bilde

Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Kommentar

Hagens trompet gjaller igjen

Kan vi få en Trump i Norge, spør mange, lettere sjokkskadet etter det epokegjørende USA-valget. Svaret er enkelt: Vi har hatt ham i 40 år.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Heller enn å si at Carl I. Hagen er den norske Trump, bør vi si at Donald Trump er den amerikanske Hagen. Likhetene er slående – også fysisk. Hagen har siden han tok kontrollen over restene av Anders Langes parti for snart 40 år siden, spilt rollen som den forutrettede hvite mannens aldri hvilende talerør med perfeksjon – en figur som ser sine verdier og privilegier truet fra alle kanter: Fra feminister, muslimer, hippier, miljøvernere, kjønnsforskere, ja, fiendelisten er lang.

Selv om Hagens politiske fingerspitzengefühl undertiden viste seg å være noe redusert i årene etter at han gikk av som formann i Fremskrittspartiet, har han fortsatt teften. Ingen leser tidsånden som en Carl I. Hagen i form.

Og nå er han fit for fight. Mer enn alle andre forstår Hagen at valget av Trump som amerikansk president representerer høyrepopulismens definitive gjennombrudd. Vi er midt inne i en gedigen revolusjon – for ikke å si Reaksjon – og den politiske sirkushesten Hagen – den moderne Norges-historiens mest skamløst selvpromoterende politiker – kjenner på lysten på å være med på reisen.

Snedig «trussel»

Mandag rykket han først ut her i avisen og advarte om det kan komme et «opprørsparti» i Norge, til høyre for et Frp, som etter den gamle partieierens syn «ikke lenger tør å fronte ubehagelige saker».

Så å si rett etterpå gikk han ut i Dagens Næringsliv og i Dagbladet og varslet om at han vil tilbake på Stortinget. Krefter i partiet vil ha ham på fjerdeplassen på Oslo Frps Oslo-liste, og Hagen er fristet. Utspillet om et nytt parti kan, om man tillater seg å være en smule spillteoretisk, være en snedig trussel om hva som venter om plassen ikke blir hans.

Da dagen ebbet ut, med Hagen som en av dagens hovedstoryer i landets største nettaviser, satte han seg ned foran hjemme-PC-en og hamret ut følgende melding på Facebook: «Ser at min observasjon at det nå er et mer åpent rom for et nytt parti mot klimahysteriet, mangel på penger til helse og eldre, politi, domstoler og eldreomsorg og en snillistisk innvandring og integreringspolitikk har vakt litt oppsikt. Hvor ble det av det Frp jeg var med på å bygge opp?»

En annen som er kjent for å ty til sosiale medier på odde tider av døgnet er, selvsagt, Donald Trump.

Populismens gudfar

Høyrepopulismens fremste kjennetegn, skal vi tro den ypperlige tysk-amerikanske teoretikeren Jan-Werner Müller (aktuell med essayet «Hva er populisme»), er at den påstår å snakke på vegne av Selve Folket. «Dermed blir alle som tenker annerledes stemplet som illegitime», skriver Müller, og beskriver med det Carl I. Hagens modus operandi gjennom mange år.

Nå ser han at amerikanske og europeiske høyrepopulister stormer frem, og analyserer til liks med høyrepopulismens teoretikere, at Brexit var det første hullet i det dominerende liberaldemokratiske byggverket, og at Trump-seieren er det første virkelige nådestøtet. Neste år står muligens Frankrike for tur, der den tungt nasjonalkonservative Marine Le Pen i Nasjonal Front har blikket stivt festet på Elysees-palasset, og i hennes verdensbilde er en overnasjonal konstruksjon som EU et fremmedelement som må lukes vekk for at Folkets sanne vilje skal få gjelde.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Hagen er, kanskje i likhet med Trump, mindre ideologisk anlagt enn mange av Europas nasjonalkonservative høyrepopulister, men fortellingen er den samme: Eliten har med sin innvandringspolitikk langt på vei ødelagt den homogene idyllen som preget gullalderen, og attpåtil plager de vanlige folk med klima-mas og annet politisk korrekt tullball.

Mye av dette har tydelige, konspirative overtoner, men de siste års kriser og globaliseringens nedside har også gitt populistene gode kort for hånden. At liberale politikere ikke har klart å føre en politikk for mer økonomisk utjevning, for eksempel, er noe av en gåte.

I sosiale medier, bloggsfæren og på YouTube-kanaler arbeider høyrepopulistene med en intensitet som ingen orker å matche – og de har momentum. Det mildt sagt høyrevridde amerikanske nettstedet Breitbart, hvis redaktør Steve Bannon nylig ble utnevnt til Donald Trumps sjefstrateg, er i ferd med å etablere seg i Europa. Den høyrepopulistiske fortellingens fremste talerør – der feminisme er sammenlignet med kreft – kan fort blir en medial maktfaktor også på våre breddegrader.

Det er lett å skjønne at Hagen er sjarmert av tanken om å kaste seg for fullt inn i politikken igjen i et for ham svært forlokkende politisk klima. Han har aldri klart å forsone seg med Siv Jensens regjeringsprosjekt, for kompromisser med obsternasige mellompartier passer ikke Hagens gemytt. Han har et brennende ønske om en annen og langt mindre «ansvarlig» Frp-kurs, godt oppmuntret av Trumps absurde valgkamp, godt bortenfor folkeskikken.

Hagen er godt oppe i åra, og det er selvsagt ikke sikkert at partiet faktisk vil ha ham inn i manesjen igjen. Det å bryte tvert over med hjertebarnet Frp er nok dessuten et for stort bukkesprang, selv for den evig opportunistiske røveren Carl I. Hagen.

Men mannens savn av seg selv ble uansett litt mindre for en stakket stund.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder