NYE TIDER: – Reagans politiske ortodoksi basert på individuell frihet, begrenset stat og ukuelig optimisme ble en essensiell del av amerikanske konservatives selvforståelse. Dette er Donald Trump i ferd med å endre, skriver kronikkforfatteren, som blant annet har bakgrunn fra Høyre.
NYE TIDER: – Reagans politiske ortodoksi basert på individuell frihet, begrenset stat og ukuelig optimisme ble en essensiell del av amerikanske konservatives selvforståelse. Dette er Donald Trump i ferd med å endre, skriver kronikkforfatteren, som blant annet har bakgrunn fra Høyre. Foto: CARLO ALLEGRI / X90181

Arven fra Reagan er død

MENINGER

Mens Trump appellerer til det verste hos amerikanerne, valgte Ronald Reagan i sin tid å aspirere til deres beste instinkter.

debatt
Publisert:

EIRIK LØKKE, forfatter og rådgiver i den liberale tankesmien Civita

1964 var et paradoksalt år for konservative i USA, ettersom den republikanske presidentkandidaten, Barry Goldwater, opplevde et historisk nederlag (38 prosent) mot sittende president Lyndon B. Johnson (61 prosent). Samtidig representerte Goldwater starten på en konservativ bevegelse, som beredte grunnen for Ronald Reagans politiske revolusjon i 1980. Som kommentatoren George Will formulerte det: Goldwater tapte aldri valget i 1964 – det tok bare 16 år å telle opp stemmene. Reagans politiske ortodoksi basert på individuell frihet, begrenset stat og ukuelig optimisme ble en essensiell del av amerikanske konservatives selvforståelse.

Men dette er Donald Trump i ferd med å endre.

Det vi i disse dager observerer er ikke bare en populistisk revolt, men oppløsningen av en konservativ idetradisjon som sådan. I realiteten døde arven fra Goldwater og Reagan da partiet godtok Donald Trump som deres kandidat. Aksepten av Trump var for meg en illustrasjon på at partiet mistet sitt moralske kompass. For i motsetning til Trump hadde Barry Goldwater en integritet man sjelden finner i Washington D.C. Goldwater var utvilsomt kontroversiell, særlig fordi han av konstitusjonelle årsaker stemte mot civil rights act. I det spørsmålet var Goldwater på feil side av historien, men han sto alltid på konservative prinsipper, fremfor partipolitisk opportunisme. Nettopp derfor var han en skarp kritiker av Nixon og en pådriver for riksrett. Han mislikte sterk den religiøse innflytelsen som etterhvert hjemsøkte partiet. Blant annet ved å være en tidlig forkjemper for homofiles rettigheter, noe han oppsummerte i det uforglemmelige sitatet: «You don`t have to be straight to be in the military, you just have to be able to shoot straight.» Goldwater ble også en primus motor for å få den første kvinnelige høyesterettsdommeren, Sandra Day O'Connor, godkjent i Senatet.

Dessverre er det ikke lenger plass til Goldwater-republikanere i Trumps parti, noe Arizona-senator Jeff Flake utbroderte i et brutalt oppgjør med presidenten fra Senatets talerstol.

Mens Trump appellerer til det verste hos amerikanerne, valgte Reagan å aspirere til deres beste instinkter. Mens Trump personifiserer «fryktens politikk» og ikke nøler med å demonisere hele folkegrupper, valgte Reagan å innvilge amnesti til millioner av ulovlige innvandrere, samtidig som han understreket at USA skulle ha en åpen dør for folk som søkte friheten. Mens Trump er i ferd med å undergrave amerikansk lederskap i verden gjennom sin nasjonalistiske «America First»-agenda, ledet Reagan USA og Vesten til seier under den kalde krigen. Man skal ikke overdrive Reagans betydning for kommunismens fall, men det er ingen grunn til å underdrive den heller. Reagan nølte ikke med å omtale Sovjetunionen med sitt rette navn: Ondskapens imperium. Lech Walesa var ikke i tvil om Reagans betydning, da han konstaterte at «vi skylder han vår frihet». Nøyaktig hvilket forhold Trump har til Russland, er Robert Mueller i gang med å etterforske, men det er mer enn underlig at Trump konsekvent nekter å kritisere den russiske statslederen, samtidig som han med jevne mellomrom trekker i tvil amerikanske sikkerhetsgarantier.

Kort oppsummert representerer Trump det diametralt motsatte av Goldwater/Reagan. Mens Reagan hadde en klar konservativ agenda, er Trump knapt i stand til å formulere sammenhengende politikk overhodet. Han mangler både interesse og kunnskap. Trumps politiske løsning består derfor i lojalitet til han som person. Mens Reagan mente at en presidents viktigste oppgave var å legge til rette for at velgerne selv kan løse sine problemer, er Trumps mantra «I alone can fix it». Men forfallet i partiet gjenspeiles ikke kun i form av Donald Trump. Det siste skrekkeksempelet er Alabamas Roy Moore, som blant annet er beskyldt for overgrep mot kvinner, hvorav den yngste kun 14 år. I tillegg har Moore uttalt seg positivt om Putin, samt uttrykt at USA var storartet under slavetiden. At dette ikke automatisk diskvalifiserer en som kandidat, er i seg selv urovekkende. På den positive side endte et knapt flertall av Alabamas velgere opp med å stemme på demokratenes kandidat, Doug Jones. Skjønt positivt – Alabama var altså et knapt prosentpoeng fra å velge en pedofilianklaget kandidat til Senatet. I alle tilfeller så var det en skandale at Trump og det republikanske partiet (selv om det var fremtredende unntak) støttet Moores valgkamp. Det vitner nok en gang om et parti som har mistet sitt moralske kompass.

Hva i all verden er det som har skjedd med det republikanske partiet?

Noe av årsaken kan forklares med økonomiske (globalisering/teknologi) og kulturelle (demografi/innvandring) variabler, men en del av årsaken til det moralske forfallet skyldes også måten partiet har valgt å tilnærme seg politikk på. Et vannskille er 1994, da Newt Gingrich ledet en ny generasjon republikanere som markerte seg ved å anvende en mer konfronterende språkbruk.

De siste 25 årene har retorikken, for ikke å si demoniseringen, av politiske motstandere økt – godt hjulpet av Fox News. Tea Party-bevegelsen i 2009 var et omen på hva som var i vente. Gjennom utbredelsen av internett finnes det ikke lenger noen begrensning på politisk demonisering. De mange absurde angrepene (antikrist, muslim etc.) på Barack Obama fra konservativt hold fikk utvikle seg uten at lederne i det republikanske partiet tok et grunnleggende oppgjør med retorikken.

På denne måten skapte partiet et Frankenstein-monster de ikke kan kontrollere. For de av oss som hentet mye inspirasjon fra den konservative idétradisjonen, er det i sannhet et trist skue å observere det omfattende kognitive og moralske forfallet som har funnet sted i det republikanske partiet.

Her kan du lese mer om