UMIDDELBART: – Facebook-publisering gjør det også mulig for andre å kommentere ens virksomhet umiddelbart og i masseomfang, skriver Lars Gule.
UMIDDELBART: – Facebook-publisering gjør det også mulig for andre å kommentere ens virksomhet umiddelbart og i masseomfang, skriver Lars Gule. Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Satire versus mobbing

MENINGER

Det er en meget stor forskjell på en enkelt satiretegning i et trykket medium og Facebook og kommentarfelt, som gir mulighet til å skape kampanjer, en massiv respons og forsterkende klakørvirksomhet.

kommentar
  • VG Debatt
Publisert:

LARS GULE, førsteamanuensis, HiOA

Internett og sosiale medier har gitt ytringsfriheten helt nye muligheter. Langt flere kan ytre seg overfor et større publikum enn noen gang tidligere i historien. Dette representerer også en voldsom utvidelse av demokratiet. Men så er det noen som innbiller seg at alt som ytres er like godt, like verdifullt. Og som opplever kritikk av ytringer som forsøk på å innskrenke ytringsfriheten.

Thomas Knarvik, både anerkjent kunstner og dotegner, faller i denne kategorien. Han hevder at alt kan – og kanskje bør? – publiseres. Og leverer selv hetskampanjer på Facebook-siden sin i form av ord og bilder mot dem som er uenig med ham. Dette har rammet meg og en rekke andre som argumenterer for et anstendig ordskifte – det vi si en offentlig debatt som ikke krenker noens menneskeverd, ikke innskrenker grunnleggende rettigheter, som ikke sprer hat og hets, og ikke mobber.

Et resultat av Knarviks virksomhet er at Facebook har tatt ned hans side etter at den ble rapportert av noen som fant hans rasistiske framstilling av den svenske politikeren Ali Esbati for grove.

Les også: Per Elvestuen – Svenske tilstander

Per Elvestuen finner det for godt å forsvare Knarviks virksomhet – som satire. I den forbindelse avlegger Elvestuen også meg en visitt. Han skriver: «Knarviks «dotegninger» har fått en Lars Gule, islamforsker og utsatt samfunnsdebattant, i harnisk ved gjentatte anledninger. Han har kalt Knarvik en mobber, en rasist, og en «halvnazist».» Det er ikke helt riktig. Det jeg skrev på min Facebook-side var:

«Det finnes nok av dem – drittsekkene på Facebook. De som sprer hat og hets mot andre, rasister og halvnazister. Islamofobe og antisemitter, løgnere og moralske avstumpede. De er så hellig overbevist om at de har rett at slurv, unøyaktigheter, overdrivelser og rene løgner ikke bare får passere, men aktivt spres. Det er jo ikke så nøye, bare man kan få blåst ut hat og hetset noen.

Disse moralsk nedrige personene sprer sin hets og sitt hat mot grupper og personer. Verst er de når de får motbør. Da er de plutselig blitt ofre. Så intensiverer de sin sjikane.

En av disse sjikanørene heter Thomas Knarvik. Han er angivelig kunstner og skulle male bilder. Men han bruker tiden til å tegne infantile dotegninger og til å leke med Photoshop. Slik presenterer han løgn som kunst. Mer duger han vel heller ikke til.»

Så nei, jeg mener ikke Knarvik er en «halvnazist». I utgangspunktet trodde jeg heller ikke han var rasist. Det er kan kanskje heller ikke, men så viser det seg at han i alle fall ikke unnslår seg for å bruke rasistiske stereotypier når han skal «karakterisere» en meningsmotstander – Ali Esbati.

Min krasseste karakteristikk av Knarvik er «drittsekk». Det er et folkelig uttrykk for en person som har opptrådt grovt moralsk klanderverdig. Det er ellers interessant, rent psykologisk, å observere reaksjonene til mennesker som er veldig opptatt av å kalle en spade for en spade, som ikke nøler med å dele ut saftige, krenkende og dehumaniserende karakteristikker om hele grupper, blir fortørnet når et helt alminnelig folkelig uttrykk for tvers gjennom uanstendig og umoralsk oppførsel blir benyttet.

Per Elvestuens anliggende er imidlertid forsøksvis noe mer prinsipielt, nemlig å forsvare Knarviks virksomhet som legitim satire, ikke mobbing, hets og hatspredning. Og utvilsomt har enkelte av Knarviks tegninger et satirisk potensial.

De inneholder flengende kritikk i en sterk og provoserende form. Andre – og de fleste på hans stengte Facebook-side – er imidlertid bare uintelligent mobbing, hetsende og menneskeverdskrenkende (sexistiske, homofobe og rasistiske). Derfor blander Elvestuen hummer og kanari, skitt og kanel. Ved å kalle alt for satire, oppheves skillet mellom det akseptable og det uakseptable.

Elvestuen avslutter sitt innlegg med at «… ingen skal kunne påberope seg retten til ikke å bli krenket. Heller ikke på Facebook.» Dermed viser han at han – og mange med ham – ikke har skjønt det avgjørende skillet mellom å krenke noens menneskeverd og å såre noens følelser. Det første er faktisk ikke akseptabelt og kan være straffbart, det andre er noe vi alle må leve med.

Det er denne distinksjonen som forteller hvor Knarvik tråkker langt over anstendighetens grenser. I tillegg opererer Knarvik i et medium som skiller seg fra de medier hvor klassisk satire – krasse karikaturer mm. – har vært publisert. Facebook-publisering gjør det også mulig for andre å kommentere Knarviks virksomhet umiddelbart og i masseomfang. Dermed blir Knarviks virksomhet til en mobbekampanje, i motsetning til tidligere tiders satire. For kom var mange som kom med enda grovere ytringer på Knarviks side, som han lot stå. Hvilket gjør ham ansvarlig for formidlingen av dette hatefulle og menneskeverdskrenkende innholdet.

Det er kort og godt en meget stor forskjell på en enkelt satiretegning i et trykket medium med den langsomhet og begrensede klakørmulighet det gir, og Facebook, andre sosiale medier og kommentarfelter på internett, som gir mulighet til å skape kampanjer, en massiv respons og forsterkende klakørvirksomhet.

Hvis man har vansker for å se disse meget avgjørende forskjellen, ser man selvsagt heller ikke forskjellen på («godmodig») erting og mobbing, ikke forskjell på kritikk og hets osv. Da blir rasistiske og antisemittiske karikaturer også satire.

Det er meningsløst og forteller at både Knarvik og Elvestuen opererer med et så lavt språklig presisjonsnivå at språket tømmes for mening ved å oppheve relevante distinksjoner.

Her kan du lese mer om