VOND VEKKER: – Drapet på George Floyd har vært en vond vekker som har skapt en ny bevissthet om hvilken brutalitet man i ulike samfunn utsettes for på grunn av din medfødte hudfarge, skriver Munir Jaber. Foto: FRM

Debatt

Når er det nok?

Alle fortjener å et leve liv uten rasisme og diskriminering.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

MUNIR JABER, rådgiver i LO

Ofte er det vanskelig å innrømme egne feil og mangler. Derfor er det ikke overraskende at flere har vanskelig for å innrømme at det finnes rasisme i Norge. Bare fordi du ikke har opplevd det betyr det ikke at det ikke skjer.

Min mor er marokkansk, og pappa er fra Eritrea. Jeg er født og oppvokst i Oslo – og har aldri bodd noe annet sted. Først Sinsen, deretter Furuset og nå bor jeg på Grønland. Jeg har sett at samfunnet behandler meg annerledes på grunn av hudfargen og navnet mitt.

les også

Når vi ikke lenger hører om George Floyd

For noen år siden skulle jeg og en kompis leie leilighet sammen. Han var student fra Stavanger, jeg var ferdigutdannet, i fast jobb og hadde solide referanser. Vi delte annonser mellom oss, og tok kontakt. Jeg fikk ikke svar fra noen av utleierne, han fikk kjapt svar om tilgjengelighet og visning. Selv da vi sendte melding på samme leiligheter fikk bare en av oss svar. Det var et hardt slag i trynet - å få tydelig beskjed om at byen du er født og oppvokst i, ikke er like åpen for meg med mørkere hud og ikke-norsk etternavn.

To måneder etter 22. juli 2011 møtte jeg en bekjent. Så kort tid etter terroren, gir samtaleemnet seg selv. Plutselig sier hun «Jeg er ikke enig i handlingene hans, men han har jo rett.» Som muslim med foreldre født og oppvokst i afrikanske land, og mitt livs mareritt fra Utøya friskt i minne, falt verden på nytt litt sammen.

Etter en av de magiske sommerkveldene i Oslo, sto jeg og ventet på taxi ved Youngstorget. Når det endelig var min tur dukket to unge gutter opp, hvor den ene ropte «lar du den jævla negeren få den?» mens de så mot sjåføren og peker på meg. Når han oppdaget at taxi sjåføren også var mørkere i huden, sa han til kompisen sin «de er samme sort, drit i det».

les også

Hvorfor er frontene så steile i rasismedebatten?

Dette er kun tre eksempler på hva som har møtt meg. Mange har opplevd langt verre situasjoner. Det er alvorlig at unge jenter med hijab blir spyttet på og skjelt ut – unge med ikke-norske navn som søker jobber for et helt liv uten å få svar eller innkalling til intervju – eller at venner blir diskriminert når de skal ha en hyggelig kveld ute.

Drapet på George Floyd har vært en vond vekker som har skapt en ny bevissthet om hvilken brutalitet man i ulike samfunn utsettes for på grunn av din medfødte hudfarge. Resultatet er demonstrasjoner i hele verden – å tro at Norge er et unntak er i beste fall naivt. I verste fall farlig.

Når rasisme og diskriminering blir påpekt, er det noen som prøver å vri det til å handle om noe annet. Etter at terroristen Manshaus drepte sin søster og angrep norske muslimer, valgte Siv Jensen å påpeke at unge muslimer ikke ville håndhilse. Etter #BlackLivesMatter demonstrasjonen utenfor Stortinget, ble det størst debatt om brudd på smittevernreglene. Når unge nordmenn står frem og forteller om åpenbar rasisme, bruker tidligere justisminister fra Frp, Per Willy Amundsen, muligheten til å belære oss om at dette ikke finnes. Lite visste vi at det var middelaldrende hvite menn fra Harstad som er målestokken for nivået av rasisme – man lærer så lenge man lever.

les også

Hun har kjempet hele livet mot rasisme: – Denne gangen føles det annerledes

Isolert sett er både debatter om smittevern og kulturelle kjøreregler viktige. Ofte blir de en avledning fra å ta et kollektivt oppgjør med de strukturelle utfordringene som fører til at mange blir diskriminert og offer for rasisme. Når debatten heller handler om smittevernregler enn rasisme, trenger vi ikke tenke på hvorfor du ikke får bolig med et ikke-norsk navn. Ved å diskutere håndhilsning igjen og igjen, får vi ikke en debatt om hvor pinlig det er at næringslivet i Norge ikke evner å rekruttere bredere, også til ledende stillinger.

15.000 mennesker utenfor Stortinget er beviset på at utfordringene er der – og at det haster å løse dem.

Vi har gått gjennom mye og fått til mer – sammen. Vi har en gyllen mulighet til å erkjenne at også vi har feil og mangler. Det er først når vi får hodet opp av sanden at vi kan starte rasisme-dugnaden. Der kan vi ikke stå å mene at det ikke er noe å ha dugnad for. Alle fortjener å et leve liv uten rasisme og diskriminering. Det er nok nå.

Mer om

  1. Rasisme
  2. Diskriminering
  3. George Floyd
  4. Eritrea

Flere artikler

  1. Kamp mot all rasisme, der du jobber, der du bor!

  2. Regjeringen bekjemper rasisme

  3. Rasisme er tabu

  4. Paulini har opplevd rasisme hele livet: – Når skal nordmenn akseptere at ikke alle nordmenn er hvite?

  5. La oss lytte og lære

Fra andre aviser

  1. – Bekymringen for å «tråkke feil» brukes som en unnskyldning for å ikke å jobbe med egne fordommer, mener Sarah Zahid.

    Bergens Tidende
  2. Nordmenn med innvandrerforeldre opplever like mye diskriminering som foreldrene

    Aftenposten
  3. Rasisme- det angår oss!

    Fædrelandsvennen
  4. Debatt: – Norge er ikke et rasistisk land

    Bergens Tidende
  5. Debatt: – Jeg er hvit i huden, har blå øyne. Likevel har jeg opplevd rasisme.

    Bergens Tidende
  6. Fire av fem mener innvandrere opplever diskriminering i Norge

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder