Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Kommentar

LO på EØS-villspor

Ingen seriøse myndigheter kan tillate cowboytilstander i arbeidslivet, slik vi ser i visse deler av byggebransjen. Men svaret er alt annet enn en usikker, uviss og unødvendig «Norxit». Det eneste reelle alternativet til EØS-avtalen er fullt EU-medlemskap.

Om norske politikere lærte noe av valget i september, så er det at man må ta folks frustrasjoner på alvor, og ikke avfeie dem som smårusk i maskineriet. «Stø kurs» er en fristende parole for politikere med kullsviertro på egne ideer og beslutninger, men den kan også føre til fartsblindhet. Erna Solbergs regjering burde vite alt om dette nå.

Kanskje er det slik at EØS-avtalen, denne vår klart viktigste internasjonale avtale ved siden av Nato-medlemskapet, undertiden behandles som en hellig ku man helst ikke vil røre, nærmest uansett hva som skjer på bakken, eller på «gølvet». For hvis man ikke tar høyde for at det finnes nedsider med denne kompromissløsningen Norge har valgt i forholdet til Europa, så gir man kreftene som vil kappe fortøyningene til EU og slå inn på en proteksjonistisk kurs en høyst unødvendig – og ufortjent – upper hand.

For én ting er sikkert: Et «Norxit»-scenario gjennom en utmeldelse av EØS er en særdeles elendig idé som vil sette titusenvis av norske arbeidsplasser i fare.

les også

EØS-drama i LO: Vil stemme for utredning og utmelding av EØS

Akkurat nå pågår det som nærmest har blitt en rituell dragkamp om EØS-avtalen på Fellesforbundets landsmøte. Fellesforbundet er LOs mektigste privat sektor-forbund med 160.000 medlemmer, og som nå også teller transportarbeiderne, som tradisjonelt tilhører nei til EU-siden i LO-familien. Som alltid mobiliserer ytre venstre alt de kan for å få grepet om LO, i kampen mot «EUs markedsliberalisme» og det kapitalistiske systemet i sin helhet.

Og like som alltid er det evighetsmaskinen Boye Ullmann som fronter kampen mot EØS, «på vegne av Rørleggernes fagforening», som han ble introdusert som da NRKs Politisk Kvarter diskuterte saken like før helgen. Formelt sett er det selvsagt riktig. Ullmann er organisasjonsarbeider i Rørleggernes Fagforening, og gjør en viktig og utrettelig jobb i kampen mot sosial dumping på byggeplasser der utenlandske arbeidere dominerer, ofte på kontrakter knapt verdt papiret de er skrevet på. Regjeringens lunkne holdning til problemene i bransjen gir Ullmann gode kort for hånden.

les også

Makt og ansvar i Folkets hus

Men i denne sammenhengen er Ullmann først og fremst Rødt-politiker og faglig leder i organisasjonen Nei til EU. Han trådte sine politiske barnesko i AKP(m-l), og har vært en markant, noen vil si hyperaktiv, skikkelse på ytre venstre siden de harde 70-åra. De gamle AKP-erne er ideologiske nasjonalister («steng grensene», som det noe overspent het i en periode på 70-tallet), og motstanden deres mot alt som smaker av overnasjonalitet, EU og Brussel har knapt sin like på denne siden av den britiske, erkekonservative parlamentarikeren Jacob Rees-Mogg.

I LO har Ullmann og hans kamerater i mange tiår jobbet systematisk for å utfordre ledelsens sosialdemokratiske ansvarlighetslinje, som har gjort LO til en en konstruktiv hovedaktør i det særegne trepartssamarbeidet som preger den norske og nordiske arbeidslivsmodellen. I Ullmanns formative AKP-år på 1970-tallet ble LO-ledelsen, i likhet med Ap-toppene, sett på som kapitalismens lakeier og fiender av arbeiderklassen. I dag skriver Ullmanns parti Rødt i sitt prinsipprogram at «arbeiderbevegelsen har et sjikt av profesjonelle ledere som synes å lytte mer til parti, stat eller til og med EU, enn med den organiserte arbeiderklassen». Dette «maktapparatet utgjør et hinder for ei kamplinje, og for at krav og aktivitet fra grunnplanet vinner fram».

les også

Fellesforbundets tillitsvalgte tar ansvar

Mer aktivisme og mer kamp er altså venstreradikalernes oppskrift på et bedre arbeidsliv i et Norge. I tillegg, altså, til å skrote en EØS-avtale som har stor støtte i befolkningen og som har skapt borgfred i den betente EU-saken, som ved flere anledninger har skapt så dype sår, også i arbeiderbevegelsen. Akkurat slik vi ser i den nær fastlåste og dypt sørgelige Brexit-striden i Storbritannia.

For mens oppslutningen om EU er stor i medlemslandene, ikke minst blant venstreorienterte partier og bevegelser, slår altså norske venstreradikalere sine pjalter sammen med den britiske høyresiden og de nasjonalkonservative partiene på kontinentet. Det er en besynderlig allianse.

Klarer ikke ledelsen i Fellesforbundet med leder Jørn Eggum i spissen å stagge den stadig mer offensive nei-siden, kan forbundet på onsdag ende opp med et vedtak som krever både utmelding og en utredning av «alternativer» til EØS-avtalen. Det er dypt bekymringsfullt, og kan i neste omgang føre til at LO som sådan ender opp med et krav om at Norge må ut av EØS.

Det vil i så fall være den mest dramatiske omdreiningen i norsk Europa-politikk på mange, mange år, og det i en tid der verden trenger mye mer, og ikke mindre internasjonalt samarbeid. EØS har sine demokratiske utfordringer – vi må stå på gangen når politikk og regler som angår oss direkte blir utformet og vedtatt. Men dette kan løses gjennom det som er det eneste reelle alternativet: Å bli gjenforent med våre naboland og viktigste handelspartnere som fullt medlem i EU.

les også

Island elsker EØS

Tirsdag går Jonas Gahr Støre på talerstolen i Folkets Hus med et klart og ubestridt budskap til Fellesforbundets delegater: EØS er helt avgjørende for norske arbeidsplasser og industri. For Støre og Ap er romsteringen i LOs største industriforbund en særdeles lei nøtt for et parti som, for si det med innestemme, har mer enn nok å slite med fra før.

I gamle dager, for ikke å si «på Gerhardsens tid», hadde Ap- og LO-ledelsen holdt opprørerne i sjakk og sørget for å på plass politiske akseptable vedtak og uttalelser – basert på fakta på bakken. For la det være ingen tvil: Kampen mot sosial dumping, ulovlig innleie og cowboytilstander i arbeidslivet skal og må være en av sosialdemokratiets aller viktigste saker. Det lar seg selvsagt gjøre også innenfor EU-/EØS-familien, hvis man virkelig vil det.

Men nå kan altså kreftene som vil trekke landet ut av Europa og omforme den samarbeids- og tillitsbaserte arbeidslivsmodellen i Norge vinne frem i sin årelange kamp innad i fagbevegelsen. Det er alt annet enn betryggende – ikke minst for Fellesforbundets egne medlemmer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder