En brors historie

Hvorfor kan ikke en bror være en søsters sterkeste støttespiller istedenfor hennes vokter?

TARIQ ARSHAD, Support not protect

Jeg kom til Norge som toåring sammen med mamma og storesøster fra Pakistan. Siden fikk jeg to søstre og en bror som alle vokste opp i Oslo. Jeg har drevet flere år med kampsport. Nå går det stort sett i styrketrening. Men hvem er det andre ser meg som?

Dette har jeg tenkt mye på etter at jeg i høst begynte å jobbe for Support not Protect.

Support not protect er et Bergens-initiativ mot negativ sosial kontroll for og med brødre, startet av Leila Rossow, Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik. Prosjektet traff meg midt i hjertet da jeg første gangen hørte om det. Jeg opplevde i barndommen på nært hold hvor livsfarlig negativ sosial kontroll kan være. En grusom hendelse i nabolaget kom til å prege meg og min familie siden den gangen. 

Året jeg var russ møtte jeg en lærer jeg ikke hadde sett på en stund. Hennes første spørsmål til meg var «dere har vel ikke tvangsgiftet storesøsteren deres»? Jeg var sjokkert, flau og overrasket. Hva hadde jeg gjort for at hun skulle tro at jeg ville utsatt min kjære søster for noe sånt? Søstera mi er ryggraden min, jeg hadde aldri satt henne i en slik situasjon. Jeg smålo, prøvde å ignorere spørsmålet og komme meg unna situasjonen. Siden tenkte jeg masse over det som hadde skjedd. Hvorfor kan noen gå ut fra at det er normalen?

Kanskje fordi vi ikke har vært tydelige om at mange av oss velger annerledes?

Veldig mange gutter har ikke rom eller språk for å snakke om den rollen de har overfor søstrene sine. Dette er det vi er opptatt av når vi i Support not protect i høst har begynt med skoleundervisning i Bergen sammen med Raftostiftelsen. Vi deler klassene inn i jente- og guttegrupper og lar guttene tenke gjennom hvem de er gjennom rollespill. Responsen har vært veldig god, og guttene er de som snakker mest. Først og fremst inviterer Support not protect brødre til å velge å støtte sine søstre, ikke beskytte og kontrollere dem. Mange gutter kjenner seg presset til å være en vokter. Mange gjør det mot sin vilje, men foreløpig er det veldig få som er bevisst om at også dette er en form for sosial kontroll.

Dersom vi ikke begynner å snakke høyt om presset også vi gutter utsettes for, vil heller ikke jentene bli fri noen gang. Jeg er derfor glad for at Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet inviterte Support not protect til samling for alle ansatte sist uke.

Å stå med ett bein i to kulturer; den pakistanske og den norske, ble for alvor synlig for meg og mange med meg på ungdomsskolen. Vi kjente presset hardne fra jevnaldrende, familien og miljøet rundt oss. Jeg tenkte mye, som alle ungdommer gjør. Men jeg skulle ønske det var mer rom for å prate om de vanskelige tankene våre. Å skille seg ut fra majoriteten var skummelt. Jeg havnet hele tiden i situasjoner hvor jeg ble satt i bås. Hvorfor? Det skjønte jeg ikke på den tiden. Med årene kom forståelsen. Menneskene rundt meg i ungdomstiden hadde også sine utfordringer. Noen måtte kjempe mye hardere enn andre.

Først på videregående jeg ble introdusert for noe som ga meg nye «briller» til å se det store bildet gjennom. Jeg ble spurt om å være med i elevmeglergruppen av en miljøarbeider ved skolen. Der møtte jeg en ny verden, jeg klarte å sette ord på følelser og tanker som jeg hadde. Alle disse erfaringene har jeg nå tatt med inn i Support not protect, Og jeg tror – jeg vet – at vi trengs.

Da jeg skrev om min nye jobb i Support not protect på Facebook, fikk jeg en melding fra en klok person som jobber tett med ungdom i Oslo. Han er bekymret over å se unge gutter uten mannlige forbilder som mangler tilhørighet. Gutter som er født i Norge, men ikke kjenner seg norske. Som har fedre som aldri er hjemme, gutter som på mange måter er dømt til utenforskap. Meldingen hans var sterk lesing. Hva kan jeg med min bakgrunn gjøre for guttene?

Jobben gir meg muligheten til å være en bror på en annen måte, men ikke minst få et språk å snakke om følelser i, og lære det videre.

Nylig hadde jeg en telefonsamtale med min mor, vi snakket om kjærlighetsspråket, den evnen til å sette ord på følelser og tanker. Jeg fikk en følelse av at min mor var stolt over at jeg hadde såpass god relasjon til mine søsken. Det at de ringer meg først uansett hvilke utfordringer de møter på om det er skole, jobb eller privatlivet. Jeg er også veldig glad for at omgivelsene formet meg slik.

«Jeg skal ikke klippe vingene på dattera mi», sa en gang faren til Malala. Den setningen traff meg sterkt. Jeg har jo ingen døtre tenkte jeg men jeg har tre søstre som jeg er utrolig glad i. Jeg har bestemt meg for at vil de fly, så skal jeg hjelpe dem med å fly. Hvis de ønsker noen med på eventyret deres, skal de frivillig velge meg. 

Mine søsken har tillit til meg, de åpner seg for meg, vi ler sammen, vi gråter og til tider skriker vi til hverandre. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger enkelte av oss har blokkert hverandre, det er liksom det verste du kan gjøre i dag.

Men jeg kan stolt si at jeg har råtøffe, fantastiske og veldig kloke søsken. Jeg skal ikke kontrollere deres liv, de skal gjøre sine egne erfaringer i livet. Møter de motstand skal de ikke tvile engang på at jeg står bak dem. 

En venn overhørte en gang en telefonsamtale mellom meg og en av mine søstre. Etter samtalen sa han til meg «dere er veldig åpne med hverandre, det er ikke så normalt mellom bror og søster». Jeg ante at undertonen hans var negativ og skeptisk. Min umiddelbare reaksjon var; Hvorfor kan ikke en bror være en søsters sterkeste støttespiller? Istedenfor hennes vokter? Det er ingen som har snakket om denne muligheten åpenlyst før. Det er rett og slett på tide at vi brødre får ropt ut hvor høyt vi elsker våre søstre.

Vi er ikke frie før søstrene våre er frie.