BEVÆPNING: – I etterkant av angrepet i Nice kan man allerede lese hjertesukk over at bevæpningsdebatten igjen kommer til overflaten i Norge. Det burde være motsatt, skriver kronikkforfatteren. I Nice fraktes lastebilen som ble brukt som våpen bort fra strandpromenaden. Foto: Helge Mikalsen VG

Debatt

Terror uten nåde

Terrorangrepet i Nice viser igjen hvordan terror rammer uskyldige. Brutalt, vilkårlig og uten nåde. Det ligger en monumental feighet bak drap på sivile. Det bør møtes med avsky, fordømmelse - og effektive mottiltak.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

MALIN STENSØNES, forfatter og samfunnsdebattant

Terrorens årsaker er sammensatte og det må også tiltakene for å bekjempe terror være. Daesh, i Norge betegnet som IS, er i dag verdens mest brutale terrororganisasjon. Med territoriell kontroll over landområder i Syria og Irak (selv om denne er blitt betydelig redusert), en offensiv rekrutteringsstrategi og uttalt mål om å ramme europeiske land med ulike typer voldsaksjoner. I den hensikt å spre død - og frykt. Når det gjelder bekjempelse er fire forhold særlig viktige:

Fire forhold

Malin Stensønes Foto: Frode Hansen VG

• Bekjempe Daesh der organisasjonen besitter territoriell kontroll. Det er i denne kampen norsk militært personell bidrar ved å trene opp styrker i Irak som skal delta i kampene mot Daesh. Her bidrar norske operatører fra Telemark Bataljon og Forsvarets Spesialkommando. Mange av dem med lang erfaring blant annet fra Afghanistan. Å frata Daesh territoriell kontroll er viktig fordi det fratar organisasjonen mulighet for inntekter gjennom skattlegging og uttrekk av naturressurser. Territoriell kontroll gir terrorgrupper beskyttelse og trygghet, noe å forsvare, og mulighet for stabil trening av militært personell.

• Forhindre rekruttering. Flere av angrepene som er gjennomført i Europa er utført av terrorister som er født og oppvokst i de landene de angriper. Noen av dem har militær opplæring fra Syria og Irak, andre har aldri forlatt de landene de angriper, men radikaliseres gjennom nettverk eller på egenhånd.

Terroristene har mange ansikter. Det er til dels en myte at terrorister kommer fra fattigdom, ofte er de som angriper fra middelklassen som folk flest. Et nøkkelelement er anerkjennelse og respekt i de samfunnene de er født inn i, men ikke føler seg som en del av. Det påligger oss alle et stort ansvar å bidra til inkludering og integrasjon. Det er få ting som gir så gode resultat som å få mennesker til å føle seg respektert og verdsatt.

• Kapasitet til å avdekke planlagte terrorhandlinger. Et stort antall anslag mot våre åpne samfunn avsløres før de blir gjennomført. Både i Frankrike, Belgia, England og i Norge er det avdekket forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger. Det fordrer sterke etterretningsmiljøer med kapasitet, kompetanse og virkemidler til å avdekke planlagte handlinger, samt utstrakt internasjonalt samarbeid etterretningstjenestene i mellom.

I Norge har det vært en bevisst satsing på å styrke både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten. At ledere i de ulike tjenestene samtidig er tydelige på at de ikke kan beskytte oss mot alt, og at tanken om at etterretning kan avdekke alt, er uforenelig med våre åpne demokratiske samfunn, vitner om modenhet og god verdimessig forankring.

• Evne til å nøytralisere trussel. Når angrep rammer er måten vi responderer på avgjørende. Grunnberedskapen og førsterespons er avgjørende viktig. Det å ha godt trente mannskaper på vakt og som gjør gode vurderinger av respons i initialfasen, kan redde mange liv. Angrepene både i Nice og på flyplassen i Istanbul viser at tiden det tar å nøytralisere terroristen(e) har direkte sammenheng med hvor mange liv som går tapt. I større koordinerte angrep som i Paris eller Mumbai angriper terrorister flere steder samtidig, de barrikaderer seg, og de overgir seg ikke når politiet kommer, men vil tvert imot engasjere politiet i kamp og slåss til de dør. Å bekjempe denne type terrorisme krever spesialkompetanse.

Fem år etter 22/7

Norge har spesialstyrker i verdensklasse. Beredskapstroppen er politiets fremste innsatsstyrke mot terror og grov og alvorlig kriminalitet. Det er disse som vil stå i fremste rekke for å bekjempe terror på norsk jord, og som har mulighet til å trekke på forsvarets spesialstyrker og andre kapasiteter ved behov. I hvilken grad samfunnet vil kunne trekke på deres kapasitet avhenger i uforsvarlig stor grad av hvor angrepet skjer. Fem år etter at terroren rammet Norge 22. juli 2011 har vår nasjonale beredskap fortsatt store svakheter.

Mye er gjort. Operasjonssentraler er styrket. Grunnberedskapen hevet. Beredskapstroppen er utvidet. Samvirke mellom politi og forsvar bedret.

Men mye står ugjort. Helikoptersituasjonen er den mest kritiske. Regjeringen fortjener ros for at politiets helikoptre nå er sertifisert som ildstøtteplattform. Det betyr at beredskapstroppens skarpskyttere kan skyte også fra disse helikoptrene. Men det forutsetter at disse helikoptrene faktisk flyr. Politihelikoptrene er gamle og trenger fornyelse. De er også for små til å kunne sette inn en aksjonsstyrke fra Beredskapstroppen ved behov. Derfor ønsker politiet tre nye helikoptre, som har kapasitet til begge deler. Forsvarets helikoptre er fortsatt primærkonseptet. Disse har mobiliseringstid på en time. Det er en time vi ikke har når terroren rammer.

Det nye nasjonale beredskapssenteret betegnes av Statsministeren som et mareritt. Det virkelige marerittet er manglende koordinering av sentrale beredskapsressurser, dårlige trenings- og øvingsforhold og unødige barrierer mellom nøkkelaktører som skal ivareta vår sikkerhet når vi trenger det som mest.

Statsministeren fortjener ros for å adressere direkte flere av svakhetene i vår nasjonale beredskap. Erkjennelse er første skritt på veien mot fortsatt handling.

Les også: Styrket beredskap for økt trygghet

Bevæpning

I sosiale medier kan man i etterkant av angrepet i Nice allerede lese hjertesukk over at bevæpningsdebatten igjen kommer til overflaten i Norge. Det burde være motsatt. Det ville være en forsømmelse å ikke ha en pågående vurdering og debatt om bevæpning også i vårt land. Vi har en lang tradisjon for ubevæpnet politi i Norge. Det må ikke forhindre oss i å gjøre vurderinger når hendelser oppstår eller trusselbildet endres.

Høyre har lansert et forslag om å vurdere bevæpning av personell som tjenestegjør ved særlig terrorutsatte steder, som flyplasser og jernbanestasjoner. Det bør ikke avvises av gammel vane, men grundig gjennomtenkes. Erfaring viser oss at dette er utsatte mål, der hurtighet er avgjørende for å kunne beskytte reisende. En endring her har et klart rasjonale, og vil ikke sette prinsippet om at politiet generelt skal være ubevæpnet i fare.

Jeg mener også at tiden er inne til å vurdere permanent bevæpning av Beredskapstroppen. De er de best trente og utstyrte politifolkene vi har, og løser oppdrag i den skarpeste enden av politioppdraget. Dette er politiets fremste innsatsenhet mot terror og annen alvorlig kriminalitet. De patruljerer i Oslo 24 timer i døgnet og står på beredskap for å kunne løse oppdrag i hele landet. Det virker lite hensiktsmessig at disse skal innhente tillatelse hver gang de rykker ut for å løse oppdrag.

Vi vil aldri kunne avdekke eller stanse alle terrorangrep. Men vi må gjøre alt som står i vår makt for å forebygge, forhindre, avdekke, vurdere virkemidler - og bekjempe når nødvendig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder