Kommentar

Renzi kastet kortene som partileder: Rå maktkamp på venstresiden

For andre gang på tre måneder har Matteo Renzi gått av. Igjen gjør han det for å komme sterkere tilbake.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

I går kastet han kortene som partileder. Maktkampen er i gang.

Utfallet av lederstriden på venstresiden i italiensk politikk handler ikke bare om hans mulige retur som statsminister. Det står om landets tilknytning til eurosonen, og i ytterste fall om fremtiden til Den europeiske union.

Ryker euroen, ryker EU, har Angela Merkel postulert. Renzi benytter enhver anledning til å kritisere EU, men er samtidig unionens fremste garantist i Romatraktatens fødeland.

VG-kommentar: «Italia som Europas barometer»

Det italienske ordet for dumdristig er temeràrio. På norsk heller valøren av uttrykket mer mot selve vågestykket enn det underforstått vettløse. I det italienske språk har begrepet en tilleggsbetydning; som i frekk, eller uforskammet.

Italias sosialdemokrater avviklet søndag en turbulent partikongress, der Matteo Renzi fikk boltre seg både som våghals og frekkas. Ved å gå av som partileder har han utløst full maktkamp i toppen av italiensk politikk. Renzis kjølige vurdering er imidlertid at han skal komme kontant tilbake.

VG-kommentar: «Renzi tapte så det sang»

Avgangen gjør det mulig å sammenkalle til ekstraordinært landsmøte i vår, noe som indirekte kan åpne for nyvalg. Men det vil koste ham de mørkerødes støtte. Sentrum-venstre-alliansen som i 2007 samlet seg under den nye paraplyen Partito Democratico (PD) knaker i sammenføyningene. Det er dyp og inderlig splittelse på venstresiden.

«Partiet er allerede delt», slo PDs mangeårige generalsekretær og statsrådsveteran, Pier Luigi Bersani fast før helgen. Den tidligere kommunisten vant nominasjonskampen mot Renzi i 2013 og ble sosialdemokratenes statsministerkandidat, men klarte ikke å danne regjering etter valget.

I en manøver som knapt noen enset før Bersani og etterfølgeren, statsminister Enrico Letta sto i offside, gikk Matteo Renzi til topps. 39 år gammel ble Firenze-ordføreren landets yngste statsminister før noen rakk å si Machiavelli.

Etter 34 måneder falt han for eget grep. Rett før jul i fjor gikk han av etter å ha fått velgerne mot seg i en folkeavstemning om grunnlovsreformer. Et valg han presterte å gjøre til et tillitsvotum om egen stilling.

VG mener: «Valgutfallet i Italia var ikke populisme»

Kall det hybris, kall det vågalt. Men feighet kan det ikke kalles når Matteo Renzi nå gjentar taktikken og utfordrer partiet i hele dets bredde for å konsolidere PD som et styringsdyktig tilbud til italienske velgere ved neste korsvei. Renzi selv vil ha nyvalg til høsten, men sterke krefter i partiet vil at sittende statsminister Paolo Gentiloni skal få fullføre valgperioden. Den går ut i februar 2018.

Det har ikke Matteo Renzi tid til. Hans mål er å redde Italia, reformere EU og sikre valutasamarbeidet innad i unionen. Under Renzi har økonomien gradvis bedret seg, og torsdag ble det kjent at handelsoverskuddet i 2016 er det høyeste på 25 år.

VG-kommentar: «Frykt og kaos i Vesten»

I et land hvor den svarte andelen av nasjonaløkonomien er større enn Norges samlede statsbudsjett, sier det kanskje ikke så mye. 51,6 milliarder euro på plussiden utgjør heller ikke mer enn en vekst på 1,1 prosentpoeng. Legg til at EU-kommisjonen i sitt siste anslag skriver at Italia vil vokse saktere enn noen av de andre økonomiene i EUs 28 medlemsland også neste år, at gjeldsbyrden vil passere 133 prosent av BNP og at ledighetstallene fortsatt kommer til å være høye.

Tallene viser likevel at Renzis metode virker. Skatteunndragelsene er færre, statsinntektene øker og effektivitetsreformene i arbeidslivet begynner å sette seg.

For å fullføre prosjektet trenger han et samlet parti i ryggen, ikke en dolk. Han må skaffe seg tid nok til å feste grepet innen italienerne går til urnene. Samtidig kan han ikke vente for lenge; Renzi må utnytte den gryende økonomiske forbedringen som momentum for å sikre mandatet. Med et ekstraordinært landsmøte i mai, kan han – ifølge denne strategien – presse på for nyvalg til høsten.

Hvis alt går etter planen vil han da ha mulighet til å beseire hovedutfordreren, ultrapopulisten Beppe Grillos protestbevegelse M5S, som ifølge en meningsmåling lørdag er jevnstort med PD. Deretter skal Renzi reformere Europa sammen med sine likesinnede, Martin Schulz i Tyskland og Emmanuel Macron i Frankrike. Det forutsetter imidlertid at Renzi ikke mistolker sitt eget folk enda en gang, og forregner seg hva viljen til å by ham motstand angår.

Kommentar: «Populistenes stjernesmell»

En åpen utfordrer er den populære guvernøren i Puglia-regionen, Michele Emiliano. Han er venstresidens kandidat og refererer til partilederen som «Napoleon»; underforstått en mann på vei til å møte sitt Waterloo. I tillegg har justisminister Andrea Orlando og kulturminister Dario Franceschini posisjonert seg internt.

Men Matteo Renzi har gjort matteleksen sin, og satt opp en ligning som selv med et par ukjente ser ut til å gå opp i hans favør:

Kommunister og mytterister utgjør mindre enn ti prosent av PD, mens færre enn fem prosent av velgerne sier de vil støtte et nytt venstreparti. Opposisjonen til den sittende sentrum-venstre-regjeringen er like mye i opposisjon til seg selv, og høyresiden mangler en samlende leder etter Berlusconis fall.

Femstjernerbevegelsen gjør det godt på meningsmålingene, men får ikke uttelling i valg. Den faktiske oppslutningen om partiet faller i de store byene etter at Romas M5S-borgermester ikke har klart å innfri hverken politiske lovnader eller publikums forventninger. Det er ikke nødvendigvis hennes skyld, men så brutal er politikken.

Lega Nord sliter også såpass med indre demoner for tiden, at jo raskere Renzi kan starte en valgkamp, jo større er sannsynligheten for at han kan flytte tilbake til statsministerresidensen Palazzo Chigi og fortsette der han slapp.

*

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Les også

  1. Italia styrer mot full krise

    TAORMINA, Sicilia (VG) Et flertall i Italia vil si nei i folkeavstemningen neste søndag.
  2. Italia-valget kan være begynnelsen på slutten for EU

    ROMA (VG) I dag går Italia til valg i en historisk folkeavstemning som i ytterste fall kan være begynnelsen på slutten…
  3. Seks uker igjen til skjebnevalget: Renzis kamp

    Når Barack og Michelle Obama i kveld tar imot Italias statsminister Matteo Renzi og hans lærerhustru Agnese Landini, er…
  4. Krisen i Roma kan få nasjonale følger: Populistenes stjernesmell

    Da Italias korrupsjonstrette velgere med solid margin ga den antielitistiske Femstjernerbevegelsen (M5S) oppdraget med…
  5. Kommentar: Italia kan bli EUs neste krise

    Italias bankkrise kan bli torpedoen som senker euroen, og utløser global finanskrise, skal vi tro europeisk finanspresse…
  6. Frankrikes valg avgjør Europas skjebne

    Utfallet av det franske presidentvalget bestemmer Europas skjebne. EU står eller faller på hvem som vinner.
  7. Ap svikter den europeiske idé

    I utkastet til nytt partiprogram dropper Arbeiderpartiet å slå fast at partiet for norsk medlemskap i EU - samtidig som…
  8. Nasjonalvindenes urolige sus

    Den nasjonale vendingen med Brexit som utgangspunkt og forløsning setter en hel verdensorden på prøve.
  9. Troen på det liberale demokratiet

    Det er på moten å snakke om at dagens politiske klima minner om 1930-tallet, da det liberale demokratiet falt i møtet…
  10. Italia - ditt navn er kaos

    ROMA (VG) Komikeren Beppe Grillo tørket fliret av italienske politikere, men det spørs hvor lenge han får beholde…
  11. Italia som Europas politiske barometer

    Italia har det siste århundret vært Europas politiske barometer. Folkeavstemningen neste måned kan varsle uvær.
  12. Kommentar: Norge - Italia: Blått til lyst

    Noe av det aller fineste med fotball er den reservasjonsløse optimismen vi kollektivt mobiliserer foran kamper alle vet…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder