NY TID: – De sosiale forskjellene vokser både i USA og Europa. Dermed rakner 1990-tallets sosialliberale eller høyresosialdemokratiske konsensus, tradisjonen fra Clinton, Blair, Schröder og Stoltenberg. Den utfordres av blant annet av høyreradikalere som Donald Trump, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jim Watson , Afp

Debatt

Tilbake til nasjonalstaten?

Den store konfliktlinjen i dagens verden går mellom kosmopolittene og de som vil bygge murer og reetablere homogene nabolag.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fire år gammel

KJETIL A. JAKOBSEN, professor i historie

Demokratiet sliter med å håndtere tidens fire store utfordringer: Miljø, migrasjon, terror og fordeling. I Frankrike, det kanskje eldste demokratiet i Europa, er unntakstilstanden i ferd med å bli normalitet. I USA triumferer høyreradikaleren Donald Trump og nysosialisten Bernie Sanders i primærvalgene.

Den kjente økonomen Thomas Piketty har stilt diagnosen: Nasjonalstatene mislykkes i å omfordele rikdom og i skattlegge de store konsernene og de rikeste individene. De små fiskene går i skattegarnet, mens de store svømmer fritt på det åpne hav.

Kjetil A. Jakobsen. Foto: ,

De sosiale forskjellene vokser både i USA og Europa. Dermed rakner 1990-tallets sosialliberale eller høyresosialdemokratiske konsensus, tradisjonen fra Clinton, Blair, Schröder og Stoltenberg. Den utfordres av høyreradikalisme og religiøs fundamentalisme, men også av nysosialister som Sanders og Jeremy Corbyn.

Tilbake til nasjonalstaten?

Et vanlig svar blant progressive mennesker har vært at disse utfordringene – miljø, terror, migrasjon og fordeling – sprenger nasjonalstatens rammer og at man må håpe på overnasjonale organisasjoner. EU som har vært og er internasjonalistenes håp i vår verdensdel lykkes dårlig på disse områdene for tiden. Skatteparadisene består også i Europa. EU har ikke lyktes i å takle flyktningkrisen på noen god måte. Også FN sliter. Uenighet mellom stormaktene lammer organisasjonen i forhold til katastrofen i Syria og Irak. Det er lite igjen av den optimismen og vitaliteten som preget FN i Kofi Annans sjefstid.

Så melder spørsmålet seg: Går det en vei tilbake til de nasjonale løsningene i globaliseringens og digitaliseringens tidsalder? Jeg vil svare ved å ta et skritt tilbake til 1997, da den norske statsministeren Thorbjørn Jagland presenterte sin visjon om fremtidens informasjonssamfunn med den berømte metaforen om «Det norske hus». Dette skulle, ble det sagt, ligge i «en europeisk gate» i «den globale landsbyen». Det siste er et begrep som ble utviklet av den kanadiske filosofen Marshall McLuhan. I likhet med de fleste som bruker dette begrepet var nok Jagland ukjent med at «The global village» hos McLuhan ikke betegner noen utopi.

«Etter hvert som sansene våre – hørselen, synet, følelsen har flyttet ut av oss og inn i de elektroniske mediene, har Storebror flyttet inn», skriver McLuhan i The Gutenberg Galaxy fra 1962. «Med mindre vi er oss bevisste denne dynamikken, vil vi leve i panikkartet skrekk [terror], slik det sømmer seg en liten verden av stammetrommer, fullstendig gjensidig avhengighet og en ovenfra pålagt sameksistens.» Dette er McLuhans globale landsby, en krympet verden uten grenser der stammetrommene skremmer.

Ett forslag er at det globale landsbymennesket bør lære seg til å tenke som et globalt storbymenneske. Den terror- og angstherjede pregede globale landsbyen må bygges om i en organisert global metropol befolket av mennesker som har hva den ghanesiske filosofen Kvame Appiah kaller en kosmopolitisk etikk, det vil si en evne til å leve og handle sammen også med mennesker som man ikke har noe særlig til felles med og som man forstår lite av.

Dette gjør vi hele tida i storbyer. Hverken substansiell enighet eller genuin forståelse er nødvendig, men en samtalekultur må være til stede. Appiah viser med eksempler hvordan den grunnleggende høfligheten, som må til for at samtale mellom fremmede skal være mulig, synes å finnes i alle kulturer.

Landsbymennesket som misliker flyten, porøsiteten og alle tings avhengighet av alt kan prøve å gjenreise murene. Han vil ønske å skape en by lik de man særlig finner eksempler på på det amerikanske kontinentet, der de rike bor i gated communities og de fattige i no go zones, gettoer og favelaer, hinsides all myndighet. Den globale storbyen stykkes opp i avvgrensete inngjerdede homogene landsbyer, noen rike, noen fattige.

Den store konfliktlinjen i dagens verden går mellom kosmopolittene, som innser at vi lever i en global storby som krever globale løsninger, og de som vil bygge murer i denne storbyen og reetablere homogene nabolag og gettoer. De siste kan være islamister eller nasjonalister.

I noen sammenhenger kan være riktig å skjerpe grensevernet. Det kan under gitte omstendigheter være riktig å stenge av på Storskog og Svinesund, Lesbos og Lampedusa, men det er ingen varig løsning på den globale storbyens utfordringer.

Les også: Et helt annet Europa kan vokse frem

Hva er gode løsninger?

