Kvinner demonstrerte utenfor høyesterett i Ankara i 2008, mot en dom som fastlo at det bryter med Tyrkias sekulære konstitusjon å oppheve forbudet mot hodeplagg på universitetet Foto:AFP

Kommentar

Farvel, det sekulære Tyrkia

ISTANBUL (VG) Det var en gang et land som lot islam stå på gangen i politikktimen. Det landet finnes ikke lenger.

Ingeborg Huse Amundsen
Midtøsten-korrespondent i VG
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

av INGEBORG HUSE AMUNDSEN

På vei til universitetet ser jeg over til den andre siden av Bosporos-stredet og det som skal bli Tyrkias største moské. Den kneiser på en bakketopp med utsikt over hele Istanbul, omringet av heisekraner og minareter. Moskeen er ett av president Recep Tayyip Erdoğans hjertebarn – utenkelig for en leder av det sekulære Tyrkia slik vi kjenner det fra historiebøkene.

INGEBORG HUSE AMUNDSEN er journalist i VG og for tiden masterstudent ved Boğaziçi Üniversitesi i Istanbul Foto: Jan Petter Lynau VG

Vel framme på det statlige universitetet hilser jeg på studievenninner med hodeskaut. For seks år siden hadde de ikke sluppet inn portene. Flere av dem drømmer om jobb i det tyrkiske utenriksdepartementet. For tre år siden hadde det ikke en gang vært vits i å drømme. Tilslørte kvinner fikk ikke jobb i det offentlige. Nå kan de bli politi og håndheve loven som tidligere utestengte dem.

For enkel analyse

Forbudene er blitt opphevet i tur og orden etter at Erdoğans parti AKP kom til makten i 2002. Noen vil kanskje si at dette gjør Tyrkia mer sekulært; jo større religions- og trosfrihet folket får, desto mer inkluderende og ikke-religiøs fremstår staten.

Men analysen er for enkel. Å telle antall skaut eller hijaber gir oss ikke svaret. En ting er å fjerne hindringer for fri religionsutøvelse for den enkelte. En annen ting er å bygge motorveier for statlig islam.

De militære skillelinjene som landsfader Mustafa Kemal Atatürk satte opp mellom stat og religion i 1923, er blitt nærmest usynlige. Ifølge grunnloven er Tyrkia fortsatt en sekulær republikk, men ordet «laiklik» (sekularisme på tyrkisk) har knapt vært på i Erdoğans lepper. Hva skjedde? Var egentlig Tyrkia noen gang sekulært?

LES OGSÅ:EU-parlamentet vil stanse Tyrkia-forhandlinger

Militær presisjon

Atatürk så til Frankrike da han bygde Tyrkia på ruinene av det Ottomanske riket. Noen tiår før, hadde den tredje franske republikken vendt monarkistene og den katolske kirken ryggen. Religion ble tatt av timeplanen. Separasjonen mellom stat og kirke var komplett.

Dette var ikke tilfellet for Tyrkia. Utad kjenner de fleste «den tyrkiske forvandlingen» fra Sharia-lover, tyrkerluen fez, arabisk alfabet, islamsk kalender, tildekkede kvinner og islamske skoler, til en sveitsisk-inspirert sivil lov, hattebremmer, latinsk alfabet, ny kalender, kvinner i vestlige klær og sekulære skoler – alt håndhevet med militær presisjon. Atatürk ville gjøre Tyrkia mer spiselig for Europa, og lyktes med det.

Men helt sekulært ble Tyrkia aldri. Trolig var det aldri intensjonen.

Beviset er tydelig:

I stedet for å sette islam fullstendig på sidelinjen, tok kemalistene like godt religionen under sine vinger om omskapte den i sitt bilde til en «korrekt» og «uberørt» Sunni Islam. I 1924 opprettet de et eget religionsdirektorat, populært kalt Diyanet. Over 50.000 statsansatte ble satt til å ha stålkontroll på moskeer og imamer. Direktoratet valgte hvem som fikk bli imam, og gjorde seg uunnværlig ved å være de moské-ansattes lønningskontor.

LES OGSÅ:Arresterer over 200 kurdiske politikere

Religionspusher

For Atatürk var dette et politisk redskap for å begrense islam. Dagens Diyanet er det motsatte: En promotør av islam.

Med islamske partier på fremmarsj siden 1970-tallet, har religionsdirektoratet est ut av alle proporsjoner. I dag er det som skulle være en sekulær bremsekloss blitt en religionspusher: Siden 2006 er budsjettet blitt mer enn firedoblet (rundt 13 milliarder norske kroner i 2015), staben har vokst til rundt 150.000 ansatte og antall moskeer i Tyrkia er i dag 85.000, mot 60.000 for 30 år siden.

Religionsdirektoratet har nå en egen 24-timers TV-kanal, «hotline» for råd om islamsk livsstil, og profil på Facebook, Twitter og YouTube. For ikke å glemme at direktoratet eksporterer «tyrkisk, liberal islam» til land som Tyskland, Frankrike, USA og Kina ved å sende ut imamer og bygge moskeer.

Samtidig er islamske skoler på ny blitt stablet på beina med utdanningsloven i 2012. «Jeg vil oppdra fromme generasjoner», uttalte Erdoğan i den forbindelse.

Handler alt dette om religion, eller handler det om autoritet og makt?

LES OGSÅ:Tyrkia tar i mot 1000 Aleppo-flyktninger

Kvinne i shorts

Det bør ikke overraske noen om en statsleder ser potensialet i å utnytte det faktum at majoriteten av velgerne er religiøse. AKP fikk 49,5 prosent av stemmene ved fjorårets valg. Flesteparten av dem kom fra muslimer. «Religion er limet i samfunnet», har Erdoğan forklart – en setning han overraskende nok har stjålet fra Atatürk. Begge så de verdien i å kontrollere islam.

Tilbake står et tilsynelatende aksepterende, men like fullt splittet folk. I Istanbuls gater består venninnegjenger gjerne av en miks av dem med og uten hijab. Du skal imidlertid ikke lete lenge før du finner en ikke-religiøs som anklager «bøndene i Anatolia» for å sinke vestliggjøringen av Tyrkia, eller motsatt vei: Ganske nylig angrep en troende mann en kvinne i shorts på bussen i Istanbul fordi han mente hun gikk uverdig kledd.

LES OGSÅ:Tyrkere i shorts-protest

Gnisningene har vært der lenge. Men mye tyder på at de blir mer øreskjærende i takt med at staten nok en gang forteller tyrkerne hva som er rett tro.

INGEBORG HUSE AMUNDSEN

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder