KRISE: – Entusiasme blant velgerne har Hillary Clinton aldri generert. Slik blir både hun og Donald Trump symptomer på et demokrati i krise og kanskje oppløsning, ødelagt av en særegen ytringsfrihetsfundamentalisme, skriver kronikkforfatteren.
KRISE: – Entusiasme blant velgerne har Hillary Clinton aldri generert. Slik blir både hun og Donald Trump symptomer på et demokrati i krise og kanskje oppløsning, ødelagt av en særegen ytringsfrihetsfundamentalisme, skriver kronikkforfatteren. Foto: Mandel Ngan Jewel Samad AFP

Ødelagt av ytringsfrihetsfundamentalisme?

MENINGER

USAs politiske kultur er blitt ødelagt av det som lenge var landets store styrke, nemlig en ytringsfrihet som alltid har vært videre og mer absolutt enn hva tilfellet er i Europa.

debatt
Publisert: Oppdatert: 07.11.16 08:37

KJETIL JAKOBSEN, professor, Nord Universitet, aktuell med boken «Etter Charlie Hebdo – ytringsfrihetens krise i et historisk lys»

Fra valgkampen i USA serveres skrekkbilder på løpende bånd av en politisk kultur i oppløsning og forfall. Reglene for demokratisk samtale, som at man fokuserer på sak, svarer på argumenter og respekterer fakta, synes helt satt ut av spill.

Den ene hovedkandidaten neglisjerer de mest grunnleggende krav til framferd i et demokrati. Han truer med å få motkandidaten fengslet om han vinner, truer medier som er kritisk til ham med økonomiske sanksjoner, og antyder at han og hans tilhengere ikke kommer til å respektere et eventuelt valgnederlag.

I en grad man aldri før har sett i et moderne vestlig demokrati viker debatten om saker for privat skittkasting. Dette siste bærer rivalen Hillary Clinton dessverre også sin del av ansvaret for.

Tillitskrise

Donald Trump er en protofascist som ikke likner noen tidligere kandidat som de to store partiene noensinne har nominert. Det kan være at Trumps suksess er en enkelthendelse. Det er likevel vanskelig å komme fra at det amerikanske demokratiet synes truet av en alvorlig tillitskrise.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Krisa har flere årsaker. Den kjente statsviteren og økonomen Francis Fukuyama forklarer det med en mislykket fordelingspolitikk. USA er en globaliseringsvinner. Amerikanske selskaper som Apple, Google, Amazon og Facebook er ledende i den nye digitale verdensøkonomien. Men man har ikke lyktes å få til en fordelingspolitikk som gjør at hele befolkningen får del i globaliseringens gevinster. Reallønnen for industriarbeidere er lavere enn i 1970. Nesten all økonomisk vekst de siste fire tiårene har tilfalt en liten globalisert elite, «the top one percent».

Like viktig som inntektsfordelingen er tilgangen på velferdsordninger. Det er lett å glemme i dag, men for bare en generasjon tilbake hadde USA offentlige velferdstilbud som avvek lite fra det man fant i Europa.

Førsteklasses og tilnærmet gratis utdannelse var tilgjengelig, fra barneskole til verdensklasseuniversiteter. Når skole- og studiepengene skyter i været blir veien opp og fram brattere for de som ikke har velstående foreldre i ryggen. USA har ikke alltid vært ulikhetens land. Helt fram til 1970-tallet var marginalbeskatningen gjerne høyere og skattesystemet mer progressivt enn i Norge og det øvrige Vest-Europa.

Les også: Liberalere i alle land – foren dere!

Absolutt ytringsfrihet

Men hvorfor har USAs politiske organer plutselig mistet evnen til å drive fordelingspolitikk? Hva er det som har skjedd med Kongressen og presidentembetet fra 1970-tallet til i dag?

Et særtrekk ved det amerikanske politiske systemet, slik det har utviklet seg de siste tiårene, er at det knapt finnes grenser for politisk pengebruk i valgkamper. Ingen blir kongressrepresentant, guvernør eller president uten å ha tilgang til enorme økonomiske ressurser.