Aller først si at man må være oppmerksom på at det er oppnådd veldig mye når det gjelder overnasjonal styring. Siden Versaillestraktaten ble inngått i 1919 er statene vevd inn i et omfattende overnasjonal retts- og normsystem. Det er uforståelig for dagens mennesker at europeiske statsledere i 1914 kunne se på krig mellom stormakter som et egnet middel til å vinne ære, landområder, kolonier.

Fredsslutningen etter første verdenskrig betød gjennombruddet for et nytt paradigme i internasjonal politikk som vi fortsatt lever innenfor. Det som var normal realpolitikk i 1914 – krig for å vinne land, kolonier og ære – det er fascisme i 1935. Krig som politisk virkemiddel ble erklært ulovlig av Versaillestraktaten, noe som ble stadfestet ved FN-pakten i 1945. Krigene de siste femti år har stort sett vært borgerkriger eller intervensjoner på vegne av menneskerettighetene og det internasjonale samfunn. Immanuel Kant har seiret over Carl von Clausewitz, noe vi skal være takknemlige for. Der staten går i oppløsning kan det fortsatt bli krig, men krigen er ikke lenger en del av statenes normale verktøykasse for å sortere ut sine mellomværender. Dette gjelder ikke bare i Europa, men også langt på vei i Afrika, Latin-Amerika og Asia.

For det andre er det utviklet er et omfattende system for internasjonal og overnasjonal rett. Domstolene i Strasbourg og Haag dømmer ikke bare mellom stater, men mellom individer. Som et lite land har Norge tjent enormt på verdensrettens fremvekst. Norge ville for eksempel neppe hatt olje- og fiskerikdommene om de ikke var garantert av internasjonal rett. Stormaktene ville tatt dem.

For det tredje foregår utrolig mye overnasjonal styring og regulering, innenfor områder som samferdsel, fortidsminnevern, helsearbeid, teknologi og miljø. Et slående eksempel på overnasjonal styring er reguleringen av internett, gjennom nettverk av frivillige. Mye global styring utøves av utenomstatlige organisasjoner. Et eksempel kan være idretten. Problemet er naturligvis hvem som passer på at globale sivile aktører som FIFA og IOC er lovlydige og hva slags lov de skal lyde.

Næringsliv og teknologi finner praktiske overnasjonale løsninger. Men de overnasjonale institusjonene er svake. Kloden styres, men styringen mangler ofte formelle demokratiske og juridiske rammer, noe som gir konspirasjonsteoretikerne gode vilkår.

Den viktigste positive effekten ved å demokratisere overnasjonal styring er at man skaper politiske offentligheter, noe som er særlig viktig i nettets og de sosiale medienes tidsalder. Disse har dessverre en struktur som fremmer konspirasjonsteoriene. Det nye er at ekkokammerene har armeer, som Daesh, den såkalte «islamske staten».

Den store konfliktlinjen i dagens verden går mellom kosmopolittene og de som vil bygge murer og reetablere homogene nabolag og gettoer.

Les også

  1. Clinton og Sanders barket sammen om helsepolitikk

    Forskjellene mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders kom klart til syne da de to demokratiske presidentkandidatene…
  2. Trump og Sanders vant klart i New Hampshire

    MANCHESTER (VG) Outsiderne Bernie Sanders og Donald Trump feide rivalene av banen i New Hampshire.
  3. Trump til VG: – Vi har en god følelse

    MANCHESTER/SALEM (VG) Donald Trump (69) ligger an til å vinne i New Hampshire.
  4. Kommentar: Big Benn

    Inntil onsdag kveld var Hilary James Wedgwood Benn en forhenværende landbruksminister man måtte ha nerdekunnskaper om…
  5. Et lenge varslet farvel

    Bård Vegar Solhjell er den beste partilederen SV aldri fikk.
  6. Appetitten på midten

    Det sosialdemokratiske prosjektet i vår tid er å gjøre kapitalismens ansikt mest mulig menneskelig.
  7. Kommentar: Det ulykkelige valg

    EGINA (VG) En krise, to presidenter, tre valg, fire år, fem…
  8. Omstridt 66-åring blir ny Labour-leder

    Venstreradikale Jeremy Corbyn (66) er valgt til ny Labour-leder, til tross for at flere fremtredende partikolleger har…
  9. I en annen verden

    Surrealismen rår i det britiske sosialdemokratiet
  10. Madame la president: Fryktet og elsket

    PARIS (VG) Det er neppe noen tvil om at Marine Le Pen blir…
  11. Et helt annet Europa kan vokse frem

    Den nye og svært konservative polske regjeringen kastet ikke bort tiden da velgerne ga dem tillit.

Mer om

  1. USA
  2. EU

Flere artikler

  1. Har den «europeiske eliten» mistet kontakt med egen befolkning?

  2. Bistandstenkningen må revolusjoneres

  3. Corona-tidens falske motsetninger

  4. Nordmenn mangler respekt for autoriteter. Det er en verdi verdt å ta vare på

  5. Kina må stagge Kim

Fra andre aviser

  1. Tyskland og EU kolliderer | Nils Morten Udgaard

    Aftenposten
  2. Enda en bombe

    Bergens Tidende
  3. Snøkrabber, FN og norske soldater i Litauen: Slik preger første verdenskrig oss i dag

    Aftenposten
  4. Står vi foran et sammenbrudd av verdensorden? | Henrik Thune

    Aftenposten
  5. "It’s The End of the World As We Know It" (And I Feel Fine?)

    Fædrelandsvennen
  6. De veltet en diktator – men kan de motstå presset fra Saudi-Arabia?

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder