Suksess i dagens klima

I dagens internasjonale, proteksjonistiske klima må avtalen som ble inngått i Katowice i Polen i helgen kunne ansees som en suksess.

Klimatoppmøtet i Polen kan overordnet oppsummeres som en suksess. Selv om mange miljøvernorganisasjoner og aktivister naturlig og fullt berettiget vil peke på mangelen i konkrete tiltak for å redusere klimautslipp, kan likevel suksessen måles i hvor mye verre det kunne ha gått.

Den store seieren i Katowice er at den viser at internasjonale bindende avtaler fortsatt er mulig. At store og mektige land som USA og Kina fortsatt er villig til å inngå i avtaler som ikke nødvendigvis bare gir dem netto overskudd. Og at det fortsatt er en forståelse globalt av at klimautfordringene bare kan løses med forpliktende avtaler og forhandlinger som til en viss grad innebærer avståelse av nasjonal «sjølråderett». I dagens geopolitiske klima er ikke en slik felles forståelse en selvsagt ting.

Først og fremst frembrakte møtet en enighet om prosessen. At Parisavtalen fra 2015 som trer i kraft fra 20120 fortsatt representerer veikartet fremover og at det er reglene som ble vedtatt her som skal følges.

Dette ble oppnådd blant annet fordi Kina og USA fant frem til en enighet og en samarbeidsform, i stedet for å utfordre hverandre som konkurrenter. Det er i første omgang viktigere enn formuleringene rundt vitenskapen som ligger til grunn for hvordan klimaendringene skal forstås, og som skapte en noe bekymringsverdig dissens fra viktige land som Russland, Saudia Arabia, Kuwait ved siden av USA. Problemet ble løst ved språklige grep i avtalen. Men ulike oppfatninger av det vitenskapelige grunnlaget kan skape større problemer fremover.

Vi lever i en tid hvor vitenskap og fakta utfordres av «falske nyheter» og mange «alternative» teorier. I dette samme landskapet har det også utviklet seg en mistro til alt som er av internasjonale avtaler og samarbeid, og en til tider bisarr tro på at enkeltnasjoner kan vinne frem med traktater som utelukkende gir dem gevinst og ikke koster noen ting.

Det sier seg selv at det er umulig å få et slikt regnestykke til å fungere globalt. Og ikke på noe område er dette mer presserende enn når det gjelder miljøarbeidet. Vi er derfor glad for at retningsgivende land har vist en større grad av ansvar enn det som har vært trenden de siste årene og håper dette vil vare etter som tiltakene i Parisavtalen fases inn i det neste tiåret.