SKJEV DEKNING: Muslimer og innvandrere er trett av ensidig mediedekning, mener kommentator Shazia Sarwar Foto: Roar Hagen , VG

Kommentar

Raseriet mot avisene

Mange reagerer kraftig på medienes dekning i kjølvannet av terrorangrepet i Paris. Misnøyen bør ikke avfeies.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Bare timer etter Paris-angrepet kom reaksjonene på sosiale medier: Vestlige mediers dekning av terrorangrepet i Paris viser at vestlige liv er mer verdt enn muslimske liv. Harmen var ikke bare rettet mot medier, den var også rettet mot privatpersoner som uttrykte medfølelse med Frankrike.

I en kommentar søndag refset jeg moralisering av sorg. På et individnivå. Hvor sårt beskyldningen om å være selektiv i sin medmenneskelighet er, viste seg i de mange, sterke reaksjonene jeg fikk etter publisering.

Les mer: Å politisere sorg

Et stemningsskifte

Men det var den dårlig skjulte frustrasjonen og vemmelsen over min kommentar og andre slike utspill som pekte seg ut. De kom fra ulike type mennesker, mange av dem respekterer jeg høyt. De fleste av disse hadde minoritetsbakgrunn, fortrinnsvis muslimsk.

Det berører meg, fordi det forteller om et skifte i stemningen. Om at håp er i ferd må bli erstattet med håpløshet. Vi er i ferd med å lokkes utpå av terrorister.

En kan alltid argumentere for hvorfor mediedekningen er slik den er. En kan innvende at nær sagt ingen av dem som nå klager over Paris-dekningen var noe særlig opptatt i sosiale medier av Beirut-angrepet dagen før. Dette på tross av at nyheten var «breaking news», eller «Siste» som vi kaller det i VG, den torsdag ettermiddag hendelsen skjedde, etterfulgt av flere artikler. Oppmerksomheten kan også rettes mot stillheten fra dem som nå protesterer, etter terrorangrepet mot Garissa University College i Kenya 2. april i år. 147 studenter ble henrettet i et blodbad utført av terrororganisasjonen Al-Shabaab. Saken ble bredt dekket, blant annet over hele fronten av vg.no.

Det kan også understrekes at de som nå velger ulike flagg som sitt profilbilde i sosiale medier, som en motreaksjon til mediedekningen, nesten utelukkende velger flagg fra muslimske land. Hvis medmenneskelighet er selektiv, slik det hevdes, rammer den først og fremst afrikanske liv.

Voldsomt medietrykk

Innvendinger til tross. Frustrasjonen mot mediene må tas på alvor. Det handler, slik mange mener, ikke om hvorvidt man dekket Beirut-angrepet. Det handler om den enorme skjevheten behørig dokumentert av analysebyrået Retriever: 420 norske medieoppslag om Beirut, 6400 om Paris.

Jeg tror ikke de sterke reaksjonene nå handler om at man ikke har medfølelse for franskmenn. Jeg tror Paris-angrepet utløste en reaksjon på en langvarig og dyp følelse av avmakt mot mediefortellingen om muslimer og etniske minoriteter.

Vi som journalister følger medieinstinktet og mandatet, og formidler overgrep, maktmisbruk, konflikter og terrorangrep. Vi ser ikke den overordnede diskursen en legitim dekning av for eksempel terrorangrep, eller fremmedkrigere kan skape. For en norsk muslim med utenlandsk opprinnelse drukner medienes nyanser i strømmen av nyheter om terrorister og islamister. Det være seg mulla Krekar, eller Paris-terror.

Tretthet

Det finnes en fatigue, en tretthet eller utmattelse blant norske muslimer og etniske minoriteter etter vedvarende og hyppige negative oppslag. Det hjelper ikke at denne ustanselige strømmen av nyhetssaker utløses av faktiske hendelser, som mediene har plikt til å formidle. Det hjelper heller ikke at mediene balanserer ved å gi god plass til motstemmer som kan korrigere det bildet som utilsiktet blir skapt av nyhetsdekningen.

Det samlede medietrykket over tid blir for voldsomt. Dette påvirker liv. Gir vanlige muslimer og innvandrere et brokete omdømme. Et omdømme som kommer dem i forkjøpet på arbeidsmarkedet, i skolegården og på boligmarkedet.

I den mediefortellingen mange kjenner og lever med til daglig, oppleves det som provoserende at Facebook velger å tilby et fransk flagg som profilbilde til sine 1,55 milliarder brukere. Ikke fordi de franske livene som brutalt ble revet vekk ikke skaper sorg hos alle, uansett bakgrunn. Men fordi verdens største medieaktør gjør det først nå. En kan si at hele verden klarte å bli «Je suis Charlie» på Facebook, helt uten Facebooks hjelp. Men det betyr noe hvilken sak Mark Zuckerberg støtter.

Felles ansvar

Den fortellingen som må tilbakevises er at «et vestlig liv» er mer verdt enn «et muslimsk liv», eller «et afrikansk liv». Mediene bærer og tillegges et enormt ansvar. Men jo større oppgaven er, dess strammere har de økonomiske rammene blitt. Det er kuttet til beinet. Hundrevis av journalister sparket. Når det smeller i Beirut og Paris samtidig, hvem skal prioriteres? Det som treffer nært, eller det som rammer lenger unna?

Det finnes ingen enkle løsninger. Men en bevissthet i mediene om hvordan langvarig ensporet dekning kan gi terrororganisasjoner vann på mølla, er viktig. Også leserne har en jobb å gjøre: Følg bedre med i avisene. Heller ikke mediefortellingen er svart-hvit.

På Twitter: @ShaziaSarwar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder