IKKE HELT ALENE: – Faktisk tror jeg min første alenejul blir ganske bra. Og så har jeg jo en katt å kose med. Jeg er ikke engang alene, skriver kronikkforfatteren.
IKKE HELT ALENE: – Faktisk tror jeg min første alenejul blir ganske bra. Og så har jeg jo en katt å kose med. Jeg er ikke engang alene, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix

Alenejul er ingen krise

Publisert:
MENINGER

I år skal jeg for første gang feire jul alene. Jeg tror det blir helt greit.

AUDHILD SKOGLUND, skribent

Jeg må innrømme at jeg slett ikke var overbevist om det for et par uker siden. Det er jo ikke sånn jula skal være. Man skal være sammen med familien, treffe igjen venner man ikke har sett på lenge, kose seg med massive mengder julemat og gjøre alt akkurat som man alltid har gjort.

Og jo mer jeg tenkte på det, desto tristere følte jeg meg. Jula begynte å virke som noe jeg bare måtte overleve.

Men så begynte jeg å tenke: Hva er det egentlig som gjør at jeg føler det sånn? Noen ganger er det på tide å sortere litt.

Normen er familien

Å tilbringe jula alene er fremdeles uvanlig i Norge. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det kun fire prosent av befolkningen som er alene hver av juledagene. Det er en norsk verdi å være sammen på julaften.

Og det er familien som gjelder. I hele desember, og ofte lenge før den tid, bugner avisene av juleoppslag. Det er talløse artikler om hvordan småbarnsfamilier skal takle julestria, om julekos og julepynt og julesamvær.

Her er det kjernefamilien som står i sentrum, gjerne utvidet med en besteforelder eller to, kanskje tanter og onkler, som står i fokus.

Det er tips til flotte julebordoppsettinger og hvordan det ultimate kosenivået kan oppnås. Og så klart kommer alle julekosefilmene, juleplatene og familiebildene som dumper ned i postkassa og innboksen.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Juleensomheten

Men like trofast som alle kose-jule-oppslagene dukker artiklene om juleensomhet opp. Desperat ensomme mennesker som ikke har noen å være sammen med på julaften, står frem med sin lengsel etter samvær. Veldedige organisasjoner får bred spalteplass for å fortelle om sine tilbud til de juleensomme.

Til og med vanlige mennesker dukker opp i mediene og forteller at de gjerne vil ta hånd om en eller flere ensomme personer på julaften.

Imellom disse to sjangrene er det lite å hente. Enten er man sammen med familien, eller så er man ensom og skal reddes. Eller man bør i hvert fall snakke om ensomheten, fortelle andre om den, søke hjelp, blir vi fortalt.

Er jeg ensom?

Og gradvis begynner det hele å synke inn. Jeg skal faktisk være alene på julaften. «Hvordan takler du det?» spør velmenende venner. «Er du helt sikker på at det går bra? Du kan alltids ringe hvis det blir vanskelig.»

Og jeg begynner å tvile selv. Ja, kommer jeg til å takle det? Hva i all verden skal jeg gjøre? Skal jeg prøve å ignorere det hele? Late som om det er en vanlig dag? Åpne gavene straks de kommer i posten, sånn at jeg ikke sitter der og føler meg enda mer ensom på selveste julaften?

Eller skal jeg faktisk feire jul? Sette opp juletre og lage en god pinnekjøttmiddag? Er det mulig å kose seg alene?

Vi som ikke passer inn

All omsorgen som øses utover ensomme i jula, er så klart flott. Men den sier også noe om hvor radikalt det regnes å velge utenforskap akkurat denne dagen i året. Det er ikke tvil om at det finnes desperat ensomme mennesker som har stor glede og nytte av både de frivillige organisasjonenes tilbud og hjertevarmen til vilt fremmede som inviterer dem til jul.

Det er bare det at jeg slett ikke er i den kategorien. Det kunne ikke ramle meg inn å dra hjem til fremmede på julaften eller oppsøke et hjelpetiltak. Ikke fordi jeg har noe imot dem, men fordi jeg ikke trenger det. Jeg trenger ikke å reddes fra alenejula.

Jeg er ikke ensom eller venneløs, jeg skal bare være alene akkurat på julaften i år. Og jeg mistenker at jeg slett ikke er alene om å føle det sånn.

Selvforståelsen

Det er knapt en dag i året som har så sterke rammer som julaften. Det kan føles trygt og godt, men også bli problematisk om man ikke passer inn i bildet. Det er der jeg tenker at den personlige sorteringen må komme inn. For hvis jeg ikke er ensom og ikke føler behov for å reddes, hvorfor føltes det da så sårt å skulle være alene? Og trenger det å føles sånn?

Det er ingen som kan unngå å bli fanget opp av andres forventninger. De setter seg i sjela og blir en del av en. Om alenejul kun omtales som et ensomhetsproblem, er det lett å ende opp med å la det smitte over på ens egen selvforståelse.

Selv å begynne å tenke at å være alene på julaften er noe av det tristeste i livet. Det kan fort bli en selvoppfyllende profeti hvor alenefeirende føler seg mer stusslige enn de hadde trengt å gjøre. Og så får vi det akkurat så trist som flertallet mistenker at vi har det.

Ja til jul

Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha det fint denne jula også. Jeg skal ha pinnekjøtt med kålrabistappe, og jeg har satt opp juletreet. Om jeg klarer å vente med gaveåpningen når ingen følger med, er jeg slett ikke sikker på. Men det er fordi jeg gleder meg til å åpne pakkene.

Og så vet jeg en del jeg faktisk ikke skal gjøre i år. Jeg skal ikke se de samme klissete juleprogrammene, for de har jeg uansett aldri likt. Jeg skal glede meg over at jeg ikke har innboksen full av jobb, og at jeg slipper å spille brettspill.

Faktisk tror jeg det blir ganske bra. Og så har jeg jo en katt å kose med. Jeg er ikke engang alene.