BORTE: – Kartet trengs for å oppøve respekt for de som har levd, elsket, dødd og gjort så godt de kunne for at vi som lever i dag skal få muligheten til å videreføre denne enestående arven til våre egne barn, skriver kronikkforfatteren. Foto: Illustrasjon: Andreas Brekke

Debatt

Kartene som forsvant fra klasserommene

Jeg vet ikke hvilke vurderinger som ble gjort, og jeg vet ikke når det skjedde. Men på ett eller annet tidspunkt, etter at jeg selv var elev, og før jeg kom tilbake som lærer, ble det tatt en beslutning: Klasserommet trenger ikke kart.

Publisert:

ANDREAS BREKKE, lærer og illustratør

På innsiden av min svigermors skap henger et avisutklipp. Det er gulnet og kantene bærer preg av at det har hengt der siden 1992. Tittelen er «Det nye Europa». Utklippet er et kart over to sider. Fra lokalavisen.

Som en historisk beretning forteller kartet oss at grensene er endret og at en ny tid er i emning. Det Europa som var, er erstattet med et nytt Europa. Et bedre Europa. De grensene folk trodde var evige, er ikke mer. Noen ganger bygges murer for å starte en ny tid, andre ganger rives de.

Andreas Brekke.

Hver sommer må jeg bruke litt tid på dette kartet. Det minner meg om at jeg hadde det samme utklippet selv. Det minner meg om at dette utklippet fra fortiden en gang projiserte de drømmene jeg hadde om fremtiden. Et forent Europa. Et Europa hvor arven fra antikken, hvor diskusjonen, estetikken og tilliten til demokratiets institusjoner og iboende kraft skulle redde oss fra historiens mørke irrganger. Vi skulle bevise at de europeiske demokratiers læresetning nummer en, nemlig at «ingen demokratier noensinne har gått til krig mot hverandre» stemte. Ikke bare i dag, men for all fremtid.

La oss så tolke utklippet som en historisk levning. Som en stum kilde til kunnskap om 90-tallets mennesker og deres opplevelse av verden. Kartet ble klippet ut av en avis. Avisen er forgjengelig. En døgnflue. Handlingen tilsier at utklipperen hadde et ønske om å ta vare på noe som ble opplevd som verdifullt. Kanskje var det et forsøk på å lære seg rekkefølgen på de uregjerlige baltiske statene? Kanskje var det i mangel av et annet europakart? Eller kanskje var det fordi opplevelsen av at noe viktig, noe varig var i ferd med å skje? Noe man hadde et ansvar for å ta del i?

les også

Stoltenberg-utvalget: Matte-karakter bør telle mer enn mat og helse-karakter

Jeg er lærer. 27 år etter at dette kartet sto på trykk, et kvart århundre faktisk, opplever jeg at det håpefulle 90-tallskartet på innsiden av svigermors skap ikke lenger eksisterer i ungdommenes bevissthet.

Europa har ikke lenger en form. Italia er ikke lenger en støvel. Norge er ikke lenger en elektrisk gitar. Den iberiske halvøy er ikke lenger siste skanse mot Atlanterhavet. For dagens ungdommer er kartet først og fremst der en selv er. Her og nå. Markert med en blå prikk som ikke yter motstand, men som velvillig følger etter deg når du går. Kartet følger deg. Du er sentrum i det dynamiske kartets egosentriske verdensbilde.

Jeg underviser i fag, men også i bevissthet. I forståelse og refleksjon. I evne til å bruke kjent kunnskap til å løse ukjente problemstillinger. I forståelse og toleranse. I samarbeid og tillit. Dette har forankring i den generelle læreplanen, et vakkert dokument og selve rammen for skolens overordnede mål: Å skape deltakende, demokratiske mennesker som skal føre samfunnet videre.

Men mange elever kan ikke peke på Middelhavet. Lukker de øynene klarer de ikke å se for seg det afrikanske kontinent. Hvis de får penn og papir kan de ikke plassere Russland i forhold til Norge.

Jeg vet ikke hvilke vurderinger som ble gjort, og jeg vet ikke når det skjedde. Men på ett eller annet tidspunkt, etter at jeg selv var elev, før jeg kom tilbake som lærer, ble det tatt en beslutning: Klasserommet trenger ikke kart.

les også

Ja, det er forskjell på kjønnene

1985: Snørrete i nesa. Ute av fokus. 11 år. Tunge gummistøvler og klissvåt bukse etter å ha blitt overrasket av regnvær på vei til skolen. Europakartet trukket ned. Lærer av den gamle skolen, med pekestokk og krittfingre. Ingen powerpoint, kun Europakartet. Øynene kunne velge. Se på ingenting eller følge Biscayabuktas kontur. Se på ingenting eller lure på hvorfor Svartehavet lignet på Australia. Se på ingenting eller studere de røde firkantene som markerte Berlin, London, Moskva og Paris.

Europakartet i klasserommet hadde grenser. Men mest av alt hadde det konturer, fjellkjeder, elver, isbreer, skoger og vidder. Og mellom alle disse universelt fargekodede miljøene bodde menneskene I sine byer, markert med røde firkanter eller sorte prikker.

Når kartet ble trukket ned visste vi ikke bare hvor vi var, men også hva som var rundt oss og hvor de andre var. De samme kartene hang i alle klasserom i hele Europa. Kartene var et symbol på fellesskapet som bandt oss sammen, et bilde på hvem vi var.

les også

Utvalg: Heldagsskole for alle de fire første skoleårene

Vi lever nå i en tid hvor sannhet er subjektivt og fakta ideologisk. Hvor samarbeid mellom motstandere oppløses og reduseres til ødeleggende nullsumspill og hvor folk lar seg forføre av kulturens fortreffelighet. Sin egen kulturs fortreffelighet. Vi lever på nytt i en tid hvor kartets tilstedeværelse trengs for å gi bevisstheten et anker. En forståelse av tid, rom, fellesskap og begrensning. Kartet trengs for å oppøve respekt for de som har levd, elsket, dødd og gjort så godt de kunne for at vi som lever i dag skal få muligheten til å videreføre denne enestående arven til våre egne barn.

Kartet trengs for å demonstrere hvorfor mellomstatlige løsninger er nødvendige, hvorfor de er dyrebare, tar tid å utvikle og hvorfor de i realiteten er umistelige dersom vi ønsker å opprettholde det livet vi kjenner og har kjært.

Vi lever i en tid hvor det å vite at Arktis er nord og Antarktis er sør, at Kina og Norge er del av en sammenhengende landmasse, at USA har to kyster og at Afrika er vanvittig stort er viktig refleksjon.

Vi lever i en tid hvor kunnskap om og erkjennelse av at menneskene har lite å ta seg til utenfor denne skjematiske fremstillingen av vår verden, faktisk kan være avgjørende for hvilke valg vi tar.

Vi trenger å la ungdommenes øyne få hvile på Normandie-kysten, på Volga og på Kapp Horn. Vi må nesten la dem få gjøre det. Ellers vil de ikke forstå hva vi har. Og heller ikke hva vi har å miste.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder