SIKKERHET: – Norge bør tenke realpolitisk om vårt forhold til USA: Hva får vi igjen for et intimt sikkerhetspolitisk forhold til USA, og hva er omkostningene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Debatt

Norge bør etterstrebe sikkerhetspolitisk bigami

Den USA-vennlige høyresiden og venstresidens anti-EU-eliter låser Norge fast i et ubalansert og uklokt sikkerhetspolitisk fornuftsekteskap med USA. Det bør ta slutt, og suppleres med norsk sikkerhetspolitisk bigami med både Europa og USA.

CHRISTIAN-MARIUS STRYKEN, partner i Panor Public Affairs, tidligere forsker i internasjonal politikk.

Det er lenge siden venstresiden leverte sikkerhetspolitiske innsikter av betydning. Da er det mer løfterikt at én av høyresidens skarpe iakttakere, forsker Asle Toje, setter ord på Norges ubalanserte fornuftsekteskap med USA.

Analysen hans er god, men Tojes konklusjoner er såpass svakt begrunnet at de ikke bør stå uimotsagt: «Vi må nok i større grad velge Amerika. Dette er ikke et verdivalg. Det er et geopolitisk valg.» «Norge kan ikke lenger ta Nato for gitt. Da må vi velge USA, ikke Europa. Det kan bli dyrt», uttaler Toje i Klassekampen.

Christian-Marius Stryken. Foto: PRIVAT

Før jeg skyter på Toje, la meg gi ham rett i én ting: Norges allianse med Trumps USA er ikke først og fremst er et verdivalg. Den uberegnelige presidenten undergraver og bryter ned institusjonene tidligere amerikanske presidenter har gått i bresjen for: Nato, WTO og EU. Legg til USAs langvarige demografiske, økonomiske og kulturelle orientering bort fra Europa og til Asia.

Trumps isolasjonisme og alenegang fremfor samarbeid kan overleve hans president-tid. Det er bittert at vi ikke lengre kan være sikre på at Trumps USA er en garantist for demokrati, markedsøkonomi og internasjonale organisasjoner småstaten Norge er beskyttet av. At norsk forsvars-, og sikkerhetspolitikk er påvirket av geopolitikk, bør være kjent. Men at Norge «nok i større grad (må) velge Amerika» og ikke Europa, er lite overbevisende begrunnet.

Dersom Toje ønsker å skape inntrykk av at europeiske land er militære dverger, fortegner han bildet: 34 500 av 53 000 soldater i storøvelsen «Trident Juncture» høsten 2018 var europeiske. En mer velvillig tolkning gjenstår: Toje ønsker å spissformulere at Natos potensielle sikkerhetsgaranti til Norge er lite troverdig uten USA. Det har han selvsagt rett i. Derfor er det trolig nødvendig at Norge har invitert inntil 700 amerikanske soldater som snubletråder for Russland i Nord-Norge.

Det er imidlertid uklart hvorfor slike kjente fakta kan lede til konklusjonen at Norge må velge enten USA eller Europa i sikkerhetspolitikken.

les også

Stoltenberg etter ny russisk benektelse: Frykter at atomavtalen faller sammen

Som kjent er de fleste Nato-land, med unntak av Norge, også medlemmer av EU. Bigami i sikkerhetspolitikken er en normal og fornuftig praksis i Europa. Det sagt, veien bort fra et sårbart og ubalanserte sikkerhetspolitisk fornuftsekteskap med USA er ikke lett. De siste 25 år er de misbrukte muligheters tiår. EU-saken er som kjent stein død. Men la meg likevel si: Det er avgjørende at Norge blir EU-medlem raskt. I EU kan Norge – som den betydelige energileverandører vi er – utvikle et mer balansert forhold til USA, og et langsiktig og tettest mulig forsvars-, og sikkerhetspolitikk samarbeid med sentrale EU-land: Tyskland, Frankrike og gjerne England om Brexit strander. Europas tre sterkeste militærmakter kan bite fra seg supplert av de 13.000 nordiske soldatene som deltok i «Trident Juncture»

I siste utgave av Samtiden (1/2019) analyser jeg Norges sikkerhetspolitiske forhold til USA. Jeg plukker opp tråden fra et lignende essay i 2004 der følgende spørsmål ble reist: «Er det nødvendig å elske USA for å ha et godt forhold til vår nærmeste allierte?» og «Bør Norge bli en aktiv opposisjonsmakt mot USA?» Jeg besvarte begge spørsmål med et «nei». På spørsmålet «Er det nødvendig å endre norsk utenrikspolitikk overfor USA?» svarte jeg et klart «ja». Utgangspunktet i 2004 som i dag er at Norge bør tenke realpolitisk om vårt forhold til USA: Hva får vi igjen for et intimt sikkerhetspolitisk forhold til USA, og hva er omkostningene.

les også

Dragen viser makt i Europa

En god analyse av USA er viktig. Jeg slutter meg til Tojes brutale USA-analyse: «Trump-administrasjonen har gjort det helt klart at de forventer lojalitet av land som er avhengige av USA. Amerikanerne har flere allierte enn de strengt tatt trenger, og Norge er bare ett av mange land.» «USA vil bli en mer krevende alliert. De vil kreve mer tilbake for sikkerhetsgarantien enn det de har gjort til nå.» «Norge vil betale prisen for en fortsatt forverring av relasjonen mellom USA og Russland, uten at vi har noen særlig innflytelse over politikken.» «Norge vil stå i en ekstremt eksponert situasjon.»

Dette er rene forskerord for pengene som tilsier at en realpolitisk analyse av norsk USA-sårbarhet, og de langsiktige mulighetene EU-medlemskap kan gi, ikke bør vente. Enkelt sagt: Om Toje har rett, er det ikke fristende å legge alle eggene i USA-kurven. Norge har stilt seg selv i en svært sårbar posisjon utenfor EU som bare er forverret av Russlands aggressivitet og USAs uberegnelighet de siste årene.

les også

Snart valg i EU: – Europaparlamentet har reell makt og innflytelse

På 1930-tallet tviholdt Norge på nøytraliteten med katastrofale resultater. Etter andre verdenskrig lærte vi, og søkte den tryggeste havnen i NATO sammen med USA. Men om det er noe 1930-tallet kan lære oss, så er det at å holde ensidig fast ved gamle dogmer er uklokt når verden er usikker og i rask endring. Og sikkerhetspolitiske veivalg må tas med flere tiår som tidshorisont.

Derfor er det uklokt bare å videreføre fornuftsekteskapet med USA på autopilot. For å være på den trygge siden bør Norges etterstrebe et sikkerhetspolitisk bigami.

Det er fristende å stjele nei-sidens hymne fra 1994: «Åpen grense, åpen port, men vi gje´kje nøklan bort» til USA – i hvert fall ikke bare USA, og ikke for alltid. «Åpen grense, åpen port»: Gi oss nøklene til porten til EU – der vi hører hjemme.

Kronikken er en forkortet utgave av et essay i tidsskriftet Samtiden (1/2019) «Må vi fortsatt elske USA?»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder