Foto: Mikalsen, Helge

Verden trenger en minister

debatt
Publisert:
MENINGER

De neste dagene skal den nye regjeringen forhandle om ministerkabalen. For vår del handler det ikke om hvem som skal inn – eller ut – men om hvorvidt den sårt trengte utviklingsministeren igjen kan bli en realitet med Venstre i regjering.

Anne Cathrine da Silva, generalsekretær i FN-sambandet
Lisa Sivertsen, leder politikk og samfunn i Kirkens Nødhjelp
Gunvor Knag Fylkesnes, leder for seksjon politikk og samfunn i Redd Barna
Tuva Widskjold, leder for Changemaker
Knut Hjelleset, daglig leder for RORG-samarbeidet

Venstre og Høyre har løftet global politikk i den nye regjeringsplattformen. Utdanning, investeringer, helse, menneskerettigheter, bedre bistand, økt handel og godt styresett skal settes i fokus, sammen med en rekke andre tema. VG støttet å gjeninnføre utviklingsministeren på lederplass forrige uke, noe som ville styrket dette feltet. Det er likevel to underliggende trekk i den nye plattformen som peker mot at utviklingspolitikken er i ferd med å svekkes ytterligere som eget politisk felt, som setter VGs leder i et nytt perspektiv.

Plattformen knytter norske interesser direkte til utviklingspolitikken – bistand skal byttes mot returavtaler for asylsøkere som har fått avslag – eller indirekte, som at «en utenrikspolitikk som ivaretar Norges interesser» presenteres som en «forutsetning for et bærekraftig velferdssamfunn». Dette tegner et bilde om at utviklingspolitikk står i fare for å bli ytterligere degradert til nok et virkemiddel for å fremme Norges ønsker i verden – i stedet for å fremme utviklingslands interesser.

Det behøver ikke nødvendigvis gå slik. Regjeringsplattformen har andre formuleringer som peker motsatt vei: «Regjeringen vil føre en samstemt politikk for utvikling der FNs bærekraftsmål legges til grunn og ulike initiativ i størst mulig grad trekker i samme retning, i tråd med Stortingets behandling av Meld.St. 24 (2016 – 2017) Felles ansvar for felles fremtid.» Å bytte bistand mot returavtaler er verken i tråd med FNs bærekraftsmål eller regjeringens egne ambisjoner om å være samstemt.

Videre har regjeringen visjoner for en bedre håndtering av utviklingspolitikken: «Regjeringen vil reformere organiseringen av norsk utviklingspolitikk, for å sikre en kunnskapsbasert og effektiv bistand, herunder rolledelingen mellom UD, Norad og andre aktører.» Dette er vel og bra, men er ikke gjort i en håndvending – en slik reform vil kreve dedikert politisk lederskap gjennom hele regjeringsperioden. Hvem skal faktisk gjøre denne jobben? Utenriksminister Søreide er har et stort fagfelt – utenrikspolitikken – med mange presserende og krevende arbeidsoppgaver. Å sette det til europaministeren er ulogisk. En slik reform krever åpenbart en egen utviklingsminister.

For Trine Skei Grande og Venstre burde dette også være viktig. Motivasjonen strekker seg lengre enn det rent taktiske; partiet har et ekte og helhjertet engasjement for menneskerettigheter, global klimapolitikk og den internasjonale rettsorden. Partiet har dessuten allerede krevd å få på plass en utviklingsminister – og gjentok dette kravet senest forrige uke. Det samme gjelder for Høyre; Erna Solberg leder FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene og har et stort engasjement for bærekraftig utvikling.

En statsråd trengs både for å reformere norsk utviklingspolitikk, og for å følge opp Norges ledende rolle i globale fora på tema som utdanning, det internasjonale skattesystem, og regnskogsbevaring. Dette er saker som ikke holdes oppe på agendaen av seg selv. Skal Jeløya-plattformen leve opp til sine beste sider, må Erna Solberg og Trine Skei Grande prioritere en utviklingsminister til oppgaven.

Her kan du lese mer om