MISTET SØNNEN: Helge Reistad med sønnen Yann-Eric og Yann-Erics mor Colette. Foto: Privat

Debatt

Signalfeil: Når alle signaler lyser rødt

Jeg har vært gjennom mange dramatiske situasjoner gjennom et langt liv, og jeg har kjent godt til depresjonene som vårt yngste barn har slitt med. Likevel opplevdes det som et sjokk da vår Yann-Eric avsluttet livet i en alder av 46 år i april 2018.

HELGE REISTAD, far

Yann-Eric var et gaverikt menneske som ble sett opp til av mange, og vi minnes hans humor, varme, nærhet og kjærlighet, og ikke minst: hans dynamiske skaperkraft.

Noe av dette ble belyst i VG Helg lørdag.

18.mai fortalte Helge Reistad om sønnen Yann-Eric i VG Helg og på VG+.

les også

– Vi kan i hvert fall trøste oss med at Yann hadde et rikt liv

Pluss content

For å forstå hvorfor noen velger å avslutte sitt eget liv, må man gjerne inn i hodet på vedkommende. Helt inn til hjernens detaljrikdom, og til den autonome (ikke viljestyrte) delen av nervesystemet.

Heldigvis reagerer vi i samsvar med kroppens signaler de gangene vi trykker inn bremsepedalen i bilen uten å vite hvorfor, men oppdager snart at det var fordi en syklist kom kjørende i full fart over gangfeltet eller en lekeball kom trillende fra en hage.

Det tar gjerne et sekund eller mer fra de ikke-bevisste signalene lar oss identifisere følelser eller blir omgjort til bevisste tanker. Kroppen – på signal fra hjernen – reagerer instinktivt: Fare! Brems! Gi gass! Styr unna!

Alt skjer i brøkdelen av et sekund når reptilhjernen aktiverer bevegelse, pust og hurtige hjerteslag. Alarmen går, og kroppen innstiller seg på angrep, flukt eller frys («ikke rør deg»).

Hos noen individer blir signalsystemet overstimulert slik at det opplever fare nesten hele tiden, natt som dag.

EVENTYRLYSTEN: Yann-Eric Reistad var på reise i store deler av sitt liv. Foto: Privat

Vi prøver å lytte til tanken om at alt er trygt og godt; et normalt liv, ikke vær redd, alt går bra, men det hjelper ikke. Kroppen reagerer med angst, og alt som skjer blir tolket negativt. Vi våkner om morgenen, bader i svette og martres av vonde tanker. Det smerter. Vi ønsker å dø, å slippe unna alt. Denne formen for livssmerte, (mal de vivre), hjemsøker mange i korte eller lengre perioder. 

Hos noen blir den en permanent tilstand, som overskygger alt, og som gjør enkelte arbeidsudyktige. De blir syke, ute av stand til å klare seg i livet.

Jeg har forstått det slik at denne tilstanden kan det i mange tilfeller gjøres noe med. Og blir den oppdaget tidlig i livet og barnet raskt får oppleve god respons på sine behov og møtes i trygge situasjoner og lek, kan uheldig utvikling forhindres. Mange barn utvikler angst og uro fordi de ikke blir sett, akseptert og elsket av sine nærmeste, eller fordi de blir manipulert av folk de stoler på eller er avhengige av. Utrygge barn blir ofte ertet, mobbet eller utstøtt fra fellesskapet, de blir hakkekyllinger. 

FAMILIE PÅ FIRE: Yann-Eric på bursdagslunsj med søsteren Liv-Unni, moren Colette og faren Helge Reistad. Foto: Privat

Ofte får erting eller mobbing lov å utvikle seg i barnehage, skole og foreningsliv, uten at noen klarer å fange opp de kroppslige signalene som f.eks. tilbaketrekning, manglende deltagelse i lek og sosialt samvær, sinne, utagerende oppførsel, risikosøkende adferd osv. De ansvarlige lederne reagerer ikke, eller de reagerer feil.

Og plutselig er det for sent og vi blir låst fast i et nettverk av  autonome (ikke viljestyrte) reaksjoner.

Alt blir tolket som fare, vi fryser fast i et destruktivt mønster og retter angrepene mot oss selv for å slippe smerten: Vi skjærer oss til blods, drikker oss sanseløse, slutter å spise, spiser for mye, bruker opp alle pengene på tøys og tull, eller utsetter oss selv og andre for dødelige farer.

Eller mest ekstremt, gjør kort prosess og avslutter livet. 

Alt på grunn av signalfeil, eller signalkollisjon, der individet ikke lenger klarer å håndtere den over tid oppståtte mangelen på balanse mellom den ikke viljestyrte og den bevisste delen av hjernen. Kroppen kommer i en konstant beredskap som ikke er til å leve med.

Så både i trafikken, i kunsten og i kroppen er det en rekke signalsystemer eller språk som må kodes og tolkes riktig. Vi må spørre oss selv: Er det jeg som tolker feil de signalene jeg mottar eller blir de signalene jeg sender ut feiltolket?

Å se, bli sett og verdsatt er sentralt i arbeidet med å nå fram til  den andre ved å uttrykke seg klart, presist og meningsfylt. Dette mener jeg er grunnleggende i alle former for kommunikasjon mellom mennesker. Barn må fra første øyeblikk få anerkjennelse for sine behov og etter hvert oppmuntres til å uttrykke seg og sette ord på sine opplevelser, følelser og reaksjoner. Bare slik får de mulighet til å bli trygge på seg selv og stå imot negative impulser fra samfunnet rundt.

Både barn, ungdom og voksne kan lære å lytte til kroppens signaler og ta hensyn til dem, slik at vi beskytter oss adekvat i farlige situasjoner og at vi blir i stand til å anerkjenne egen eksistens og ta imot kjærlighet og oppleve glede.

AVSLUTTET LIVET: Yann-Eric døde på sin 46 års dag. Familien har valgt løkkeskrift på gravstenen, slik han lærte på den franske skolen i Oslo. Foto: Privat

Det er viktig at det autonome nervesystemet i kroppen kan spille på lag med hjernens tanker (språket), og at individet dermed kan håndtere stimuli fra omverdenen på en balansert og adekvat måte.

Hvis ikke, kan det bli kortslutning.

Helge Reistad er far til Yann-Eric. Han har undervist  i drama-pedagogikk og teaterkunstnerisk virksomhet fra 1966. Gikk av som 1.amanuensis ved OsloMet i 2005 pga. senskader av polio.

Referanser: Noen av disse områdene er behandlet i boken «SE MEG-et personlig essay» (Helge Reistad, 2012). Se også: «Hjernen er Stjernen» av Kaja Nordengen på Kagges forlag, 2016, og: «Rewire Your Anxious Brain»,  Pitman, C. M. & Karle, E. M. New Harbinger Publications Inc, 2015, og: Dr.d. Joseph E. LeDoux sine bøker og vitenskapelige artikler om samspillet mellom amygdala, hormon-kjertler, cortex og andre deler av kroppen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder