KROPPSPRESS: – Unge som gamle sliter med å møte forventningene fra omverdenen. Fra alle bauger og kanter blir man målt av andre; du skal se sånn ut, ikke sånn. Du skal ha sånne pupper, ikke sånne. Du må ha den midjen, ikke den. Men press oppstår kun når du lar omgivelsenes verdier trumfe dine egne, skriver kronikkforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen , NTB scanpix

Debatt

Faens kroppspress, mobbing og rasisme

Skal vi komme flere av vår tids største onder til livs, bør vi begynne med å gi individualismen en renessanse.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

TROND RASMUSSEN, cand.philol i filosofi

Alle større, negative utviklingstrekk i et samfunn krever at vi nøster trådene tilbake til kildens utspring: Til den eller de faktorene som forklarer hvorfor individene føler og handler som de gjør.

I Norge (og i Vesten for øvrig) har vi for lengst konkludert med at individualismen er en kandidat til denne rollen som negativ «førstebeveger» - den fundamentale årsaken bak alt som er vondt og galt i dagens Norge, årsaken til alle andre årsaker.

Ufortjent dårlig rykte

Samfunnet har blitt alt for individualistisk, hører vi rundt oss fra alle kanter. Det er kaldt og vemmelig mellom menneskene nå. Folk bryr seg bare om seg selv, det er hver mann eller kvinne for seg. Alle er sin egen lykkes smed.

Trond Rasmussen. Foto: ,

Min påstand er: Individualismen har et ufortjent dårlig rykte. Og: Mer individualisme er botemiddelet mot mangt som er galt.

Ta den store debatten om kropps- og utseendepress, som fyller spaltekilometer i VG og andre media nå om dagen. «Alle» er imot dette kroppspresset, likevel kveles vi av det. Unge som gamle sliter med å møte forventningene fra omverdenen. Fra alle bauger og kanter blir man målt av andre; du skal se sånn ut, ikke sånn. Du skal ha sånne pupper, ikke sånne. Du må ha den midjen, ikke den.

Andres forventninger, andres krav, andres bedømmelse – andres mål, standarder, kommentarer, verdensbilde og dømmende blikk. Nøkkelordet her er «andres». Press oppstår kun når du lar omgivelsenes verdier trumfe dine egne. Ved at aktører utenfor deg selv får sette standarden, aksepterer du stilltiende at det er ditt lodd i livet å leve opp til idealer du selv innerst inne ikke går god for.

Individualisme er medisinen som langt på vei kurerer denne sykdommen, denne fordervelsen som handler om at vi lar gruppen, kollektivet - noen utenfor oss selv - styre hvordan vi skal se ut, hva vi skal bruke vår tid på, hva som betyr noe i livet. Om det er skolekamerater, skjønnhetsindustrien, blader på glanset papir eller reklamehaiene: Prinsippet er det samme.

Individualismen er motsatsen til se og bli sett-filosofien. Sterkt til stede for eksempel på sosiale medier, hvis underliggende premiss og førende filosofi synes å være: Jeg er ikke noe før jeg får anerkjennelse fra andre. Gi meg en «like», for guds skyld.

Forutsetning for fellesskap

Individualismen sier: Se ut på verden. Tenk. Gjør deg dine egne betraktninger om rett og galt, godt og vondt. Lytt og lær, ta imot råd fra andre. Men tenk. Sjøl.

I en verden der individualismen råder er det ikke så viktig med «prestisje», «status» og «popularitet». Individualisten har ikke et komparativt syn på tilværelsen, hun måler seg ikke først og fremst mot andre. Der noen sier «Jeg vil bli bedre enn deg», sier individualisten «jeg vil bli så god som jeg kan bli».

Det er en misforståelse å tro at individualisten er opptatt av å skille seg ut fra mengden. At hun går i grønne sko for å skille seg ut fra de seks milliarder som går i sorte sko. At hun inntar standpunkter på tvers av flertallet - for å være «original». Dette er ikke eksempler på individualisme, men på det motsatte.

I den offentlige debatten karikeres individualisten som asosial og til og med antisosial. Men en individbasert filosofi er fullt ut forenelig med - og til og med en forutsetning for - dannelse av sterke vennskap, solide familiebånd og andre sosiale fellesskap. Individualisten har «sosial samvittighet», hun trår til på dugnad, hun er snill og grei og oppfører seg ordentlig. Klart hun gjør. Det som gjør henne til en individualist er at hun persiperer verden «ufiltrert». Hun gjør seg opp sine egne meninger og gir blanke i hva (visse) andre mener om seg.

En slik tilnærming til verden og til livet er befriende.

Lykkeforskningen er nemlig tydelig: Folk som drives og styres av det andre mener man bør og må – av ytre faktorer – har større tilbøyelighet til å ende opp både som utslitte og ulykkelige. Resepten på lykke er å være tro mot deg selv og egne verdier. Det ruster deg til å stå mot de ytre kravene om perfeksjon.

Ta et annet eksempel fra vår tid, og som også jevnlig løftes frem av VG: Mobbing. Den som mobber andre psykisk og/eller fysisk har som regel et underliggende behov for anerkjennelse, for å «være noe» i andres øyne. Nok en gang er nøkkelordet «andre». Individualisten mobber ikke. Å tråkke på andre for å fremheve seg selv er ikke en del av individualistens modus operandi. Hun funker ikke sånn.

Å bekjempe mobbing handler i stor grad om å skape aksept for annerledeshet. For at noen er sånn, og andre sånn. Lang eller kort, tynn eller fyldig: Det betyr så lite. Individualismen er en hyllest til enkeltindividet – og derfor også til forskjeller mellom mennesker. For at noen nettopp er sånn, og andre sånn. Når individualismen er den underliggende filosofiske motor i et samfunn, utvides mulighetsrommet for menneskene som lever i det. Yttergrensene i rommet for hva som oppfattes som «det normale» og derfor «akseptable», utvides. Det blir mulig å puste, også for de som er annerledes.

Ikke et trylleformular

Av samme grunn er individualisme et bolverk mot rasisme. Rasisme er beinhard kollektivisme; det er å kategorisere mennesker utelukkende som medlemmer av grupper. For en individualist er det utenkelig å forskjellsbehandle eller dømme andre på basis av hudfarge eller etnisk opprinnelse. Individualisme, mangfold og respekt for minoriteter går hånd i hånd, fordi individualismen ser bort fra ikke-essensielle egenskaper ved mennesker. Den minste minoritet er individet - det enkelte menneske.

Mer individualisme er ikke en trylleformular eller løsningen på alt. Ethvert menneske må finne den rette balansen mellom avhengighet og selvstendighet. Men individualismen kan være et forsvarsverk som beskytter unge som gamle mot mobbere og alle dem som prakker på oss uoppnåelige og uetiske «idealer».

I en tid der konformisme og gruppetenkning har sterke vekstvilkår, er det viktigere enn noen gang å se trærne for bare skog. Et halvt årtusen etter at individet ble gjenfødt i Europa, bør derfor kunstnere, skribenter og makthavere børste støvet av ånden fra renessansen og opplysningsfilosofien, og spre det glade budskap ut i kulturen, til foreldre og skoleverk.

Riktig forstått ligger det mye god livsfilosofi i Ibsens postulat: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder