Slapp av, jobbene våre forsvinner ikke

MENINGER

Smarttelefoner, melkeroboter, selvkjørende biler og tenkende kasseapparat endrer Norge. Men bestemor måtte gjennom større endringer.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 13.05.18 13:15

Tenk deg et kjøkken i 1950. Det ville vært litt uvant. Men du ville nok klart å lage middag, for du hadde både kjøleskap, komfyr, innlagt vann og strøm.

Hva med et kjøkken fra 1890? Det ville blitt vanskeligere. Du måtte rense lampen for å få lys, hente vann, hugge ved og tenne opp. Det var ingen butikk i nærheten, ingen bil, ei heller utslagsvask eller kloakk. Maten måtte kanskje nappes eller skåldes før partering og koking.

Eksempelet tilhører økonom Robert Gordon. Poenget hans er at Vesten før andre verdenskrig gikk gjennom større teknologiske endringer enn i dag. Da bilen slo gjennom, skjedde det med internetts tempo. Og den forandret menneskenes liv mye mer enn internett. Akkurat som elektrisiteten, kloakken, telegrafen og telefonen.

Jobber forsvant med teknologiske gjennombrudd, den gang og. Men minst like mange nye kom til. Og menneskene ble frigjort for det verste slitet.

Perspektivet er egnet til å tone ned de dystreste spådommene om at vi i dag står foran massearbeidsledighet, at vi må ha borgerlønn og at robotene tar fra oss halvparten av jobbene våre.

En ny rapport fra OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, sier noe av det samme. Her anslås norske arbeidere å være minst truet av roboter, bare seks prosent av jobbene våre er svært automatiserbare. Rapporten anslår at halvparten av jobbene i landene som er studert vil påvirkes av automatisering. Men det betyr ikke nødvendigvis at de blir borte. Det er mer sannsynlig at automatisering fører til etterspørsel etter ny kompetanse, enn at ny teknologi legger ned jobbene våre.

En av grunnene til at Norge kommer godt ut, er at vi har gjennomført mye automatisering alt. Melkerobotenes sensorer melker allerede kuspener Norge rundt og det er lenge siden folk sluttet å gå i banken. I tillegg har vi mange fagarbeidere og spesialister i arbeidslivet.

Bekymringen er likevel forståelig. Akkurat som da gang dronning Elizabeth I forbød strikkemaskinen i frykt for arbeidsplasser og de nye samlebåndene i bilindustrien ga lignende angst.

Vi har hatt 200 år med teknologisk utvikling. Dampmaskinen, forbrenningsmotoren, elektrisiteten og PC’en er tatt i bruk og folk har rett nok mistet jobbene sine. Men samtidig har vi skapt flere nye jobber enn dem som er gått tapt. I USA er antallet ansatte på rundt 146 millioner. Det er over 200 prosent flere enn i 1970, før datamaskiner ble massespredd.

I robotpanikken glemmer vi alt som er bra med at varene på Coop’en prises digitalt. Og hvor greit det er å la roboten Ada behandle folk oppholdstillatelse hos UDI, mens Digifrid står på som saksbehandler i Bergen kommune. Legeroboten kan stille diagnoser raskere enn leger av kjøtt og blod. Hjemme klipper roboten gresset og bilen parkerer seg selv. Dette er oppgaver som er godt å bli kvitt. Og dessuten skulker aldri maskinene, de sovner ikke og er ikke i bakrus.

Men et godt spørsmål er hva vi skal jobbe med i fremtiden, når alle taxiene og bussene kjører av seg selv, når robotene ordner opp i varehandelen, når ingen krasjer mer og gjør kjøreskolen og forsikringsbransjen overflødig.

Økonomen Branko Milanovićs poeng er at det er umulig å spå. Hans anektode handler om moren som etter borgerkrigen i Jugoslavia ble introdusert for sønnens New York-venner: Hedge manager, bond trader, soft ware-ingeniør, life coach. Hun kjente ikke til noen av jobbene.

Det har vært vanlig å regne med at rundt ti prosent av jobbene blir borte hvert år, samtidig som nye kommer til. At «halvparten av jobbene» blir borte om 20 år, er egentlig ikke så skremmende. For når ti prosent blir borte hvert år, betyr det at halvparten av alle jobber er borte på fem år.

Spørsmålet er om det er annerledes denne gangen. Med kunstig intelligens kan maskinene utkonkurrere mennesker også på hjernekraft, ikke bare muskelkraft.

Foreløpig ser det ikke slik ut. For det store paradokset er at den fjerde industrielle revolusjonen - så langt - ikke har gjort oss særlig mer produktive, slik dampmaskinen, elektrisiteten og datamaskinen gjorde. Automatiseringen vises ikke på statistikken.

Kanskje er det slik fordi gamle dager rett og slett var uslåelige. Å lykkes med å få nesten alle babyer til å vokse opp til å bli arbeidstakere, det er ikke slikt man gjør to ganger. Å få lys er tross alt mye viktigere enn «likes».

Her kan du lese mer om