alle som klarer å kakle med klasse! Og sangteksten er alt vi kvinner trenger i 2018: «Look at me I'm a beautiful creature, I don't care about your modern type preachers, Boy, I'm not your toy, you stupid boy. I'll take you down and make you watch, The Barbie has something to say.»
Med mindre det politiske tar helt over, er det en stor sjanse for at Netta vinner. Den kontroversielle politiske situasjonen i landet, med eskalering av volden på Gaza-stripen, kan føre til at mange avstår fra å stemme på dem for ikke å gi et positiv signal til den israelske regjeringen. Samtidig har jeg ikke lyst at Kypros vinner, med sin hyperseksualiserte og syltynne Barbie-aktige sangerinne. Eller han fyren fra Tsjekkia som synger på en kamel. Så la oss se hva som vinner i år: Dårlig musikk eller dårlig politikk. Og la oss se om jeg klarer ikke å kjede meg på årets MGP-fest.
«Jeg syntes lenge at MGP var veldig kjedelig. Men når man ser på MGP med litt ironisk distanse, så er det et fantastisk show. Man må se humoren i det!», anbefalte Monika.
Det er kanskje det jeg ikke har skjønt før nå. Så da er det bare å glede seg til et underholdende show, en heidundrande fest og mange tårer hvis Norge ikke vinner.
Let the games begin!