USAs tidligere president Jimmy Carter hevder at landet har utviklet seg til et oligarki dominert av pengeinteresser. Da han selv stilte som presidentkandidat hadde han ingen egne penger å bruke til valgkamp, og verken han eller motkandidatene, som var Gerald Ford i 1976 og Ronald Reagan fire år seinere måtte samle inn en cent.

Nå vinner ingen nominasjonen som presidentkandidat for republikanerne og eller demokratene uten å investere en milliard norske kroner eller deromkring. Noen ekstremt rike mennesker, som Donald Trump, bruker egne penger. Andre må ha støtte fra storkonserner og rikfolk, gjerne organisert i såkalte «super pacs». Lobbyistene har lagt seg som en ugjennomtrengelig skjerm mellom folket og de styrende. Alle politikere er til salgs, «det vet jeg for jeg kjøper dem selv», sier Trump.

Det er fristende å si at USAs politiske kultur er blitt ødelagt av det som lenge var landets store styrke, nemlig en ytringsfrihet som alltid har vært videre og mer absolutt enn hva tilfellet er i Europa.

På 1970-tallet slo imidlertid Høyesterett inn på hva man kan en ytringsfrihetsfundamentalistisk kurs. Fra og med «Buckley mot Valeo» i 1976 har en serie høyesterettsdommer brukt ytringsfrihetsvernet i Grunnloven til å stanse lover og lovforslag som begrenser pengebruken i valgkamper. Spikeren i kista er «Citizens United versus Federal Election Comittee» fra 2010, en høyesterettsdom som i sin kjerne slår fast at betalinger er ytringer og at det strider mot the first amendent å nekte konserner og rike enkeltpersoner å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom «super pacs».

Sagt med andre ord: Mye av den korrupsjonen som politikere i andre land, for eksempel i Sør-Amerika anklages for, er fullstendig lovlig i USA. Etter som ulikhetene har tiltatt blir urettferdigheten i systemet mer skrikende: Jo større ulikhet, jo mer udemokratisk virker et system der penger gir innflytelse.

«Vetokrati»

Uretten er selvforsterkende. Det er vanskelig å tenke seg at Kongressen skal samle seg om en politikk som overfører penger fra de rike til de fattige når representantene, enten er de demokratiske eller republikanske, hederlige eller uhederlige, er avhengige av interessene som finansierer dem. Amerikansk politikk er blitt et handlingslammet «vetokrati», utlevert til mektige særinteresser.

Suksessen for Donald Trumps kandidatur er uttrykk for at store befolkningsgrupper ikke lenger har tillit til systemet. Demokratiet oppleves som korrupt og har mistet sin legitimitet i brede lag av befolkningen.

På motsatt politisk fløy genererte Bernie Sanders i vår en enorm entusiasme blant unge mennesker som henter informasjonen sin fra nettet snarere enn mainstreammediene. Sanders-bevegelsen har ett hovedkrav, nemlig å ta demokratiet tilbake gjennom en dramatisk reform, i realiteten en revolusjon, av valgsystemet og hvordan det finansieres.

Sanders tapte, blant fordi at det demokratiske partiet styringskomité, som skulle vært nøytralt i primærvalgene, aktivt motarbeidet hans kandidatur. Fra partiets sentrum meldte det seg ikke noe seriøst alternativ til Hillary Clinton.

Ingen har noen gang samlet inn mer penger enn superinnsideren Hillary Clinton, og det virket umulig for andre demokratiske kandidater å slå henne. Nominasjonen av en tidligere presidentfrue som står under politietterforskning for sikkerhetsbrudd, har nære bånd til finanselitene og bærer et tungt ansvar for en mislykket utenrikspolitikk, tyder på at det er noe galt med prosessene også i det demokratiske partiet.

Entusiasme blant velgerne har Hillary Clinton aldri generert. Slik blir hun – som Donald Trump – et symptom på et demokrati i krise og kanskje oppløsning, ødelagt av en særegen ytringsfrihetsfundamentalisme.

Her kan du lese mer om