LEDER AN: Trine Skei Grande på Venstres landsmøte i Ålesund.

LEDER AN: Trine Skei Grande på Venstres landsmøte i Ålesund. Foto: Odin Jæger VG

Høyrøstet småprat

Venstre sliter. Med seg selv.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

De er Norges eldste parti. Når man hører Trine Skei Grande, tenker man ofte at Venstre også tror de er Norges eneste parti. Amerikanerne har et uttrykk som heter «å slå over sin egen vektklasse». Jeg tror det er Venstres indre livsmotto.

Norsk politikk er full av tilfeldigheter. Noen av dem blir til og med statsråder. Noen hundre stemmer fra eller til kan skille mellom triumf og undergang for alle de norske partiene som ligger og vaker, eventuelt gisper, etter luft rundt sperregrensen på fire prosent.

Les mer: Vil ikke stå for Frp-trussel etter bråk i partiet

Før alle konsulenter og fremtidsjockeys ble opptatt av internett, snakket de om kaosteori og sommerfugleffekten. Hvordan en tilsynelatende ubetydelig hendelse kan få store konsekvenser et helt annet sted. Det er ikke mye eller mange i norsk politikk som leder tankene hen til sommerfuglers florlette vingeslag. Det eneste jeg kommer på er meningsinnholdet i Jonas Gahr Støres bisetninger.

Men sommerfugleffekten blir stadig demonstrert.

Norsk parlamentarisme, som for øvrig ble innført av Venstre i 1884, fungerer i dag slik at små partier får uforholdsmessig mye makt og innflytelse. Fordi de alltid trengs for å stable et flertall på bena bak en regjering. Enten ved å få plass i den, eller ved å kunne felle den på et statsbudsjett hvis man ikke får viljen sin.

Dette maktrommet har norske småpartier alltid vært gode til å utnytte. Venstre også. Høydepunktet kom under Kjell Magne Bondeviks første regjering, da Venstre hadde to representanter på Stortinget og fire statsråder i regjering. I en sammenheng skal dette ha blitt fortalt til en høytstående brasiliansk politiker, som med et smil skal ha sagt:

«I understand, good friends in the army».

I dag utøver Venstre denne særnorske makten gjennom sin samarbeidsavtale med Erna Solbergs regjering. Regjeringen trenger egentlig bare støtte fra enten KrF eller Venstre for å ha flertall, men den har valgt å inngå et slags forpliktende samarbeid med begge to.

Venstre liker makten partiet har fått. I flere sammenhenger har Trine Skei Grande gjort det klart at det er hennes parti som settergrensene for regjeringens handlingsrom. I fjor høst truet hun med å velte den. Trusselen ble oppfattet som helt reell av statsminister Erna Solberg, så vidt jeg kunne forstå.

Man kan banne og sverte over et politisk system som gir små partier så stor makt. Det bannes og svertes en hel del i de store partienes lukkede rom. I fjor høst ble det bannet såpass heftig over et Venstre som gjorde seg umulig at hvis KrF og Knut Arild Hareide hadde hørt alle ukvemsordene, ville det vært nok til at han skiftet side.

Men slik er systemet. Og til slutt rår makten, og man kommer de små i møte. Med penger og budsjettvedtak.

Venstre viste seg fra sin mest maktfullkomne side i fjor høst og klarte å komme i en posisjon der de kunne få nærmest hva som helst ibudsjettforhandlingene.

Venstre-Trine om sine borgerlige venner: – Siv og Erna har skuffet meg

Da begynte problemene. For Venstre så ikke ut til å vite hva de egentlig ville ha. Bortsett fra makt og innflytelse. I en merkelig manøver endte de med å veksle inn den nesten historiske innflytelsen i kvister og granskudd. Et vedtak om at norske biler skulle gå på mer biodrivstoff. I praksis betyr det dyrere bensin og diesel.

Små partier er ofte talerør og instrumenter for definerte særinteresser. KrF kjemper for kristne organisasjoner og bistandsfolket. Senterpartiet for bønder og ordførere i små kommuner. MDG og SV er klimalobbyens partier.

Venstres særinteresse ser ut til å være Venstre.

Etter snart fire år som hoffleverandør av flertall til Erna Solberg er det stadig vanskeligere å se hva som er Venstres politiske prosjekt. Jeg skjønner ikke helt om de vet det selv en gang. Venstres gjennomgående argument ser ut til å være at de kan gjøre stort sett det alle andre partier gjør, bare litt smartere.

Et parti som bare er strategi, er det vanskelig å få tak på. Politikk er riktignok mye taktikk, og man kan komme et stykke med å være en mester i spillet og stor i kjeften. Lars Sponheim har vist oss det. Men et eller annet sted butter det.

Til høsten er det nytt valg, og denne gangen kan neppe Venstre ri på den borgerlige bølgen de hadde glede av sist. På landsmøtet denne helgen må partiet meisle ut en politikk og et program som gir velgerne en idé om hva Venstre skal bruke en eventuell mindretallsmakt til i neste periode.

Om partiet er i stand til det under dagens ledelse, som ser ut til å like seg best når viktige politiske valg fattes i all hast i tolvte time, er et åpent spørsmål.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder