Foto: Roar Hagen

Kommentar

Salmen som ble sensurert

Gjennom 150 år var den salmelitteraturens største hit: Den forente britene under krigen og borgerrettighetsbevegelsen i USA på 60-tallet. Så ble den selve bildet på en kristen militarisert retorikk, et politisert symbol for de ultrakonservative – og skrevet ut av salmebøkene.

Andre pinsedag for halvannet århundre siden kunne publikum første gang høre Fremad, Kristi stridsmenn. Eller Onward, Christian Soldiers som den daværende engelske landsbylæreren, senere presten og forfatteren Sabine Baring-Gould (1834-1924), kalte sangen han hadde skriblet ned.

Opprinnelig bruksdramatikk i taktfast form, skrevet for barn i forbindelse med en pinsetilstelning i Horbury, West Yorkshire i 1865. En sang elevene skulle synge på sin vei fra en skole til en annen. Men Baring-Gould fant ingen høvelig tekst med rytme som det kunne marsjeres til, så han bestemte seg for å lage en selv.

Fremad, Kristi stridsmenn, frem til hellig strid!
Foran oss går Jesus, som i fordums tid!

Leilighetslyrikk det tok et kvarter å fullføre, ifølge dikterens biograf. Noe som senere skulle gjøre ham brydd da nødrimene på haltende verseføtter ble omfavnet av kirkesamfunn verden over og etter hvert sunget ved statsbegravelser, minnemarkeringer og nasjonale høytidsstunder i hele den kristne kulturkrets.

At den ble tonesatt av Arthur Sullivan, den ene halvdel av britenes populære operaduo Gilbert & Sullivan, hadde selvfølgelig også sitt å si.

Nykonservative verdier

Hva Baring-Gould hadde tenkt om Mahalia Jacksons versjon som kampsang for afroamerikanernes borgerrettigheter i det segregerte USA hundre år senere, eller om populærkulturens gjenbruk av hans hymne i tallrike filmer helt inn i vår tid, vet selvfølgelig ingen.

Første gang hørt på kino i Stanley and Livingstone med Spencer Tracy i 1939, deretter som lydspor i alt fra Oscar- og Gullpalmevinneren M*A*S*H til Warren Beattys Red og den erotiske komedien Striptease (Demi Moore) – samt mer enn et dusin andre produksjoner.

I det mindre TV-formatet har salmen vært musikalsk tema i klassikere som Huset på prærien, Herskap og tjenere, Little Britain, Boardwalk Empire og The Simpsons.

Stadig oftere som noe underliggende parodisk. I moderne tid nokså konkret knyttet til Bush-/Cheney-/Rumsfeld-regimet hvor Onward, Christian Soldiers ble brukt av så vel kritikere som tilhengere for både å karakterisere og karikere denne administrasjonens korstog for nykonservative verdier.

Kristus, kongers konge, leder selv sin hær!
Fremad da, til striden! Korset lyser der!

Presidentene Bush

Ved George Bush seniors gravferd like før jul i fjor ble båren med USAs 41. president ført ut av St. Martin's Episcopal Church i Houston til denne salmen. De som fulgte den TV-overførte seremonien vil kanskje huske det eksplisitte bildet av sønnen som synger av full hals idet æresgarden løfter kisten opp fra katafalken.

At hymnen så eksplisitt ble limt til metodisten George W. Bush er strengt tatt en litt pussig identifikasjon, siden det var United Methodist Church som for 30 år siden først begynte å problematisere tekstens krigerske innhold og varslet at den ville bli trukket fra salmeboken deres.

USAs episkopale kirke, anglikanerne i Amerika, fulgte på. Deretter presbyterianerne og Den evangelisk-lutherske kirke. Også fra den økumeniske Australsk Salmebok ble teksten fjernet, mens andre anglikanske kirkesamfunn erstattet den med en nedtonet, omskrevet versjon.

les også

Yngve Kvistad kommenterer: Tusen år med kristendom

Trump-video

En tullevideo på nettet, der Donald Trump «synger» Onward, Christian Soldiers, har ytterligere stigmatisert teksten som reaksjonært rør. Noe et søk på YouTube underbygger. Her finnes et utall filmsnutter der Sabine Baring-Golds tekst er bildelagt med tempelriddere og korsfarere i fortid og nåtid.

I en virkelighet med barnesoldater og selvmordsbombere er det i og for seg begripelig at noen reagerer på salmedikterens agitasjon. Det fordrer imidlertid en bokstavtro forståelse, frakoblet evne, eller snarere vilje, til abstraksjon. Slik minner dette mest av alt om en berøringsangst i tråd med tidens krenkelseshysteri og galopperende historieløshet.

les også

Å ta teksten helt bokstavelig

Da britenes statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt møttes i august 1941 om bord på «HMS Prince of Wales» for å signere Atlanterhavserklæringen, ble det holdt messe på dekk med de to statslederne. Salmen Churchill hadde valgt var Onward, Christian Soldiers, og i en radiotale rett etterpå begrunnet han det med det samlende budskapet i teksten.

Kongetroner vakler, riker snart forgår.
Men vår Frelsers rike evig fast består!
Aldri mørkets makter skal få overhånd
Over Kristi stridsmenn, ledet av hans Ånd!

Ved president Dwight D. Eisenhowers begravelse i National Cathedral, Washington, D.C. nesten tre tiår senere, ble den også sunget – selv om altså Mahalia Jackson da hadde lagt den til borgerrettighetsbevegelsens album.

I 1969 gikk det fortsatt an å dele en musikalsk kulturarv uten å projisere eget ubehag inn i det hele.

Referanser forsvinner

Men selvfølgelig: Tidene endres, og med dem våre oppfattelser av tegnenes betydning. Etter hvert som årene går, blekner også sammenhenger og det vi kalles kontekst.

Når samfunnet fragmenteres, forsvinner de felles referansene som gjør at vi, blant annet, unngår å tolke språklige bilder bokstavelig. Å møte veggen er ikke en fysisk handling. Å slå på tråden innebærer ikke bruk av hammer. Fremad, Kristi Stridsmenn er ikke en oppfordring til hellig krig, selv om teksten bugner av militære metaforer.

les også

Småsporven skutt uten kanon

Derimot har salmen et historisk bakteppe vevd av dikterens egen krangel med konservative krefter i datidens anglikanske kirke.

Tekstens tilblivelse sammenfaller med sluttfasen for en av viktoriatidens mest opprivende teologiske stridigheter, der den katolsk-orienterte 15-barnsfaren selv bidro i et gryende opprør mot en ortodoks kristendomsforståelse. Hans metaforiske korstog var alt annet enn voldelig ment.

Formaningen til Kristi stridsmenn om å slutte rekkene i en mektig fylking var angivelig tenkt som en indre oppfordring til kirkens medlemmer om å stå sammen mot de reaksjonære på toppen.

Her skulle Baring-Gould få celeber støtte fra fremstående politikere som William E. Gladstone. Han hadde selv etterlyst en liberal mentalitetsendring i kirken. Da Gladstone ble britisk statsminister tilbød han Baring-Gould et særs attraktivt prestegjeld nordøst i grevskapet Essex som takk.

les også

Reformasjonsjubileet: I Luthers by er folk flest ateister

VG-kommentar: «Å lære salmevers kan støte noen»

Selv om Onward, Christian Soldiers også er Frelsesarmeens internasjonale prosesjonshymne, har den kjente salmen nå forsvunnet fra så mange kirkesamfunn verden over at en hel generasjon er ukjent både med musikken, teksten og historien bak.

Slik gjør fremskrittet oss litt fattigere, år for år.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder