Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

De ensomme ulveflokkene

Høyreekstrem terror er omfattende, men nedadgående. Christchurch-angrepene kan likevel være varsel om en ny epoke.

22. august 2008 ble den 46 år gammel familiefaren Mahmed Jamal Shirwac drept med tretten skudd fra nært hold i en bil i Ringåsveien på Heimdal i Trondheim. 26-åringen som senere ble dømt for drapet hadde på forhånd utarbeidet en liste over prosjekter han ville gjennomføre hvor han blant annet skrev:
«Drepe muslimer om sjansen byr seg, kjøpe rask bil, rane kriminelle under våpenhandling for å skaffe flere våpen, brenne ned moskeer og muslimske bygg».

Ifølge Aftenposten hadde han vært aktive på flere høyreradikale nettsteder, men da rettspsykiaterne fant ham psykotisk og dermed utilregnelig, ble den politiske motivasjonen aldri fulgt opp videre.

les også

Drapet i Heimdal:
Var på samme nettsteder som Breivik

Drapet er et av tre høyreradikalt motiverte terrorangrep med dødelig utgang i Norge siden årtusenskiftet, som på grunn av vårt lave befolkningstall gjør at vi rager ganske høyt på statistikken over slike i Europa.

De to andre angrepene er langt bedre kjent. Drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001 resulterte i et fakkeltog med fem tusen mennesker i Oslo. Statsministeren deltok og holdt tale. Det ble innstiftet en egen minnepris som utdeles hvert år i forbindelse med den internasjonale Holocaustdagen. Og Michael Jackson tilegnet albumet «Invincible» til Benjamin Hermansen.

Massakrene i regjeringskvartalet og på Utøya ti år etter Hermansen-drapet er blant Europas største terrorangrep noensinne og har avfødt flere filmer og bøker.

Men begge disse hendelsene er avvik fra «normalen». Drapet på Shirwac i 2008 er mest representativt for høyreradikal terror med dødsoffer i Europa og USA. Høyreradikal terror, som i antall angrep er kvantitativt større enn den islamistisk motiverte terroren. Men som i antall døde er atskillig mindre.

les også

PST: Likheter mellom høyreekstremister og ekstreme islamister

I Vest-Europa var det i perioden 1990–2015, var det rundt 20 jihadistangrep med over 500 dødsofre. Antallet høyreradikale terrorangrep nærmet seg hundre. Men fratrukket de 77 som ble drept i Norge 22. juli 2011, er det mindre enn to drapsofre per høyreradikale angrep.

En årsak til at jihadistterroren får det meste av fokuset til medier og politikere er at angrepene er mer spektakulære og voldelige, med langt flere drepte i snitt per angrep. Og derfor reagerer mange når noen hevder at det har vært flere høyreekstreme angrep enn islamistiske.
«Dette ensidige fokuset på islamistisk terrorisme kan ha ført til at offentligheten er uvitende om at i de fleste vestlige demokratier er antallet dødelige angrep motivert av høyreekstrem overbevisning høyere enn de motivert av islamisme», skriver Jacob Aasland Ravndal, som er
forsker ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, i en kronikk i Washington Post.
«På den annen side, når mediene faktisk rapporterer om høyreekstrem terror, mest typisk i etterdønningene av et nytt angrep, er det en tendens til alltid å beskrive fenomenet som økende».

les også

Sammenligner hendelsene i Christchurch med 22. juli

Begge deler er altså feil, ifølge Ravndal. Det er riktignok flere dødelige høyreekstreme angrep enn islamistiske (selv om de er mindre i omfang og antall ofre), men de har inntil nylig vært nedadgående.

Flertallet av dødelige høyreekstreme angrep er ikke nøye planlagte aksjoner fra celler med forbindelser til terrororganisasjoner i utlandet, men spontane og som regel begått av løst organiserte gjenger. Samtidig blir de fleste planlagte angrep der skytevåpen eller eksplosiver tas i bruk begått av ensomme aktører eller små celler på to til fire personer.
Det som definerer enkelte angrep som høyreekstrem vold, er at selve målutvelgelsen er basert på høyreekstrem ideologi.
Det er en kombinasjon av årsaker som sannsynligvis kan forklare nedgangen i dødelig høyreekstrem vold, deriblant endringer i subkulturelle trender fra voldelige skinheads til boklærde identitære, økende toleranse mot innvandring i befolkingen generelt, og nedadgående voldelig kriminalitet generelt. Ravndal er også åpen for at antiinnvandringspartiers fremgang kan bidra til at voldelige høyreekstremister blir færre og mindre slagkraftige.
Teorien understøttes av at land som har opplevd relativt høy ikke-vestlig innvandring men inntil nylig har manglet innflytelsesrike antiinnvandringspartier, som for eksempel Sverige, Tyskland, og England, har hatt mer politisk vold fra høyresiden enn land der slike partier har
hatt høy oppslutning over lengre tid, slik som Danmark, Østerrike, Belgia, og Sveits.

Så 22. juli var en såkalt anomali – en avvikelse fra normen, i sin planlegging, gjennomføringskraft og sitt høye antall drapsofre. Terroristen var da også åpen om sin inspirasjon fra al-Qaida og andre islamistiske terrorgrupper.

Men terrordrapene i Christchurch på New Zealand var inspirert av blant andre 22. juli. Og mens 22. jul vakte avsky langt inn i rekkene til de terroristen hadde ment å imponere, har Christchurch-angrepene møtt en helt annen forståelse og rett og slett begeistring i de mørkere delene av nettet.

Det lover ikke bra for fremtiden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder