ANSTRENGT: USAs president Barack Obama skåler med Russlands president Vladimir Putin under en lunsj i FN-hovedkvarteret.

ANSTRENGT: USAs president Barack Obama skåler med Russlands president Vladimir Putin under en lunsj i FN-hovedkvarteret. Foto:United Nations via AP,

Kommentar

Fra kulden til ilden

Han kom inn fra kulden, talte til verdens statsledere og ga
deretter klarsignal til å bombe Syria. I hovedrollen denne uke: Vladimir Putin.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Denne uken ble Russland en krigførende part i Syria. Når vesten ikke kunne, eller ville, sette makt bak ordene i Syria fylte Putin det vakuum som oppsto.

Noen håper det er begynnelsen på slutten av krigen. Mer sannsynlig signaliserer det en ytterligere farlig opptrapping, som kan øke flyktningstrømmen ut av Syria. Det kan bli enda vanskeligere å finne en politisk løsning.

Det eneste sikre er at Syrias diktator, Bashar al-Assad, sitter noe tryggere med russiske bombefly på vingene, i den femtedel av landområdet han fortsatt kontrollerer etter en krig som krevd 250 000 liv og som har lagt nasjonen i ruiner.

Ultimatum

Putin befant seg i kulden etter Ukraina. Nå må Barack Obama igjen forholde seg til ham etter at Putin forandret virkeligheten på bakken i Syria.

Den russiske presidenten appellerte fra FNs talerstol til felles front mot den såkalte Islamske staten (IS). Barack Obama kunne ikke avslå da Putin ba om et møte. Obama hadde selv stått på talerstolen og sagt at USA var villige til å samarbeide med enhver for å løse konflikten i Syria, inkludert Russland og Iran. Disse landene er Assads viktigste støttespillere.

møttes omsider Putin og Obama etter mer enn ett år. Det var ingen gjensynsglede. De opptrådte kjølig formelt, uten snev av den jovialitet stormaktenes ledere gjerne fremviser. Obama var stram i masken, Putin med en svak bevegelse i munnviken som kanskje kunne tolkes som et smil. Han hadde størst grunn til å være tilfreds med at møtet fant sted.

Kommentar: En avgrunn mellom Putin og Obama

Kontrasten er slående til den gang Obama var ny i jobben og Dmitrij Medvedev var Russlands president. Obama tok i 2010 Medvedev med på hamburgerrestaurant utenfor Washington DC, hvor de to pratet og lo som gamle kamerater. I de første 17 månedene møtte Obama og Medvedev hverandre syv ganger og de snakket i timevis på telefonen. Obama har bare snakket en gang med Putin på telefonen på mer enn et år.

Bryter isen

Obama har unngått Putin etter Ukraina-konflikten, men nå har Putin klart å endre samtalen, fra fastfrosne fronter i Ukraina til et Syria i flammer. I realiteten stilte han Obama overfor et ultimatum, eller et tilbud han ikke kunne avslå: Vi er på plass i Syria, vi vil angripe IS, vi bør samarbeide.

Det er blitt nødvendig å snakke sammen, om ikke annet for å unngå katastrofale konfrontasjoner. Men USAs mistillit til Russlands hensikter i Syria er dyp. Med god grunn.

Putin startet med å bombe feil mål, i hvert fall sett med vestlige øyne. De russiske bombeflyene skal i følge syriske og vestlige kilder ha angrepet sivile og opprørere som ikke tilhører IS. Russland benekter dette.

Se også: :Rystende detaljer om russiske bombeangrep

Det er verd å lytte til hva Putin sa i FN. Han talte om titusener av militante under IS’ banner og la til at medlemmer fra den såkalte moderate opposisjonen hadde desertert til IS, etter å ha fått våpen og opplæring fra vestlige land.

Dette passer inn i Assads fortelling om at alle opprørere egentlig er terrorister. Russland kjemper på Assad og de syriske regjeringsstyrkenes side, og da er det heller ikke overraskende hvis Russland angriper andre opprørsgrupper enn IS, slik Assad i stor grad har gjort.

Hvis all annen opposisjon blir nedkjempet står bare IS og al Qaida tilbake. I tillegg til Assad.

Felles interesser

Hadde Russland og USA stått sammen i FNs sikkerhetsråd for fire år siden kunne kanskje katastrofen i Syria vært unngått. Men Russland valgte å stå ved sin gamle allierte, Assad, hvis regime brutalt slo ned de første fredelige demonstrasjonene. En splittet Sikkerhetsråd var handlingslammede tilskuere til den nådeløse krig som fulgte.

Skal Obama og Putin finne sammen i Syria må det være fordi det har oppstått en stor og overhengende fare i IS. Men en felles fiende er også det eneste de har. Så lenge Putin, til tross for alt som har skjedd de siste fire årene, insisterer på at Assad er Syrias legitime leder og at den eneste vei til fred går gjennom å støtte ham, blir det ingen felles front med USA.

Obama startet sin presidenttid med å trykke på «reset» knappen i forholdet til Russland. Den nye presidenten lovet Russland et nært økonomisk samarbeid og i denne gode atmosfære undertegnet Obama og Medvedev avtaler om samarbeid og kjernefysisk nedrustning. Det var et eksempel på hva stormaktenes ledere kan oppnå i gode tider. Hvetebrødsdagene er for lengst over. Separasjonen ble et faktum etter Ukraina.

Med betydelig motvilje og skepsis må Obama forholde seg til Putins siste trekk. Krigen i Syria involverer regionale og globale stormakter med kryssende interesser. En farlig situasjon er blitt eksplosiv.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder