Foto: ROAR HAGEN

Kommentar

Selvskading i kulturkrigen

Justisministerens samboer søkte oppmerksomhet med et legitimt krav om respekt for sitt privatliv, men kan ha endt opp med å utføre kulturell selvskading.

Publisert:

les også

Tor Mikkel Waras samboer anmelder teater etter filming av bolig

Vi er så få her i landet, at når justisministerens samboer blir pågrepet og siktet for selv å stå bak et av angrepene på familiens eiendom, så er den første reaksjonen som melder seg for de fleste av oss en blanding av sjokk og sympati, som om det gjaldt noen vi kjenner eller vet om.

Hvordan kunne hun gjøre noe slikt? Hva feiler det henne? Hvordan har hun det nå? Hvordan takler mannen hennes situasjonen? Hvordan skal familien komme gjennom den vanskelige tiden som ligger foran dem?

Vi er nemlig så få her i landet, at selv justisministeren fra det ytterste høyrepartiet i nasjonalforsamlingen er så bredt respektert og godt likt over hele det politiske spekteret at det var vanskelig å forestille seg hvem som ville ham noe vondt. Det var nettopp noe av det som gjorde sakene så merkelig i utgangspunktet.

Vi er så få her i landet, at når justisministerens samboer blir pågrepet og siktet for selv å stå bak et av angrepene på familiens eiendom, så trekker vi samtidig et lettelsens sukk over at det ikke var andre og mørkere krefter som sto bak. At det ikke var en politisk ekstremisme som ville føre til enda strengere sikkerhetsrutiner og enda større avstand mellom vanlige folk og topppolitikere. At det antagelig var en privat og personlig motivert handling heller enn et organisert terrorangrep fra en gruppe mennesker som vil ta fra oss noen av de viktigste verdiene våre.

Vi er så få, og så rike her i landet, at de fleste av våre problemer virker trivielle, bagatellmessige, ja nesten eksotiske, sett fra de fleste andre land og stater i verden. Som for eksempel overskriften fra BBC som gikk verden rundt torsdag ettermiddag: «Den norske justisministerens partner arrestert for brannstiftelse». Sett litt på avstand virker det mest kuriøst.

les også

Wara-saken: Carl I. Hagen anmelder Oslo-politiet

Og samtidig har det utviklet seg en agressiv, til tider hatsk debattkultur i deler av landets offentlige og halvoffentlige fora som kan være litt vanskelig å få til å stemme med forholdene ellers. Det er en krisemaksimerende, angstbitersk tone hvor frontene står så steilt mot hverandre at det kan minne om stammekrig, hvor de groveste beskyldninger flyr mellom skyttergravene.

Hvor anklager om svik mot landet, svik mot demokratiet, svik mot kulturen er blitt så dagligdags at man knapt trekker på skuldrene av det lenger.

En debattkultur hvor man kun går inn i en diskusjon for å vinne og hvor poengene telles i koz og klemz og likes.

Det har frembrakt et klima hvor det er vanskelig å nå frem med innestemme. Justisministerens samboer, Laila Anita Bertheussen, tråkket uforvarende rett inn i dette sumpen da hun i desember i fjor fikk publisert kronikken «De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv».

Det var en innestemmekronikk, men med sterkt innhold. Bertheussen, som aldri hadde søkt offentlighet i noen sammenheng tidligere, hadde reagert kraftig på at teaterforestillingen «Ways of seeing», brukte levende bilder fra hjemmet deres på scenen. Hun argumenterte sterkt og personlig og fikk mye støtte for sitt syn, blant annet på lederplass i VG.

les også

«De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv.»

Men fordi stykket også handler om betente temaer som terror, rasisme og kolonialisme, våknet kulturkrigerne, og gjorde dette til sin kamp. Det ble hyperventilert i blogger og kommentarfelt om hvilken effekt forestillingen kunne ha, hvilken fare teatergruppen plasserte familien til justisministeren i.

En liten teatergruppe ble overgriper og landets justisminister ble offer.

Så kom det første «angrepet», i form av tagging på huset. Det ble etterfulgt av anmeldelse, henleggelse, nye angrep, gjenopptakelse og stadig heftigere tone i debatten.

Bidro skyttegravskrigen til å fremprovosere angrepene mot huset og bilen? La den et press på enkeltaktører som de ikke helt visste hvordan de skulle håndtere?

Det kan kanskje den videre etterforskningen gi svar på. I mellomtiden kan alle arrige kulturkrigere gjøre lurt i å sette en fot i bakken, puste med magen og tenke over effekten og verdien av et så eksaltert ordskifte.

For vi er så få her i landet, at vi egentlig ønsker hverandre alt godt. Og vi er ikke fler her i landet enn at det bør være mulig å få til.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder