REALISME: – Vi er mange som er glade i den norske velferdsstaten. Nå er den under press. Det betyr at vi må tenke nytt, om mange ting. Og vi må makte å føre en debatt som både er optimistisk og bekymret, og som bidrar til å føre folk nærmere hverandre, ikke lenger fra hverandre, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra akuttmottaket på Råde.

REALISME: – Vi er mange som er glade i den norske velferdsstaten. Nå er den under press. Det betyr at vi må tenke nytt, om mange ting. Og vi må makte å føre en debatt som både er optimistisk og bekymret, og som bidrar til å føre folk nærmere hverandre, ikke lenger fra hverandre, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra akuttmottaket på Råde. Foto: Terje Bringedal , VG

Debatt

En begrunnet bekymring

Jeg tror det norske samfunnet og det norske folket er stort nok og raust nok til å håndtere store utfordringer, også denne. Men det kommer til å kreve mye av oss, skriver Trine Skei Grande.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

TRINE SKEI GRANDE, leder i Venstre

Som partileder og stortingsrepresentant får jeg mange eposter fra folk som er enig eller uenig med meg om forskjellige saker. Mest fra dem som er uenige. Jeg får kjeft fra bilister som mener dieselen jaggu er dyr nok som den er, og fra miljøvernere som mener at den burde vært mye dyrere enn vi foreslår. Jeg får meldinger fra folk som mener at nå har den midlertidige bevæpningen av politiet vart altfor lenge, og fra folk som mener jeg må være stokk dum som ikke vil la politiet være bevæpnet hele tiden når det er så mange kjeltringer ute i gatene.

Og jeg får definitivt min andel utskjelling fra folk som vil stenge grensene for alt som er av utlendinger, muslimer og annet pakk.

Trine Skei Grande. Foto: Øyvind Nordahl Næss , VG

Denne siste gruppen får ikke alltid et svar, vi står for langt fra hverandre til at det kommer noe konstruktivt ut av det. Men de som har reelle bekymringer, som ikke er basert på fordommer og grums, men tvert imot på en høyst rasjonell usikkerhet om fremtiden og utviklingen, de mener jeg at fortjener et svar fra oss som er folkevalgte, og gjennom våre verv forvalter en stor tillit fra borgerne.

Bekymring fra vanlige folk

De siste ukene og månedene har jeg nemlig begynt å få e-post fra en ny gruppe med mennesker, som tidligere ikke har latt høre så mye fra seg. For eksempel en far til to tenåringsdøtre som sendte meg et langt brev i forrige uke. Dette er mennesker som har forsonet seg med at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, og som egentlig aldri hadde noe særlig imot at vi skulle bli det. Det er folk som kanskje har hatt muslimer eller andre minoriteter som naboer eller blitt kjent gjennom klassefester når barna deres feirer bursdag, og som har skjønt at folk ikke er skumle bare fordi de er annerledes. De kan likevel bli litt skremt når de hører om hundretusenvis av mennesker som beveger seg over landegrensene på vei mot Europa og Norge, uten at det ser ut til at verdenssamfunnet har hverken kontroll eller oversikt over hva som skjer.

Det er folk som mener at det er helt greit at mennesker som lever i krig og nød flykter til tryggere land, og som mener at vi skal ta godt imot dem som kommer til oss, men som likevel synes at tempoet det nå skjer i blir voldsomt, og som er bekymret for det norske samfunnets evne til å ivareta oss selv og våre verdier, samtidig som vi gir beskyttelse til alle de menneskene som trenger det.

Denne faren og mange andre som skriver til meg gir uttrykk for en bekymring ikke på egne vegne – for som han skriver: «meg skal det alltids gå bra med» – men på vegne av det norske samfunnet som helhet. For vi vet ikke hva det betyr når svært mange mennesker kommer til et nytt land på veldig kort tid. Vi vet ikke hva det vil gjøre med de delene av det norske samfunnet vi setter mest pris på – likheten, tilliten mellom folk, den økonomiske tryggheten de fleste i Norge nyter godt av.

Disse bekymringene er vi nødt til å ta på alvor. Og det er ingen tvil om at det er en stor mangel på svar i den situasjonen vi nå står i.

Debatten i mediene handler om det som må skje på kort sikt – om utvidelse av kapasitetene i mottakene, om grensekontroller og akuttiltak innen for EU-systemet. Det er viktige debatter, som dessuten haster. Men vi må ikke glemme at av dem som kommer til Norge i dag, vil svært mange fortsatt være her om 10, 15 og 30 år. Vi må ha en debatt om hva vi gjør nå, om hva som må skje i neste uke. Men den globale migrasjonen som sådan må vi helst diskutere i et generasjonsperspektiv. Det er en vanskelig debatt – og jeg har ikke alle svarene vi kommer til å trenge. Men det er viktig at vi stiller spørsmålene, og prøver å svare etter beste evne.

Den asylstrømmen vi nå opplever er resultatet av at verden blir mindre, uten at vi samtidig har utviklet evnen til løse de store krisene som har oppstått. Krigen i Syria er et faktum, og det er lite det norske Stortinget kan vedta som vil endre på det. Det samme gjelder mange av de andre årsakene til den globale flyktningstrømmen vi ser i dag, enten det er snakk om klimaendringer, sultkatastrofer eller alle de andre krigene som utspiller seg.

Det er mulig vi akkurat nå er i en helt ekstraordinær situasjon som etter hvert vil stabilisere seg på et mer håndterbart nivå, men det er også mulig at den krisen vi ser i dag, faktisk er i ferd med å bli den nye normalen. Det vil i så fall kreve svært mye av oss, av europeiske og norske myndigheter og av hver enkelt av oss som allerede bor her.

Vår jobb som norske borgere er å ta vår andel av ansvaret, men vi må gjøre det på en måte som kan være med å utvikle samfunnet til beste for både nye og gamle borgere. Det verste vi kan gjøre er å skape en ny, permanent underklasse av flyktninger som både vil oppleve dårlige liv i Norge, og på sikt vil bli en byrde for velferdsstaten og for samfunnet. Det vil ikke bare bli en stor kostnad, men også skape grobunn for konflikter og skarpere skillelinjer mellom «oss» og «dem». Derfor er det viktig at vi legger grunnlaget for at de som kommer hit skal lykkes. Om de som kommer lykkes med å skape seg nye, gode liv på egne premisser, vil vi også lykkes som samfunn.

Les også: Hanne Skartveit – Flyktningkrise og folkevandring

Raskere avklaring

For å få til det, må vi benytte anledningen vi har nå til å se på hele asylsystemet og de mange svakhetene det har – først og fremst at det kan bidra til å klientifisere de som kommer og frata dem den makten over eget liv de har flyktet fra hjemlandet for å få tilbake. Vi må lage et asylsystem som gir mye raskere avklaring enn vi gjør i dag. De som har krav på beskyttelse skal få raskt svar, og de som skal ut skal raskt ut. Det burde være mulig å lage et system som kan få gjort disse avklaringene i løpet av tre måneder. Det er vi langt unna å klare med dagens system, og det er i seg selv med på å undergrave asylinstituttet at både mennesker med krav på beskyttelse og mennesker uten krav på beskyttelse blir gående et helt år og kanskje lenger med uavklart status.

For å verne om asylinstituttet må vi både bli rausere og strengere på én gang.

Etter at avklaringen er gitt, må integreringsarbeidet begynne umiddelbart. Vi har i dag en lov om introduksjonsprogram for flyktninger. Dette programmet er foreldet i dagens situasjon. Vi må åpne for mange ulike måter å introdusere nye borgere til Norge, særlig barn, men også for voksne. Vi må ha mer språkopplæring med høyere kvalitet, tilpasset kunnskapsnivået til den enkelte, og mer opplæring tilknyttet arbeidslivet.

Norge bygger vårt velferdssamfunn på en samfunnskontrakt. Den kontrakten bør de som kommer hit raskt få forklart: vi gir deg trygghet og frihet, men du må jobbe og bidra inn i vårt fellesskap. Når flyktninger skal bosettes bør vi ha en overordnet målsetting: hvordan få folk i jobb så raskt som mulig? Jeg vet ikke helt hvorfor noen finner dette så provoserende å si, men jeg mener at vi må forvente av folk som søker tilflukt i Norge, at de skal skaffe seg en jobb. I stedet har vi et regelverk som forbyr disse menneskene å jobbe. Det gir oss ikke noe annet enn mer svart arbeid og dårligere integrering.

Så er det selvfølgelig riktig at vi ikke har et stort overskudd av arbeidsplasser som flyktninger kan gå rett inn i. Tvert imot stiger arbeidsledigheten som følge av lavere oljepris og et stort behov for omstilling i næringslivet. Det må ikke hindre oss i å tenke kreativt om muligheter for å få asylsøkere og flyktninger i arbeid. Næringslivet er klare for å delta i den dugnaden, noe som kom klart til uttrykk da jeg for noen uker siden inviterte Telenor, Reitangruppen og Adecco til idédugnad. Disse bedriftene jobber allerede målrettet med å inkludere flyktninger og asylsøkere i arbeidsmarkedet, og viser at vi har stort potensial for både å skape nye arbeidsplasser for mennesker som i utgangspunktet er for lavt kvalifisert til å delta på det norske arbeidsmarkedet, og å bruke arbeidsplassen som en viktig integrerings- og opplæringsarena.

Les også: Behov for realitetsorientering

Internasjonale løsninger

For Norge er antagelig integreringsdebatten den viktigste vi tar. Vi kan ikke velge bort våre internasjonale forpliktelser om å hjelpe mennesker i nød, og vi kan derfor ikke velge å ta imot færre asylsøkere enn de som kommer seg til Norge på egen hånd, slik vi kan med kvoteflyktninger. Vi må forholde oss til den situasjonen vi er i, og bidra til at problemene blir minst mulig og gevinstene størst mulig. Internasjonalt er det imidlertid behov for en større diskusjon om mer grunnleggende temaer.

Asylinstituttet ble laget for enkeltmennesker på flukt fra krig og overgrep. Nå er det i ferd med å bryte sammen, hvis ikke vi klarer å utvikle det til en situasjon hvor det er hele folkegrupper som er på flukt. Det er både mulig og nødvendig å ta politiske grep for å begrense omfanget av den migrasjonen vi ser i dag. Dette må gjøres i samarbeid mellom europeiske land, og Norge må både bidra i dugnaden på kort sikt, og til å finne en løsning på flyktningkrisen på lang sikt. Det handler blant annet om å styrke nærområdenes evne til å håndtere den delen av menneskestrømmen som kommer til nabolandene – i realiteten den aller største andelen av mennesker på flukt. Her har verdenssamfunnet så langt sviktet.

Vi må også ta innover oss at mye av det som nå skjer handler om storpolitikk med globale implikasjoner. Når en stor mengde syriske mennesker som har søkt og fått asyl og opphold i Russland etter flere år søker seg videre til Norge over grensen på Storskog, mens russiske myndigheter ser en annen vei, er det med på å gjøre situasjonen mer uhåndterbar enn den trenger å være.

Jeg skal ikke spekulere i Russlands motivasjon i denne sammenhengen, men det er åpenbart at det trengs politisk dialog mellom Norge og Russland på et mye høyere nivå enn at grensekommissærene møtes til kaffe med ujevne mellomrom.

Les også: Et rop om hjelp fra Lesbos

Begrunnet bekymring

Den bekymringen mange gir uttrykk for når de ser de store menneskemengdene som er i bevegelse er både legitim og godt begrunnet. Når et lokalsamfunn med kanskje noen titalls tusen innbyggere plutselig får beskjed fra sentrale myndigheter om at det skal lages et asylmottak med plass til fem hundre mennesker i bygda, og at de første kommer allerede i morgen, ville det vært mye rarere om det ble møtt med et skuldertrekk enn med en usikkerhet for hvordan det kommer til å gå. I de fleste tilfeller er det ikke noe problem å etablere asylmottak på små steder. Men det må skje i dialog med lokalsamfunnet det gjelder. At ting har gått veldig fort i den situasjonen vi er i nå er forståelig og kanskje til og med tilgivelig, men det kan ikke bli fast praksis. Et kommunestyre må ha anledning til å mene noe om hvorvidt deres kommune er egnet til å ta imot et stort antall mennesker i en uavklart situasjon. Det er ikke sikkert de skal ha vetorett når staten har et stort og udekket behov for mottaksplasser, men de må bli hørt. Hvis ikke blir resultatet dårlig for alle involverte.

Den bekymringen som tenåringsfaren som kontaktet meg beskriver er også svært forståelig. Det er en stor endring i et samfunn når veldig mange mennesker fra veldig langt unna kommer på veldig kort tid. Det er utrolig vanskelig å forutse hvordan det norske samfunnet vil klare å håndtere den utfordringen vi har i et litt lenger perspektiv enn neste års statsbudsjett. Jeg føler også på den bekymringen. Men samtidig føler jeg et håp om at vi kan klare dette sammen. Vi som er politikere må komme med mange av svarene på de spørsmålene folk stiller, men vi må ha hjelp fra dem som stiller spørsmålene til å sette svarene ut i live.

Jeg tror vi klarer det. Jeg tror det norske samfunnet og det norske folket er stort nok og raust nok til å håndtere store utfordringer, også denne. Men det kommer til å kreve mye av oss.

Derfor er det utrolig viktig at vi ikke avviser de bekymringene folk gir uttrykk for. Vi har sett veldig mange stille opp på dugnaden for å hjelpe de som kommer til Norge med klær, varm mat og omsorg for barn som kommer alene. Det er vi helt avhengig av for å lykkes. Men vi kan ikke sette oss i en situasjon hvor man enten må slippe alt man har i hendene for å hjelpe, eller rope ut om at grensene må stenges før alt går galt. De aller fleste befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene. Det må vi respektere, ta på alvor, og ikke minst diskutere på en åpenhjertig, seriøs og empatisk måte.

Vi er mange som er glade i den norske velferdsstaten. Nå er den under press. Det betyr at vi må tenke nytt, om mange ting. Og vi må makte å føre en debatt som både er optimistisk og bekymret, og som bidrar til å føre folk nærmere hverandre, ikke lenger fra hverandre.

Jeg tror vi kommer til å klare det, men jeg tror også det kommer til å bli vanskelig. Jeg håper tenåringsfaren og alle andre som har sendt meg eposter vil bidra – til dugnaden, til debatten og til å skape det samfunnet vi må skape, for å ta vare på alle som bor her i Norge. Det skylder vi oss selv, og det skylder vi mennesker som flykter fra krig og nød til en tryggere havn i Europa og Norge.

Les også

  1. Nå er det flest afghanere blant asylsøkerne

    For første gang i 2015 kom det forrige uke flere afghanske enn syriske asylsøkere til Norge.
  2. Forsikringsnekt truer utbyggingen av asylmottak

    Mens UDI senker kravene til brannsikkerhet ved akuttmottak for asylsøkere, tviholder forsikringsselskapene på de strenge…
  3. Fransk borgermester til VG: «Smugling av flyktninger er mer lukrativt for mafianettverkene enn handel og omsetning av narkotika»

    TETEGHEM (VG) For noen måneder siden kunne flyktningene føle seg trygge i denne flyktningeleiren i Nord-Frankrike.
  4. Erna Solberg besøkte
    flyktningleir i Libanon

    QAB ELIAS (VG) Statsminister Erna Solberg fikk lørdag…
  5. Flyktningkrise og folkevandring

    Asylstrømmen i nord må stanses. Men regjeringen virker…
  6. Erna om flyktninger fra Russland: – Viktig signal om noen sendes til Kabul

    Statsminister Erna Solberg (H) sier det er viktig at noen av de afghanske asylsøkerne sendes til Kabul, for å skremme…
  7. Grensesjefen frykter over 65.000 asylsøkere i året

    Dersom flyktningstrømmen til Nord-Norge holder seg på dagens nivå, vil det komme 65.000 asylsøkere til Finnmark i året.
  8. Behov for realitetsorientering

    Migrasjonskrisen vil trolig, om den fortsetter i samme omfang, bidra til å forandre den norske velferdsstaten slik vi…
  9. Karpe Diem angriper Anders Anundsen: «Din feiging»

    Justisministeren får skarp kritikk i en låt hvor rapduoen harselerer med hatefulle kommentarfeltytringer.
  10. Det rakner for Erna Solberg

    Flyktningkrisen viser hvor elendig stemning det er i det borgerlige samarbeidet. Det vil koste mye å redde det.
  11. Hektisk diplomati for å løse flyktningkrisen i nord

    De siste dagene har det vært tett kontakt mellom norske og russiske myndigheter for å finne en løsning…
  12. Så stor kan flyktningeregningen bli

    Regjeringen forbereder nå betydelige kutt på statsbudsjettet…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder