HANDLINGSPLANER: – Blir det litt mye? Om litt like temaer? Er de behovsvurdert egentlig, spør kronikkforfatteren. Foto: JØRGEN BRAASTAD

Debatt

Kan det bli for mange handlingsplaner? Tydeligvis ikke!

På Forvaltningskonferansen i november sa politidirektør Benedicte Bjørnland at politiet var omfattet av 25 ulike handlingsplaner, med til sammen 220 ikke-ressurssatte tiltak. Vi trenger ikke flere, sa hun, og formidlet at politiet må prioritere for å klare samfunnsoppdraget sitt.

HEIDI VIBEKE PEDERSEN, statsviter

Men 1. januar fikk hun én til: Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2020-2023), med 50 nye tiltak totalt for offentlig sektor. I planen står det at den henger sammen med følgende andre: 

- Regjeringens integreringsstrategi (2019-2022), 54 tiltak
- Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020), 11 tiltak
- Strategi mot hatefulle ytringer (2016–2020), 23 tiltak
- Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, 45 tiltak
- Kommer: Nasjonal handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer 

Vi har dessuten en handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (LHBTI, 2017-2020) med 40 tiltak. Og på toppen av kremkaken: Gruppa jeg selv tilhører – skogfinnene – får nå også en plan. Nærmere bestemt en stortingsmelding om nasjonale minoriteter (jødar, kvener, rom, romanifolket, skogfinner). Årsaken er «lavt kunnskapsnivå i befolkningen om nasjonale minoriteters historie og situasjon».

les også

Ber regjeringen om mindre hard retorikk om innvandrere og muslimer

Jeg liker jo tanken på en egen plan for min gruppe, og håper det blir noe tilskuddsmidler å søke på. Og handlingsplaner kan være viktige for å løfte en gruppe som har blitt offer for urett, som definitivt fortsatt ligger der (om ikke akkurat for skogfinner). Men likevel: Blir det litt mye? Om litt like temaer? Er de behovsvurdert egentlig? To ting bekymrer meg:

1: Økt byråkratisering uten bedre tjenester

Det følger gjerne ikke midler med handlingsplaner. Tiltak må da prioriteres innen rammen man har. Hvordan gjøre det, uten at det går ut over andre viktige prioriteringer? Kanskje har regjeringen sett det samme, i alle fall blir det nå et eget statssekretærutvalg for å holde styr på alt. 

Og det skal rapporteres. Det er faktisk et mål i seg selv i den nye planen. Det ble fra 1. januar nye regler for «aktivitetsplikten offentlige myndigheter har i egenskap av å være myndighetsutøver og tjenesteyter». Offentlige myndigheter får en plikt til å redegjøre for hva de gjør for å integrere hensynet til likestilling og ikke-diskriminering arbeidet. Blant annet skal de «motarbeide stereotypisering».

Det er Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) som skal følge opp at det offentlige overholder denne aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Rapportere om stereotypier? Hva innebærer det? Her ser det ut til å bli vekst i en perlerad av direktorater. LDO ønsker også at flere med minoritetsbakgrunn til å klage til ombudet, og de etablerer en lavterskeldomstol for #metoo-saker. Har man vurdert Konfliktrådet og Sivilombudsmannen? Jeg håper det ligger en behovsanalyse bak og ikke bare ideologi når man rigger opp nye systemer. 

les også

Erna Solberg etter Behns selvmord: – Vi må våge å prate om de vanskeligste tingene

2: For mye gruppetenkning

Det er skummelt å kritisere slike handlingsplaner. Hvem er jeg til å mene noe om en gruppe jeg ikke selv tilhører? Er jeg ikke opptatt av rettighetene til homofile og religiøse minoriteter kanskje? Ser jeg ikke angrepene på jøder og uretten mot tatere og samene? Det økte hatet?

Jo! Og der er noe av problemet. Det går liksom ikke an å diskutere, det passer seg ikke å være negativ til enda en plan. Men vi bør passe på nå. Identitetspolitikken går på fornuften løs og skaper et irrasjonelt gruppesamfunn, skrev Knut Olav Amås i Aftenposten før jul. Han pekte på at tenkingen på sitt verste bryter med hensynet til likebehandling for alle. 

les også

Identitetspolitikkens trollspeil

Det kan også ta bort oppmerksomhet på andre skillelinjer som skaper utenforskap, som økonomisk ulikhet. Klasseskille har for eksempel lite plass i identitetspolitikken. Er du hvit, er du heldig og litt rasist. Er du minoritet, er du kun i offerkategorien. Sånn er det bare. Den nye planen ser ut til å følge dette sporet, og ikke såkalt «omvendt rasisme». For eksempel når en religiøs gruppe betrakter andre som vantro. Jeg tror planen hadde vært mer relevant om den tok for seg rasisme og diskriminering alle veier. 

«Offentlige virksomheter skal gi likeverdige tjenester uavhengig av etnisitet eller religion», står det i planen mot rasisme og diskriminering. 

Vi skal ha «likeverdige offentlige tjenester for særlig utsatte grupper», står det i LHBTI-planen.

Man kunne også ha sagt likeverdige offentlige tjenester for alle. Men det hadde vel blitt for enkelt.

Godt nytt handlingsplan-år!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder