Kommentar

- Men hvor er du fra - egentlig?

Av Hanne Skartveit

Foto: ,

Vi må snakke litt mindre om hvor vi kommer fra, og litt mer om hvor vi skal.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

En ung norsk jente jeg kjenner, har foreldre fra Somalia. Min venn er født og oppvokst i Norge, går på ski om vinteren og svømmer om sommeren. Likevel opplever hun jevnlig at noen spør: «Hvor er du fra - egentlig?»

Det gjør henne usikker. Kan hun, med mørk hud, si «Jeg er norsk»?

En annen ung venn, en gutt, jobber i en barnehage litt utenfor Oslo. På FN-dagen snakket de med barna om verden, og om ulike land. En av de etnisk norske voksne sa, henvendt til et av barnehagebarna:

- Du er fra Somalia.

Barnet så spørrende ut.

- Men jeg er jo norsk?

Min venn i barnehagen hoppet inn i samtalen og forsøkte å redde situasjonen.

- Ja, foreldrene dine er fra Somalia, men du er født i Norge. Du er norsk.

Lett bytte

Denne historien er deprimerende. Den forteller så alt for mye om hvordan vi som samfunn skaper skiller mellom «dem» og «oss» helt fra barndommen. Og den viser hvordan både nykommerne og deres barn, og vi som har bodd her i generasjoner, ofte strever med å se hverandre som medborgere og landsmenn.

I de fleste tilfeller går det bra. Nordmenn er i det store og hele tolerante og hensynsfulle folk. Men hyppige enkeltepisoder river ned.

Resultatet er at mange føler seg som utlendinger i sitt fødeland Norge, og som utlendinger når de er på besøk i foreldrenes hjemland. Deres opplevelse er at de ikke hører helt hjemme noe sted.

Derfor kan noen bli et lett bytte for mennesker som tilbyr et hjem. Tilhørighet. Synlighet. Og kjærlighet. Filmskaperen Deeyah Khan beskriver det godt når hun sier at det ikke er hat som driver unge mennesker inn i ekstreme miljøer. Tvert om. Det er løfter om kjærlighet, om et sted å høre til, et sted der de kan bli del av et fellesskap, og spille en rolle.

Les Skartveits kommentar: Popstjernen som slo tilbake

De færreste unge muslimske nordmenn blir del av ekstreme miljøer. Selvfølgelig. Utfordringen ligger i å få enda flere til å føle seg som en del av et åpent, demokratisk miljø – del av det norske samfunnet, akseptert på linje med andre nordmenn.

Hijab

Hvis ikke vi ser dem som en av oss, kan vi ikke bli overrasket over at de ønsker å markere at de hører hjemme et annet sted. For eksempel ved å bruke hijab.

Hijaben markerer tilhørighet til en gruppe. Og avstand til storsamfunnet. Hijab, særlig på småjenter, er et plagg som ikke hører hjemme i vårt samfunn. Vi vet at presset i mange muslimske miljøer er stort for å sørge for at døtre opptrer i tråd med æreskodekser og tradisjoner. Jo mer utbredt det blir med hijab på småjenter i norsk skole, jo vanskeligere kan det bli for muslimske familier å la døtrene gå med håret fritt.

I den muslimske verden er det vanlig at de som bruker hijab, begynner med det når de blir kjønnsmodne. Vi vet at det er lettere å ta på seg hijab enn å ta den av. For norske småjenter som blir vant til et slikt plagg, vil det bli et mer dramatisk valg å velge å gå inn i voksenlivet uten hijab.

Spørsmålet er om et forbud mot hijab i barneskolen er veien å gå. I første omgang tror jeg muslimske miljøer må ta ansvar. Foreldre må tenke grundig gjennom om de virkelig ønsker at døtrene deres skal markere avstand til samfunnet de lever i – eller om de heller skal la barna få vokse opp som andre norske barn.

Krav til presisjon

Nykommerne må gjøre sin del av jobben for å bli en del av det norske samfunnet. De må følge noen ufravikelige norske grunnverdier. Likestilling, ytringsfrihet, likhet for loven.

Les Skartveits kommentar: Mannssjåvinister i kvinnelandet

Men også nordmenn som har bodd her i generasjoner har en jobb å gjøre. Det er åpenbart at det pågår diskriminering på boligmarkedet og i arbeidslivet. Like alvorlig er blikkene som viker. Oss mennesker imellom.

Vi har en ganske god debatt om disse spørsmålene i Norge. Mye takket være modige unge kvinner som Shabana Rehman, Kadra, Saynab og Amal Aden. De har åpnet den norske debatten, slik at vi alle kunne snakke om det som er vanskelig.

Jo vanskeligere og mer følsomme spørsmålene er, jo større er kravene til presisjon. Til edruelighet og til riktige fakta - ikke bare de fakta som passer med ens egen virkelighetsoppfatning.

Norge for nordmenn

Det er lett å forstå at mange unge mennesker opplever tonen i kommentarfelt og i deler av den offentlige samtalen som fremmedgjørende. At de kan oppleve en helt nødvendig religionskritisk debatt om islam som et angrep på muslimer - fordi enkelte deltagere i debatten uttrykker seg på en måte som kan forstås nettopp slik.

Debatten har for mange innslag av hat fra ekstremister på alle sider. Faren er at moderate stemmer viker unna fordi de ikke orker. Men da gjør de en alvorlig feil.

Hvis målet er brobygging, så må samtalene være direkte, ærlige og kontante. Med respekt. Det er når vi ser hverandre som likeverdige, at vi kan ha de konfronterende dialogene som vi er nødt til å ha for å få dette samfunnet til å henge sammen.

Det er på tide at vi begynner å snakke om Norge for nordmenn. For alle nordmenn, uavhengig av hvor foreldrene eller besteforeldrene deres har vokst opp.

Det krever mye av oss alle. En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.

Mer om

  1. Innvandring
  2. Integrering
  3. Oppvekst

Flere artikler

  1. Mannssjåvinister i kvinnelandet

  2. Monsterbrakkebyer ingen løsning

  3. Innstrammingsillusjonen

  4. Støre og tankenes flukt

  5. Politikerne i Høyesterett

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder